En av disse musikerne som flyttet inn til Nashville, Tennessee, for å skape seg en karriere, var den mytiske, mystiske og smått legendariske Townes Van Zandt – som i dag skulle ha fylt 80 år.
Han kom nemlig til verden den 7. mars 1944 i byen Fort Worth i Texas. Familien var en av byens mest velstående, men det gikk tidlig opp for Townes at han ikke var skapt for å leve et slikt liv. Faren håpet i det lengste at sønnen skulle få seg en ordentlig utdanning, og ta seg jobb som enten advokat eller på en eller annen måte stige inn i familiens oljeimperium.
I stedet var Townes dratt mot kunsten, mot musikken, mot livet langs veien – og alt som fulgte med. Han delte som meg dragningen mot vagabonder, poeter og livsnytere, men til forskjell hoppet han inn i det livet med begge beina – først. Han elsket og hatet livet. Han dukket inn det mørkeste mørke, og han skrev tekster og låter som senere skulle vise seg å bli et eget kapittel i amerikansk musikkhistorie.
Musikkarrieren begynte ikke på ordentlig før i 1968 da han flyttet til Nashville. Da var han allerede bitt 24, og hadde en katalog med sanger og tekster som Nashville omfavnet med sitt pulserende countryhjerte. I tillegg bar han allerede på både diagnoser og avhengigheter. Allerede som barn hadde han av de konservative, kapitalistiske foreldrene blitt påtvunget sjokkterapi som behandling for sin mentale helse; diagnostisert som både bipolar og manisk depressiv. Denne behandlingen ødela både langtidshukommelsen hans, og førte med seg enda større utfordringer enn mentale helseproblemer alene.
I ung alder drakk han allerede med begge hender, og alkoholen fløt som en elv gjennom ham resten av livet. Townes var et fyrverkeri på Nashvilles nattehimmel, og trøsten og forløsningen kom ut gjennom hans musikk. Misbruket gikk etter hvert over til å også inkludere tunge stoffer som heroin, og gjennom 70- og 80-tallet bodde han til tider på rehabiliteringsanstalter.
I løpet av karrieren ble det 10 studioalbum, og tross hans åpenbare utfordringer og problemer, så turnerte han land og strand rundt i de periodene han klarte. Hans musikk ble hyllet av så vel publikum som av bransjen selv. Musikere som Willy Nelson, Bob Dylan, Steve Earle, Emmylou Harris, Nanci Griffith, Gillian Welch og mange, mange flere ble store fans. Bandet Cowboy Junkies tok sitt navn etter ei av hans låter, og flere store artister coveret hans låter.
Dessverre endte det som det måtte ende for Van Zandt. Han viklet seg dypere og dypere inn i rus, ensomhet, mentale problemer og mørke – og første nyttårsdag 1997 var det allerede slutt. Han døde kun 52 år gammel. Den offisielle dødsårsaken var hjerteinfarkt, men det var opplest og vedtatt at den indirekte årsaken var det harde livet han hadde levd, som gjorde at hans indre, vitale organer rett og slett ikke klarte lenger.
Arven etter Townes Van Zandt var en enda større skattekiste av låter enn de han selv hadde rukket å gi ut, og det førte til at mange utgivelser med årene også ble gitt ut etter hans død.
Hans låter er brukt i en rekke filmer og TV-serier, og det har blitt gitt ut en rekke album der andre artister hyller ham. Både samlealbum og rene album fra andre artister, som blant annet Steve Earles album «Townes».
Og det var ikke bare amerikanske artister som tok musikken hans til sitt hjerte, og formidlet den videre. Her hjemme ga Norges beste vokalist Paal Flaata i 2016 ut en hyllest-plate til Townes Van Zandt, og svenskenes svar på Flaata – Christian Kjellvander – gjorde en fantastisk versjon av en av Van Zandts aller beste – og mest personlige – Waiting Around to Die.
Van Zandt sanger lever evig, selv om mannen bak er død. I musikken hans høres fortsatt ekkoet av den amerikanske drømmen, og alle som har slitt, kjempet og elsket for den.
Kjellvander sin versjon blir dagens hyllest til Townes Van Zandt – i anledning jubileet som aldri ble.
Sometimes I don't know where
This dirty road is taking me
Sometimes I can't even see the reason why
I guess I keep a-gamblin'
Lots of booze and lots of ramblin'
It's easier than just waitin' around to die