For 40 år siden i dag kunne Oppland Arbeiderblad bringe nyheten om at Hov Møbler skulle erobre det store utland, og debutere på eksportmarkedet.
De hadde knyttet kontakter i England, og håpet var at engelskmennene skulle trykke norske kontormøbler til sitt bryst.
Og hvordan profilere seg på best mulig måte? Jo, ved å investere i reklame langs sidelinjen på engelske fotballstadioner.
Jeg husker det godt. Jeg ble forelsket i tippekampen fra England ved første blikk, og foruten selve kampen og stemningen, som kom rett inn i stua hjemme på Toten – så kunne jeg ikke unngå å legge merke til all reklamen fra Hov Dokka på vaskekte, engelske fotballstadioner. Hov Dokka, siden Hov Møbler allerede i 1973 kjøpte opp nabokonkurrenten Dokka Møbler.
Plutselig ble verden litt mindre, og England, som virket så langt, langt borte, mye nærmere.
Skjermdump fra NRK
Den første reklameplakaten til Hov Dokka dukket opp på Chelseas hjemmebane Stamford Bridge under tippekampen den 29. desember. Det var tydelig at reklamen var rekket mot det engelske markedet, siden det stod Hov Dokka Office – og ikke kontormøbler, plassert på langsiden, rett ved siden av flere reklameplakater for sigarettpapir. Over 40,000 på Stamford Bridge, samt et hav av TV-tittere både via BBC, SVT og NRK fikk se hesten i logoen til møbelfabrikken fra Land. Those were the days!
Bedriften Hov Møbler ble etablert på tettstedet Hov i Søndre Land i 1957. Hjernen bak var en kar opprinnelig fra Ålesund. Johan Riise. Han hadde erfaring fra møbelbransjen, og hadde siden 1939 drevet egen møbelforretning i hovedstaden, og hatt blant annet agenturet for legendariske Ekornes.
Etter hvert vokste drømmen om å starte for seg selv, og tilfeldigheter og ei ledig tomt, gjorde at dette altså skjedde langs Randsfjordens bredd i Land. Da de startet opp, var det med kun 7 ansatte. I 1984 hadde de vokst til hele 112 ansatte, men med ordre tikkende inn fra andre siden av Nordsjøen, så måtte de ekspandere ytterligere – og på det meste hadde bedriften over 250 på lønningslistene.
Etter hvert ble de Norges ledende og største bedrift på kontormøbler. Bord, skap og hyller ble produsert av Hov, mens Dokka lagde det de var best på – stolene.
Bedriften doblet omsetningen på ett år, og i 1985 måtte de ansatte hele 50 nye arbeidere. Det sydet i den lille bygda i Land, og bedriftens tillitsvalgte varslet at til tross for alle nyansettelsene, så hadde de for mye å gjøre.
Ingenting vokser som kjent inn i himmelen. Satsingen mot det engelske markedet bare ikke særlig godt med frukter, men ledelsen forsikret nysgjerrige journalister i lokalavisen med at markedsføringen på engelske fotballstadioner i all hovedsak var rettet mot kunder her hjemme. Ja, og svenskene, da – som også viste de samme tippekampene. Sverige åpnet seg derfor som et nytt potensielt marked for bedriften.
Det var nok bare en dårlig unnskyldning for at satsingen i England ikke hadde båret frukter. For både artikkelen var 40 år siden, samt det faktum at reklameplakatene var på engelsk, tydet jo på at det var det engelske markedet de primært hadde håp om å lokke.
Allerede mot slutten av 80-tallet fikk bedriften merke konkurransen i markedet, og at de kanskje var blitt anelsen for store på litt for kort tid. I 1988 fikk 100 arbeidere permisjonsvarsel, og et halv års tid ble deres arbeidsuke redusert til tre dager.
Møbelbedriften fikk etter hvert stablet seg på beina igjen etter noen tunge år på slutten av 80-tallet. Mot slutten av 90-tallet fikk de også et aldri så lite gjennombrudd i England, etter å ha hentet en engelsk designer til Land med god kjennskap til britenes konservative møbelsmak. Hov Dokka vant flere priser fra Norsk Designråd.
Da var allerede norske bedrifter priset ut av reklameplassene på engelske fotballstadioner, og de måtte finne andre kanaler for å markedsføre seg. Det endte med nok en nesestyver, og i 2003 var bedriften nær konkurs.
I 2004 ble Hov Dokka kontorinnredning en del av European Furniture Group, og flyttet hele geskjeften sin til Oslo. I asken av møbeleventyrene i Land, så gikk det som var igjen av møbelproduksjon konkurs tur på kast ut over 2000-tallet.
Det som i dag er igjen i de gamle lokalene etter Dokka møbler, er Christen Sveeas’ Kistefos møbler, som spesialiserer seg på klassiske, tunge, bonderomantiske møbler myntet på hyttemarkedet. Kortreist og lokalt; uten behov for å markedsføre seg på engelske fotballstadioner.
Og like greit er det. Ser vi til den pengemaskinen som Premier League er i dag, så ville det vært uhørt at en forholdsvis liten møbelfabrikk fra Land skulle tatt seg råd til skiltreklame på Stamford Bridge eller andre store stadioner.
Hva så med kampen i 84?
Vel, Øyvind Johnsen kommenterte den med stor entusiasme, uten å falle for fristelsen til å kommentere den norske reklamen. Slik ville jo vært uhørt i beste sendetid på den reklamefrie statskanalen. Chelsea tok en tidlig ledelse ved Gordon Davies, før Mark Hughes utlignet for The Red Devils.
Like etter ga Remi Moses bortelaget ledelsen, før Frank Stapleton satte spikeren i kista – og ikke i kontormøblene – en snau halvtime før slutt.
Dagens soundtrack er signert den amerikanske singer-songwriteren Dylan Ault, som på flere måter minner om fjorårets internett-fenomen Oliver Anthony, med sin sjelefulle vokal og sin enkle, men dog så levende historiefortelling.
Låta? Jo, den heter så klart “Furniture Man”.
Velbekomme!