Kjeltringer! Ja, dere vet hvem dere er. Dere driver bilverksteder. Kjeltringer! Her er noen pauli ord til dere.
På vei hjem fra jobb i går, så smalt det plutselig på nye Vingnesbrua. Ikke smalt som i at det var noen kollisjon, men det kom en høy og brå lyd fra bilen. Jeg trodde først jeg hadde vært uoppmerksom, og kjørt over noe skrot i veibanen, men da jeg skulle svinge av mot Vingnes etter brua, så merket jeg at bilen omtrent var klink umulig å styre.
Motoren merket jeg ingen forandring på, og ingen lamper lyste – men det var som å prøve å dra på rattet på en høggammel bil fra før servoens tid. Noe alvorlig galt, altså.
Et nanosekund vurderte jeg å stoppe på første og beste sted, men så tenkte jeg at jeg nok sikkert bare ble stående der – så jeg tok sjansen på at jeg kom meg helskinnet opp de svingete bakkene, og helt hjem.
Jada. Hjem kom jeg. Da jeg åpnet panseret, så fikk jeg umiddelbart øye på synderen. Der lå det ei delvis avslitt reim og hang. Den hadde falt av de mekaniske hjulene den var tredd rundt på venstre side av motoren, og deler av den så nærmest helt kløyvd ut.
Jeg fikk løsnet resten, og dratt den ut. Gode råd var dyre, tenkte jeg. Skjebnens ironi? Jeg hadde jo et oljeskift i vente på fredag på NAF – bestilt for en god måned siden med tanke på sommerens kommende road trip sydover med kidsa.
Jaja. Like greit å få den hentet med en gang. NAF-medlem som jeg er, så visste jeg at redningen bare var en telefon unna. Kundeservicen var upåklagelig, og en halvtime senere stod to fyrer på gårdsplassen og sveivet Mondeoen opp på lasteplanet på en diger redningsbil. Borte vart’n. Ring NAF i morgen, du.
En bilkyndig kompis av meg mente jeg burde klare å skifte reima selv, men jeg har hverken tålmodighet, kompetanse eller verktøy til slikt. Luftfilter, greit nok. Sånt skifter jeg selv. Men ei multireim? Nei, det får jeg overlate til ekspertene.
Hvor mye tror du det vil koste da? spurte jeg kompisen min. 500. Ratt 1000 med jobben. Reima koster vel et par hundre, og en kyndig gjør det på noen minutter.
Jeg ante jo at vi nok måtte opp noen lapper. Min erfaring med bilverksteder, er at de tar seg raust betalt for operasjoner som neppe tar så lang tid som de ofte fakturerer for. For all del – jeg respekterer faget, og de som utøver faget. Jeg respekterer også at folk må tjene til livets opphold, men det jeg ikke respekterer er lite transparente og uoversiktlige fakturaer og diffuse overslag.
I dag tidlig busset jeg til jobb. Det er i seg selv en utfordring, og samfunnet gjør sitt beste i å ha få folk til å føle på en forakt over kollektivtransport med å bygge ned alt av ekstraservice. Ok, jeg burde visst bedre, og skaffet meg en ny app. Den gamle var visst ikke lenger i bruk. Passordet var også glemt. Og busstidene? Nei, de var borte - og skiltet rutet meg inn på telefonen via en QR-kode. Jeg sendte noen tanker til min 89-år gamle mor, i full forståelse for hennes genuine hat mot det moderne samfunnet.
Bussen kom til slutt. Den var bare forsinket. Jeg rakk å laste ned en ny app, som viste at jeg egentlig skulle vente en time til. Den hadde ikke fått med seg forsinkelsen, så hvis jeg skulle stolt på den - så hadde jeg bare gått hjem. Nuvel. Jeg stod ut, og fikk betalt - med Vipps.
