Fra Canada gjør vi i dag en solid avstikker til et europeisk land, som for mange ikke gir de beste assosiasjonene – Romania.
En ung Ceusescu. Fotograf ukjent
Stormannsgale Ceauşescu ledet et helt folk fra liberalisme og håp på 60-tallet, og til en mer ekstrem kontroll og et stramt og lite humant autoritært diktatur i løpet 70- og 80-tallet. Rikdom og makt gikk til hodet på bondesønnen, som til slutt ble styrtet sammen med kona før jul i 1989, og henrettet 1. juledag.
Et land syltet ned i fattigdom, enorme forskjeller og bunnløs pessimisme, fikk brått et nytt håp. Men pessimismen i landet startet ikke med bondesønnen fra Scornicești.
Sju år før Ceauşescu kom til verden ble en liten gutt født i den lille kommunen Rășinari i Transylvania-området i Romania. Emil Cioran sin far var prest, men guttungen lot seg ikke inspirere, og søkte helt andre svar på sin tro – og mest av alt – tvil.
De bodde rett ved siden av en kirkegård, og som guttunge brukte Emil å leke mellom gravstøttene. Han ble etter hvert kjent med kirketjeneren, som en gang ga Emil en hodeskalle som han kunne bruke som fotball. Allerede der ble muligens noen merkelige frø sådd, som skulle forme Emil som menneske.
Etter grunnskolen flyttet Emil til hovedstaden Bucuresti, der han begynte å studere filosofi på universitetet. Etter hvert flyttet han til Berlin, der han studerte videre, og lot seg fascinere av tankene til en bartemann langt på høyresiden. En fascinasjon han på sine eldre dager beklaget dypt, og angret seg veldig for.
Emil Cioran (og altså ikke hovedpersonen i David Lynch sin film Eraserhead) - fotograf: ukjent
Rett før andre verdenskrig flyttet Emil videre til Frankrike og Paris, der han viklet seg dypere inn i sine filosofiske tanker rundt meningen med livet og en grunnleggende eksistensialisme. Han skrev en rekke dypt pessimistiske essays, og fikk etter hvert folks oppmerksomhet for sin stil og det kanskje noen mente var en brutal ærlighet. Men mente han alt det han skrev, eller prøvde han bare å gjøre seg selv interessant – det var en gåte hans lesere etter hvert begynte å gruble på.
«Jeg drømmer om et språk, hvor ordene, akkurat som knyttnever, kan knuse kjever».
Tungt inspirert av andre blant andre danske Søren Kierkegaard, så begynte Cioran å skrive bøker om livets store smerte og lidelse. Tekstene var preget av et ekstremt pessimistisk livssyn, og mange fryktet nok at verkene var et eneste langt selvmordsbrev. Dette dementerte Cioran selv i et av sine underfundige sitater.
Kun optimister tar livet av seg: optimister som ikke lenger lykkes i å være optimister. Pessimistene derimot, ser ingen grunn til å leve – så hvorfor skulle de da se en grunn for å dø?
Pessimisme og tanker om død og elendighet var den eneste veien å gå i Cioran sitt narrativ, men han stod det ut – til han døde av Alzheimer, hele 84 år gammel. Som Cioran selv sa; Det at livet ikke har noen mening, er en god grunn til å leve!
Cioran var provoserende og drøy for mange. Uttalelser som at alt det vonde i samfunnet stammer fra de eldre, og alle over 40 år bør drepes faller normalt ikke i god jord.
Kun en av hans bøker er oversatt til norsk. «Tårer og hellighet» skrev Cioran allerede da han var 26 år gammel, i 1937. Omslaget var formet som en dødsannonse, og i teksten tar han et oppgjør med blant annet tro, som muligens hadde provosert ham i yngre år etter å ha vokst opp med en ortodoks prest som far. Hans søken etter en mening med livet i en verden preget av ensomhet, smerte og tomhet bærer ingen annen vei enn en konklusjon om at, jo, livet er meningsløst.
Ikke bare var Cioran en pessimist, men han var også en stor misantrop. Mennesket stod ikke høyt i kurs i hans tekster.
Trær blir massakrert, og hus kommer opp. Det er ansikter, ansikter overalt. Mennesket sprer seg. Mennesket er jordens kreft.
Om enn så pessimistisk og mistrantropisk ladet, så skrev Emil Cioran på en poetisk og nærmest romantisk måte, som fenget mange. Hans tekster fikk et mer litterært preg, og han vrei seg vekk i fra filosofi som begrep og uttalt fagfelt. Selv mente at hans tidvise søvnløshet – insomnia – var grunnen til at han mistet troen på filosofi som fag, og klassiske, filosofiske tanker.
