Den 8. november 1979 kom Hans Robert Hurula til verden i den nord-svenske byen Luleå. Der vokste han opp i en typisk nord-svensk industriarbeiderfamilie. Det var lite snakk om følelser, og det at Hurula kjente en tiltrekning mot musikk og kunst, kunne han ikke åpne seg opp hjemme. Oppveksten var preget av både fattigdom og utenforskap, men også det som verre var - psykisk og fysisk vold. Allerede i tenårene begynte han å spisse albuene hjemme i Luleå - noe som ledet han inn på det som fort kunne blitt en yrkeskriminell bane.
Etter å ha blitt satt i arresten etter et mislykket ransforsøk på en lokal pizzeria, så skjønte han at han måtte få utløp for sitt indre sinne på en annen arena. Den arenaen fant han i byens lille punkmiljø. Der begynte han sin musikalske karriere i band som The Vicious, Masshysteri, The Dead Ones og Cross, før han i 2014 gikk solo - og debuterte med utgivelsen “Vi är människorna våra föreldrar varnade oss för”. Han droppet fornavnet, og gikk for etternavnet som sitt artistnavn. Hurula.
Musikken hans som soloartist er langt mer nedpå enn det han var kjent for i sine band, og sammenligningen kan fort trekkes på flere måter til Joachim Thåström. Ikke overraskende har da også Hurula ved flere anledninger fått varme opp for Thåström rundt om i Sverige.
Det har totalt blitt hele fem soloalbum fra Hurula, og alle har sine kvaliteter. Tre år på rad vant han svensk grammis for årets rock-album - for albumene “Oss är allt”, “Klass” og “Jehova”. Tekstene hans er som regel dypt personlige, og farget av oppveksten. Det er grått, det er trist. Det er sosialrealisme.
Min personlige favoritt finnes på det sistnevnte albumet fra 2020. Låta “Änglar” har gått jevnt og trutt både i huset og i bilen de siste årene, og er ei låt jeg stadig vekk vender tilbake til.
Säg jag minns nog mer än dig
Kanske är några år med en ängel allt man får
Dansa igen långsamt för mig
Du känns så mörk fast himlen här är blå
I dag fyller Hurula 45 år, og dagen feires med å spille “Änglar” i stua!