Vel fremme på jobb kastet jeg meg over telefonen til NAF. Det som i går hadde gått på skinner, tok nå hundre år. Det er mulig at tastetrykket som rutet meg til NAF verksted i stedet for NAF veihjelp bød på litt ekstra ventetid.
Heldigvis hadde de en ordning om at jeg kunne bli oppringt når en kundebehandler var ledig, og jeg grep så klart muligheten, og tastet én.
Ti minutter senere ringte det opp igjen en krok, som selvfølgelig satt sentralt. Han kunne sette meg over til Lillehammer, sa han. Fint. Da havnet jeg nok en gang i ubestemt kø, og der var jeg til linja ble brutt.
Ny telefon til sentralen. Nytt tastetrykk for å bli ringt opp igjen. Ny person i andre enden. Ny overføring? Nei, takk – gi meg nummeret til NAF Lillehammer. Etter litt googling i andre enden, så fikk jeg etter hvert et nummer. Telefonnummer.
Etter å ha ringt og ringt, så tok til slutt endelig en krok telefonen. Han svelget unna morgenkaffen før han presenterte seg som NAF Lillehammer. The holy grail for broken cars!
Den sorte løve, som er tryggheten selv for oss med ti, antimekaniske tommeltotter. Jeg er andre generasjons NAF-medlem, og betaler min kontingent med glede. Mang en gang har jeg fått bruk for gratis bilberging opp gjennom, stort sett på grunn av flate batterier.
Jeg har også brukt NAF til oljeskift og EU-kontroller. De er billigst, har folk hevdet. Ikke nok med det, men de er objektive. De skal ikke tjene penger på deg. Feil. Der har det nå skjedd et plot twist. NAF har nemlig begynt med egne verksteder, og kan potensielt tjene gode penger på å legge til et par 2’er-feil, som kanskje andre, litt mer lokale verksteder, hadde sett mellom fingrene på.
Jeg lot tvilen komme tiltalte til gode, og spurte rett ut; Hvor mye vil det koste? Jeg hadde meldingen fra kompisen min i bakhodet, og ventet spent på svaret. Fire og et halvt, kom det fra andre enden.
Det synes jeg var litt drøyt, svarte jeg. Så tok jeg en spansk en, og latet som om jeg visste hva jeg snakket om; Det koster vel ikke mer enn et par hundre for reima, og toppen et kvarters jobb?
Det ble stille i den andre enden. Et lite øyeblikk.
3450 kroner, da. Vi skifter hjul og strammer også.
Se der, ja. Prisen var prutet ned over tusenlappen kun fordi jeg satte spørsmål ved det første overslaget. Fint for meg, men det var nok sikkert fortsatt overpris, tenkte jeg. Men så kom jeg på at det jo også skal medberegnes at de skal ha feriepenger, sykepenger, pensjonssparing, fagforeningskontigenter – og selvfølgelig betale litt ekstra for at NAF opererer med fire gratis veghjelp i året. Ække gratis, vettu. Vi betaler nok alle for det. Akkurat som forsikringer for øvrig.
Det er ikke rart man blir mistroisk til verksteder, når erfaringen tilsier at de åpenbart prøver seg med en sum som ikke rimer med virkeligheten. Bil må jeg jo ha, og den er til liten nytte når den står utenfor NAF uten multireim.
Jeg gadd ikke prøve meg lenger ned, og sa høflig at det hørtes litt bedre ut. Stillhet.
Prøv å få den ferdig før helga, da. De skulle ta det sammen med oljeskiftet på fredag. Et oljeskift jeg er satt opp en hel time på. Gudene vet hvor lang tid det egentlig tar, men tiden da oljeskift som NAF-medlem er gratis, er også forbi. Jeg betaler en liten «egenandel» for arbeid. I tillegg til markedets dyreste olje.
Kun det beste er som kjent godt nok - for en høggammel, rustete skrabb.
Er det en dag jeg skal hente frem igjen gode, gamle Rage Against The Machine – så er det nå!
And now you do what they told ya