Etter å ha vært gjennom alle de 50 statene i løpet av vinteren, så fikk jeg innfall i påsken at jeg også måtte gjøre meg litt bedre kjent med Canada, og ta meg en imaginær tur gjennom de ti provinsene og tre territoriene som utgjør Canada – verdens nest største land i areal. Et område så enormt at det nesten er umulig å gripe, og hvor majoriteten av land er både øde og urørt av mennesker.
Jeg elsker å se Monsens tur gjennom Canada, men det slo meg at jeg personlig er for dårlig kjent med dette enorme landet. Derfor begynner vi reisen i dag.
Den første provinsen er Newfoundland og Labrador, der vi finner det østligste fastlandspunktet i hele Nord-Amerika. Provinsen ble først en del av Canada så sent som i 1949, etter å tidligere ha vært en selvstyrt britisk koloni.
Det til dette området Leiv Eiriksson i sin tid trolig kom, da han oppdaget Vinland rundt år 1000. Det ville i så fall vært det første logiske møtet med dette kontinentet hvis man kommer vannveien fra Norden, og funn som Helge Ingstad og hans arkeologi-kone gjorde på øya Newfoundland på 60-tallet underbygger denne teorien. De fant nemlig spor etter en norrøn bosetning fra rundt år 1000 i et område på nordspissen som etter at franskmennene kom til området hadde fått navnet L’Anse aux Meadows.
Provinsen består som navnet antyder av et annet stort område i tillegg til øya Newfoundland.
Fastlandsdelen fikk navnet Labrador(halvøya) etter en oppdagelsesreisende portugiser. Dette området er tynt befolket, og i de små bosetningene som finnes langs kysten bor det stort sett bare urfolk, og da i hovedsak inuitter. Den nordøstre delen av provinsen tilhører også urfolket, som har autonomi og selvstyre i området, som bærer navnet Nunatsiavut - det vakre landet.
Totalt sett er provinsen rundt 20 000 kvadratkilometer større enn Norge.
Hele 95 % av provinsens rundt 500 000 innbyggere bor på øya Newfoundland, og halvparten av disse igjen bor på halvøya der provinsens største by og hovedstad St. John’s ligger. Dette var for øvrig stedet der de første nødsignalene fra Titanic ble tatt imot, og fra land kan du fortsatt se isfjellene drive ute i det ville Atlanterhavet.
Første påskedag koste jeg med et par reisefilmer som folk hadde lagt ut på YouTube fra ekspedisjoner og road trips i denne provinsen, og jeg ble fascinert av det vakre landskapet og spesielt de nydelige små tettstedene rundt om på øya Newfoundland.
Ett av disse har – noe ufrivillig – blitt kjent over hele verden ene og alene for sitt navn. Den lille byen Dildo har kun rundt 200 innbyggere, men opplever årlig en strøm av turister som tar bildet av seg ved siden av navnet. De skor seg godt på turismen, og produserer også sitt eget Dildo-øl. Den kjente amerikanske talkshowverten Jimmy Kimmel sendte for noen år siden en medarbeider opp dit for å gjøre en reportasje, og det falt i så god jord at Kimmel også ble gjort til æresborger i Dildo. Som takk fikk Kimmel produsert et skilt ala Hollywood-skiltet, som nå står oppe i lia rett utenfor tettstedet.
Jeg vil imidlertid bevege meg over til halvøya Labrador, og opp langs kysten til en av de få inutitt-landsbyene, som ligger vegløse og værharde på et sted av verden der i alle fall ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Her skal vi til den lille landsbyen Makkovik. Der bor det i underkant av 400 mennesker. Mange av disse jobber i fiskeindustrien. Snøkrabbe er den viktigste inntektskilden, som det vært år fanges rundt 500 tonn av.
De fleste av innbyggerne er såkalt mixed race – som det ikke finnes noe stuerent og godt, norsk ord for. Mange av disse har faktisk norsk blod i årene.
Ikke bare det, men nær samtlige av disse igjen kan spore sine norske aner tilbake til et område ikke langt unna der jeg bor – nemlig til Valdres.
Den unge gutten Torstein Kværna ble født på bruket Kværna i Begnadalen i 1834, men som 19-åring emigrerte han til Amerika. Han havnet som flere i Canada, da båten han tok over la til kai i Quebec.
Her fikk han raskt jobb i Hudson Bay Company, som blant annet drev handel med urfolkbefolkningen. Det var derfor ikke uvanlig at de ansatte ble sendt til små steder rundt om i det nordlige Canada, og unge Torstein endte altså opp helt nordøst på Labrador-halvøya. Først til tettstedet Rigolet, og deretter til Makkovik, der han etablerte et handelssted og bygde opp grunnlaget for det som er tettstedet i dag.
I Makkovik giftet han seg med Mary Thomas, hvis far var walisisk og mor var halvt inuitt. Sammen fikk de ti barn. Han tok navnet Torsten Andersen, som var enklere å uttale på engelsk.
Av de snaut 400 innbyggerne i Makkovik, så regner man med at hele ¼ er direkte etterkommere av Torsten fra Begnadalen, deriblant dagens borgermester Barry Andersen og filmskaperen Holly Andersen. De fleste av dagens Andersens i Makkovik har 50 % eller mer inuitt-blod, noe den konservative nordmannen fra Valdres mest trolig hadde huffet seg over. Ifølge noen kilder jeg kom over, så la han visst nok føringer for ungene sine om at de ikke måtte gifte seg med noen lokale – noe hans egne unger mente var både – sitat – absurd og upraktisk. Innavl er jo ikke noe særlig.
Dagens soundtrack kommer fra et band fra hovedstaden St. John’s på øya Newfoundland. De fleste som bor på Newfoundland i dag er av irsk avstamning, og den irske kulturen står sterkt på øya. Det gjenspeiler seg også i musikken, og byens barer og kneiper er full av både irsk folkemusikk og shantys – som gjenspeiler den maritime kulturen.
Fra tid til annen har det allikevel også dukket opp noen andre band innimellom de irske drikkeorkestrene. Hey Rosetta! var ett av disse. De ga ut fire album før de la ned bandet, og gikk hvert til sitt i 2017. Dagens låt blir deres «Psalm» fra deres andre plate «Into Your Lungs».