Høsten har tatt tak, og årstiden fordrer at vi nå styrer en del av de neste låtene inn på det som for meg er perfekt høstmusikk. Stort sett i moll, som alltid trumfer dur i ørene mine.
I dag skal jeg til en amerikansk artist som er døpt Jacob Aaron Smith. Han ble født i staten Oregon i 1974, men flyttet i barndommen sammen med foreldrene til sørlige California. Der vokste han opp som en helt vanlig amerikansk tenåring, som elsket å høre på musikk. Han hadde imidlertid aldri sett for seg at han selv en vakker dag skulle stå på ei scene.
Først da han var 18 år tok han mot til seg, og meldte seg på en lokal talentkonkurranse. Låta han valgte seg var “Ain’t That Lonely Yet” av Dwight Yoakam, men backing-bandet som skulle kompe la låta i en toneart som overhode ikke passet for Jake, som han ble kalt. Folk buet, og selv ønsket han bare at det skulle åpne seg ei luke på scenegulvet, slik at han bare kunne forsvinne.
Men Jake ga ikke opp. Han kjøpte seg en kassegitar, lærte seg noen grep, og begynte å skrive egen musikk. Spilte han selv, så hadde han full kontroll på både toneart og pitch, og kunne la den fyldige baritonstemmen komme til sin rett.
I 2002 ga han som 28-åring ut sin første plate - “Hog Tied Like a Rodeo”. Denne hadde han både spilt inn og gitt ut på egen hånd, og brukte den mest av alt for å promotere seg selv inn mot små scener og kneiper, der han kunne få spillejobber.
For å skille seg ut fra mengden, så hadde han nå tatt seg et artistnavn. The White Buffalo.
Han fikk etterhvert godt med spillejobber, men karrieren tok aldri helt av. Det skulle gå flere år før han ga ut noe mer, og først i 2012 debuterte han på ordentlig med en fullengder gitt ut på et vaskekte plateselskap. Da var han blitt 38 år gammel.
Så plutselig ble noen av låtene hans plukket opp av folka som castet musikk til den populære TV-serien Sons of Anarchy. Dette kick-startet karrieren til “den hvite buffaloen”, som ved inngangen til 40-årene plutselig opplevde at alt han bare kunne ha drømt om med sin egen musikkarriere, ble til virkelighet.
Flere av låtene hans ble brukt i andre filmer, TV-serier - og også spill. Som 40-åring fikk han for første gang spille live på nasjonalt fjernsyn - på talkshowet til selveste Jimmy Kimmel.
Deretter har det gått kast i kast for karrieren til Jake Smith. Det har blitt ytterligere 5 studioalbum - det siste i 2022; “Year of the Dark Horse”.
Jeg oppdaget The White Buffalo ved en tilfeldighet tidligere i år, og ble - som mange andre - bergtatt av hans stemme, som i mine ører først og fremst ga assosiasjoner til Pearl Jams’ Eddie Vedder.
Dagens soundtrack blir ei låt fra hans første studioalbum på et plateselskap, “Once upon a time in the west”. Låta “Wish it was true” ble for noen år siden også brukt i en episode av Marvel-serien “The Punisher”, og er ei fin låt og begynne med for den som vil sjekke ut mer av denne fantastiske artisten - som altså opplevde at det han ønsket seg ble virkelighet - i godt voksen alder.
For noen dager siden ga han ut sitt første live-album - “A Freight Train Through The Night” - spilt inn live i løpet av to utsolgte konserter i San Diego tidligere i år.
Og apropos live - i 2018 spilte han for første gang i Norge. Konserten var opprinnelig booket til John Dee, men på grunn av stort billettsalg ble den flyttet til Rockefeller. Så det er med andre ord flere som allerede har fått opp ørene for denne artisten også her hjemme. Nettstedet Norway Rock var imidlertid ikke spesielt fornøyd etter konserten. Ikke på grunn av at den hvite bøffelen fra USA gjorde seg bort; men fordi det norske publikumet viste seg fra sin verste side denne aprilkvelden - med, sitat “respektløs skravling” fra “kaklehøns”, sitat slutt. Konsertanmelderens teori var at folk kun hadde løst billett fordi de ville høre låtene fra “Sons of Anarchy”, og priorterte skravling og drikking gjennom hans mer ukjente sanger.