Jeg ble aldri noen rockestjerne, selv om jeg i tenårene dagdrømte litt om det. Jeg var alt for dårlig til å spille gitar, og det som kom ut av nebbet var ikke de lydene jeg ønsket meg. Jeg var sikkert streng med meg selv. Jeg har alltid vært det.
Would you take a ride with me, girl?
To the open roof Cathedral
We’ll take the Greyhound straight to Reno
In my rented white Tuxedo
If you’ll wear your perfect smile
Men faktum var at samme hvor mye jeg øvde på gitar, så klarte jeg aldri stokke fingrene. Så jeg ga på et tidspunkt litt opp. Holdt meg til de ti-tolv akkordene jeg kunne, og levde godt med det på gutterommet. Det jeg imidlertid følte meg god til, og som jeg kanskje hadde i overkant selvtillit på, var låtskriving. Et eller annet sted på roterommet i andre etasje ligger det flere permer med egenskrevne låter. De fleste ført i pennen og komponert i løpet av 90-tallet.
Det begynte alltid med en tekst. Noen ganger bare ei linje, andre ganger ei hel side. Så kom det en ide om en melodi, noen ganger parallelt mens jeg skrev – andre ganger i ettertid. Fra tid til annen har jeg rotet frem igjen permene i voksen alder, og mye holder ikke vann i dag. Men sammenlignet med mye av det du finner på hitlistene i dag, så holdt det overraskende godt mål. I all beskjedenhet.
I fjor gikk det opp et lys for meg, da jeg i en artikkel på nett leste om noe som het afantasi. Det å være indre blind. En del brikker falt på plass. Da folk snakket om å se indre bilder, så mente de faktisk det. De så indre bilder klare som dagen. Jeg hadde alltid trodd det var en metafor.
Jeg hadde aldri sett indre bilder. Ikke av alle tekstene jeg hadde skrevet en gang. Inni meg struktureres alt bare i ord. Jeg ser forholdsvis godt selv om jeg har briller, så jeg vet jo hvordan en hvit smoking ser ut. Jeg har sett en Greyhound-buss, og jeg kan forklare hvordan en katedral uten tak kan se ut. Men jeg ser det ikke.
I de fleste tilfellene er dette medfødt. Det er ingen defekt, ei heller en tilstand. Forskere kaller det et nevralt mangfold. Det har aldri vært noe hinder for meg, siden jeg aldri har visst om noe annet. Men i ettertid har jeg tenkt mye på at jeg nok har «gått glipp av» en del. Samtidig vil de som er i andre enden av skalaen – med hyperfantasi – sikkert si at jeg er heldig. Jeg sovner som en stein hver natt, og selv de mest brutale visuelle inntrykkene på film legger jeg fra meg i det jeg skrur av TV’n.
Etter å ha meldt meg inn i en gruppe for «oss med afantasi» på sosiale medier, så har jeg skjønt at også det er store forskjeller innenfor det. Hjernen er interessant, og mangfoldig.
Jeg har en elendig hukommelse. Jeg hadde det også før smarttelefoner kom. Jeg klarte aldri å huske hele sangtekster, selv ikke mine egne. Så da jeg spilte låtene mine, så var jeg avhengig av å drasse rundt med permene med tekstene skrevet ut enten for hånd eller på print. I ettertid lurer jeg på ikke afantasien også bidro til at jeg aldri klarte å lære meg å spille gitar godt. Jeg var også avhengig av å se grepene jeg skulle spille. Så tekstene ble alltid skrevet med dobbel linjeavstand, og krydret med akkord-bokstaver. Fotografisk hukommelse betyr visst fotografisk hukommelse. Det fordrer at du ser indre bilder.
Dette sammen med at jeg aldri har hatt gehør har gjort det å spille gitar til et strev. Jeg har ikke tatt i gitaren på et års tid nå, og da jeg plukket den opp igjen her om dagen, så var det som å begynne på bar bakke. Jeg husket ikke mine egne låter, og slettes ikke de trillene jeg spilte på sist gang jeg hadde en raptus – og som jeg aldri skrev ned. Noe tok jeg opp med en diktafon, men på grunn av det manglende gehøret, så kan jeg heller ikke bare plukke opp igjen det.
Det er ikke sikkert jeg kan skylde på afantasien alene, men jeg er sikker på at det ville vært enklere hvis jeg kunne visualisere.
Hvis jeg tenker tilbake på gamle minner, så husker jeg bilder jeg har sett, og kan forklare disse med ord. Jeg kan også huske noe av det kun øyet har sett, og forklare det med ord. Men jeg kan ikke gjenskape bildene i mitt indre.
Hvis jeg tenker meg tilbake til da jeg var i Nevada, så kan jeg skrive ut mange minner i ord, uten at de manifesterer seg som bilder i mitt indre. En del av minnene er borte. Det som ikke festet seg. Slik er det vel kanskje også for de som ser indre bilder.