Filosofien ga meg ingen svar da jeg lette etter svar. Det gjorde ikke poesien og litteraturen heller, men det appellerte mer til meg. Jeg innså at Dostojevski var viktigere enn de største filosofene.
Søvnproblemene slet på ham de første årene i Paris, og ofte brukte han nettene på å vandre hvileløst omkring i Paris sine gater. Da fikk han også stort sett være alene, og da byen selv våknet til liv, ruslet Cioran hjem, og fikk – hvis han var heldig – noen få timer på øyet på morgenen. Han prøvde etter hvert sovepiller, men det gjorde ham bare verre. Redningen for Cioran var da han en gang etter krigen ble overtalt til å kjøpe en sykkel. Han satte seg på sykkelen, og syklet rundt i hele Frankrike. «Sykler du 10 mil om dagen, så sovner du», uttalte han i et sjeldent intervju med en amerikansk journalist en gang på 80-tallet.
I det samme intervjuet ser Emil tilbake på livet sitt, og konkluderer med at det har vært en suksess. Grunnen overrasket nok journalisten.
Jeg er ingen forfatter, jeg har skrevet altfor lite. Jeg er ingen filosof, for jeg har aldri arbeidet som en. Mitt livs største suksess – og grunnen til at mitt liv ikke har vært mislykket – har vært at jeg har vært suksessfull i å gjøre ingenting.
Cioran holdt seg gjennom livet aktivt unna folk og spesielt folkemengder, men hadde kontakt med noen få nære venner, deriblant den amerikanske forfatteren Samuel Beckett – som også var en grunnleggende pessimist, og som flyttet til Paris samme året som Cioran. Hvem vet, kanskje Vladimir og Estragon i Becketts «Vente på Godot» egentlig er Beckett selv og Cioran på en benk i Paris?
Skrellet man av elendigheten og misnøyen som ble smurt tjukt utover, så var Emil også en humorist. Det er mye humor mellom linjene i flere av hans tekster, om ikke en form som er spiselig for alle. Som han sa om sin væren; Jeg er bare et uhell, så hvorfor ta ting så seriøst?
Flere av Cioran sine tekster kunne fint blitt brukt som sangtekster. Flere hadde fortjent en god melodi – selvfølgelig i moll. Han skrev også mye om musikk.
Musikk er tilfluktsstedet for sjeler som har dype lykkesår, hevdet han. Hvorfor musikk appellerer til oss, er ikke godt å vite – men det vi vet er at musikk når steder i oss - så dypt inn, der selv ikke galskapen kan trenge inn.
Øst-Europeisk musikk er ikke noe vi i stor grad blir eksponert for her hjemme. Det lille vi, ofte ufrivillig, får servert, kommer stort sett fra omreisende danskebåt- eller høyfjellshotell-trubadurer, gatemusikanter eller bakt inn i norsk jazz, slik som med Farmers Market.
Men det må da finnes noe mer der ute? I fjor ramlet jeg og Estragon innom en konsert på ferie i Kroatia med et dyktig, lokalt rockeband fra Sibenik, så hvorfor ikke dykke inn i rockemiljøet også i Romania?
Som tenkt, så gjort. Med internett og Spotify så har det blitt atskillig lettere å grave opp musikk som jeg aldri før hadde oppdaget. Ikke fordi jeg aldri gravde i fysiske formater, bestillingskataloger og kasser på Råkk n Rålls, men rett og slett fordi slik musikk så og si aldri fikk distribusjon til vår del av verden.
Etter å ha trålet gjennom en god del dårlig rumensk rock, så fant jeg det jeg håpet å finne – nemlig et band som jeg, med hånda på hjertet, kunne si at fenget meg – og det attpåtil ved å synge på rumensk.
Bandet het om la luna, med små bokstaver. Luna betyr ikke overraskende måne også på rumensk, men oversatt til norsk blir det ikke om månen – men Man on the Moon, eller mannen på månen / månemannen. Om er hannkjønn, men kan også visstnok bety menneske eller individ.
Den låta jeg kicket mest på var ei låt som het Liniștea – som betyr fred.
Jeg fikk umiddelbart assosiasjoner til det engelske bandet Muse, både på grunn av musikken, men ikke minst også på grunn av vokalen til bandets frontfigur Doru Pușcașu. I tillegg hørte jeg både gammel Kent og Placebo. Rockefoten gikk!
Dagens soundtrack er dermed servert
Îmi caut liniștea (Jeg leter etter freden min)
Îmi caut liniștea (Jeg leter etter freden min)
În neliniștea ta (I uroen din)
Îți cauți liniștea (Du leter etter freden din)
Îți cauți liniștea (Du leter etter freden din)
Pe-aici, pe undeva (Her et sted)