Navnet Tennessee skal visst nok stamme fra en Cherokee-bosetning i området som ble kalt Tanasi, og deretter omskrevet og stilisert til dagens stavemåte.
De første europeerne kom hit på midten av 1700-tallet, og av dem var majoriteten fra de britiske øyer. Staten viste seg som en aldri så liten Vingle-Petter under borgerkrigen. Først forelå det en ordre fra høyeste hold om at statens soldater skulle kjempe for unionen, men så meldte de seg som siste stat ut, og ble med konføderasjonen – før de rett etter borgerkrigen var den første staten som meldte seg ut igjen av den.
Mye kan sies om Tennessee som ikke helt klinger godt i våre europeiske ører. Som blant annet at de har mest liberale våpenlov. Her kan alle som måtte ønske det oppbevare ladde skytevåpen i bilen sin – uten å ha lisens. Galskap, så klart – men slik er det borti der. The Second Amendment i grunnloven står sterkt hos den gjengse amerikaner. Særlig i sørstatene.
Det som imidlertid er mer interessant å rette fokus på, er statens enorme musikkhistorie. Tennessee vasser i musikkhistorie. Vi trenger ikke gjøre annet enn å nevne de to største byene i staten; Memphis og Nashville – og du skjønner tegninga. Og det, det er bare toppen av det musikalske isfjellet.
Staten påberoper seg å være fødestedet for en rekke sjangere; som soul, blues, country og rock. Det er vanskelig å ettergå sannhetsgestalten i dette, så klart – men staten kommer uansett bedre ut av det av å assosieres med musikkhistorie enn våpenhistorie.
Her finner du Elvis sitt Graceland, og Dolly sitt Dollywood. Her finner du The Grand Ole Opry, Sun Studio og Stax Museum of Soul.
I tillegg til de største, så kan vi slenge på Aretha Franklin, Chet Atkins, Tina Turner, Greg Allman, far og datter Cyrus, Garth Brooks med flere. Foruten alle store musikknavn som er født og oppvokst innenfor statsgrensen, så har musikere valfartet til Tennessee fra resten av USA for å jakte drømmen om en musikkarriere. Nashville spesielt har vært det samme for musikere som Hollywood har vært på skuespillere. Bærer du på en drøm om å lykkes innen musikk, så er Nashville stedet. Bare spør Taylor Swift.
Det å skulle velge ut en låt som soundtrack for staten Tennessee blir det stikk motsatte som å skulle lete etter nåla i høystakken. Her er det bare å velge og vrake. Fra alle nivåer.
En av mine store guilty pleasures er mainstream country. Det er hjerte, smerte og bygdeliv. Det er bourbon (vi glemmer jo ikke at Jack Daniels er Tennessees finest!), digre biler og hockeysveis. Det er amerikansk fotball og levd liv. En sjanger jeg nok var litt flau over å like i 20-årene, da det var både politisk, sosiokulturelt og musikkintegritets ukorrekt. I dag er jeg mer en trygg nok til å si at jeg tar meg selv i å digge det. Tar meg selv i å tenke at jeg fint kunne vært ung i Tennessee.
Allerede på 90-tallet kvitterte jeg faktisk ut å ha sett Garth Brooks live i Oslo spektrum, men den nye generasjonen mainstream country-artister har jeg til gode å overvære konsert med. Det spørs vel om noen av dem gidder å ta turen til Norge, all den tid de selger ut enorme arenaer i Statene, og neppe hadde solgt ut mer enn Rockefeller i Norge. Eller hvem vet?
En av disse karene dukket faktisk første gang opp på TV-programmet The Voice i USA. Han røyk ut før livesendingene, men hadde gjort nok for å imponere plateselskapet Panacea Records – som signerte Morgan Wallen fra småbyen Sneedville, Tennessee, til stallen sin.
Siden den gang har det bare gått kast i kast, og han er per nå en av de nye store innenfor sin generasjon. Dagens sang blir en av hans største hits «This Bar» - som både i tekst og melodi nærmer seg det som i mine ører er selve definisjonen på moderne sørstatsmainstream countrymusikk.
Skulle jeg fått en sjanse til, så skulle jeg hatt hockeysveis (ok, jeg hadde det på 80-tallet så klart) og vokst opp i tjukkeste køntri-land!
Those nights, what I would give for one more
Bud Lights and kissin' on the front porch
Didn't even know what I was looking for
But I found myself in this bar