Jeg husker vi ble stoppet på gata i Las Vegas mens vi ventet på grønn mann. Vi stod og snakket norsk med hverandre, og plutselig kom det et kjærestepar bort til oss, og var nysgjerrige på språket. Mannen var av afrikansk opprinnelse, og hadde blitt fascinert over at språket vi snakket minnet ham om hans eget morsmål Swahili i rytmikk og melodi. Jeg kan altså godt forklare minnet, men ikke se det for meg.
For meg er det stor hjelp å se bilder, siden jeg ikke kan generere de selv. Slik sett har KI-bildegeneratorer den siste tiden også vært til stor hjelp for meg, for å visualisere scener, historier og tanker. For jeg elsker å se på bilder. Se på film. Jeg skjønte aldri at boka kunne være bedre enn filmen. Åpenbart.
Når det gjelder musikk, så berører det meg sterkere enn bilder. Melodier og tekster kan jeg fint lage i mitt indre, men jeg kan ikke bruke visualisering som teknikk for å memorere de. Så ofte forsvinner de like fort som de kom, hvis jeg da ikke får skrevet det ned, eller sunget det inn på en diktafon.
En av låtene jeg tok med meg inn i et par av hobby-bandene jeg hadde på slutten av 90-tallet var «White Tuxedo». Refrenget husker jeg i tekst. Det er det jeg innledet dette innlegget med. Jeg tror jeg skal klare å hente frem det meste av versene også, og melodien husker jeg fra start til slutt – men jeg kan ikke ta opp gitaren og spille den uten å hente frem igjen teksten fra den slitte, røde permen nederst i bokhylla i andre etasjen. En slitt rød perm jeg vet at er slitt, men som jeg heller ikke ser for meg visuelt.
De fleste melodiene var i moll, og tekstene kretset som regel rundt de klassiske temaene som kjærlighet, savn, drømmer, sorg og utferdstrang.
«White Tuxedo» handlet om å stikke av, sammen med ei vakker jente jeg en flyktig kveld så på avstand, men som jeg aldri turte å snakke med. I tekstene var jeg alltid modigere, så vi endte opp med å gifte oss i Vegas, og ta bussen videre til Reno.
Noe worldbuilding ut over det, Ethel Cain-style, ble det aldri.
Nevada er en interessant smeltedigel av kontraster. De karrige, glohete ørkenlandskapene, som glir over i høye fjell. Ekstrem varme, som går over i ekstrem kulde. Over 100 grader skiller varme- og kulderekorden i staten.
Syndens pøl Las Vegas, som reiser seg midt i det landskapet. Med sine prangende hoteller; med overdådige fontener, boltede vinduer, lunke buffeter og spilleautomater. Du kan spille deg fra gård og grunn, eller du kan treffe jackpoten. Du kan høre Wayne Newton synge svisker. Bade i show med lettkledde damer og menn, illusjonister, sirkusartister og andre lurendreiere. Sin City. Leaving Las Veas. You name it!
Gift deg i Las Vegas, og skill deg i Reno. Las Vegas’ like syndige lillebror. Hovedstaden for skilsmisser. The biggest Little City in The World.
For hundre år siden var det nesten ikke en kjeft der. Gambling var ulovlig i Nevada etter at de verste gamblerne i ville vesten på slutten av 1800-tallet falt fra. Men i 1931 åpnet staten for gambling igjen. Store deler av USA var da rammet av en økonomisk krise. The Great Depression. Desperate etter inntekter, så åpnet Nevada slusene. De som ikke allerede hadde mistet alt, kunne dra hit å miste resten. Den enes død, den andres brød. Brød og sirkus til folket.
Jeg har aldri satt mine bein i Reno. Det holdt lenge med Las Vegas for min del.
Dagens soundtrack blir av åpenbare grunner ikke «White Tuxedo», men ei låt signert et band som heter Richmond Fontaine. Bandet ble stiftet i 1994 av Will Vlautin, som er født og oppvokst i Reno. På den tiden hadde han flyttet nord-vestover til Portland, Oregon – men mange av låtene trekker inspirasjoner fra Vlautins oppvekst i Nevada.
Ved siden av å være låtskriver, så har Vlautin også gikk ut seks romaner, deriblant «Lean on Pete» - som i 2017 ble filmatisert, med blant andre Chloe Sevigny og Steve Buscemi på rollelista.
Richmond Fountain ga til sammen ut 12 studioalbum, flere av dem rent instrumentale.
Det siste albumet kom ut i 2018 – to år etter at bandet offisielt hadde lagt inn årene. Hele albumet var instrumentalt, og musikken ble skrevet som et soundtrack. Ikke til en film, men til Vlautins roman «Don’t Skip Out on Me». Både romanen og musikken til romanen ble utgitt samtidig, og meningen var at boka skulle leses med musikken på øret.
Litt som jeg ønsker at dere skal lese det jeg rabler ned i dette «366-prosjektet». Et konseptuelt univers signert en middelaldrende totning uten indre bilder. Et godt stykke fra Willy Vlautin og Ethel Cain, men med en ukuelig tro på at noen andre kan se de indre bildene, eller få et eller annet utbytte ut av samspillet mellom tekst og musikk.
Så sett deg bak i pickupen, og bli med på turen.