I dag tar vi turen tilbake til Canada, der turen nå går fra Quebec og videre vestover til Ontario.
Provinsen er Canadas desidert største når det kommer til innbyggertall. Faktisk bor nærmere 40 % av hele landets befolkning her. Den største byen er Toronto, med nærmere tre millioner innbyggere – men hele 21 byer har et innbyggertall på over 100,000. Flere av disse ligger i tett nærknytning til Toronto, og som – hvis man ser litt større på det – kunne vært som forsteder å regne. Deriblant den tredje største, Mississauga, som med sine over 700,000 innbyggere flyter sammen med Toronto langs bredden av Lake Ontario.
Ontario er også av en massiv størrelse. Hadde provinsen vært et eget land, så hadde det vært det 29. største landet i verden. For å sette det litt i europeisk perspektiv, så får du plass til to ganger Spania innenfor Ontarios grenser.
Nord for Highway 11 er det imidlertid tynt med folk, og de små byene du finner nordover mot Hudson Bay er stort sett enten tilknyttet First Nations reservater eller, enda lenger nord, inuitter.
Canadas hovedstad ligger også i Ontario, og er provinsens nest største: Ottawa. Byen ligger rett ved grensa til provinsen Quebec, som går midt i elva med samme navn som hovedstaden. Byen har vært hovedstad siden 1866. Det var på befaling fra Dronning Victoria. Før den tid så vekslet Toronto, Montreal og Quebec City på å være nasjonens formelle hovedstad.
Vi kjører fra Ottawa til Toronto, og tar derfra hovedveien nordvest, langs Lake Huron. Der passerer vi byen Sudbury, som selv om den ligger langt syd i provinsen er definert som Nordlige Ontario. Mellom Lake Huron og Lake Superior får vi grensa til USA rett ved siden av oss, mens vi passerer grensebyen Sault Ste. Marie. På den andre grensa av elva St. Marys ligger den amerikanske byen med samme navn – og byene omtales derfor som (eneggede) tvillingbyer.
Vi stopper ikke der, men kjører hele kystveien rundt Lake Superior helt til vi kommer til Thunder Bay, som for oss nordmenn nok er synonymt med vintersport. Byen fikk sitt navn først i 1970, etter at byene Fort William og Port Arthur ble slått sammen, og tok navnet etter bukta i Lake Superior med samme navn.
Her ble Ski-VM sist arrangert i 1995, året etter OL på Lillehammer. Arrangementet ble en aldri så liten skandale, men årsaken rådet ingen over. Et kraftig væromslag gjorde at temperaturene gikk fra over 20 blå til 15 pluss over natta, og det gjorde forholdene mildt (pun intended) sagt utfordrende. I tillegg var snøen både møkkete og forurenset. For å i det hele tatt klare å gjennomføre arrangementet ble det under langrennsøvelsene lagt ut håndklær dynket i diesel langs traseen, slik at utøverne kunne rense skiene sine underveis. Nokså utrolig å tenke på, men sant.
Norge løste ikke forholdene på noen god måte, og tok ingen gull i individuelle langrennsøvelser. Bjørn Dæhli tok tre sølv, men fikk til slutt sitt gull da stafettlaget endelig knakk koden, og kunne juble for VM-gull.
Det ble ingen god reklame for Thunder Bay, og derfor har heller aldri byen blitt tildelt VM i ettertid. Mange av anleggene fra den gangen har i løpet av tidens tann også forfalt.
Det gjelder i høyeste grad hoppbakken Big Thunder, der Tommy Ingebrigtsen forsvarte OL-gullet og tok VM-gull i 1995, etter å ha satt ny bakkerekord på 137 meter. Da var sirkelen på mange måter sluttet, for hoppbakken ble i sin tid bygget av de to norske utvandrerne Knut og Thor Olsen, og fikk, da den åpnet i 1963, navnet Little Norway Ski Area.
Foto: Matthias Wandel
Året etter VM ble den stengt for godt, og i dag er restene av hoppbakken nærmest gjengrodd.
I dag er det lite i Thunder Bay annet enn historien, som minner om et pulserende og internasjonalt vintersportssted. I stedet har Baseball-sirkuset (!) lagt sin elsk på byen, som senere i år skal arrangere VM i Baseball for kvinner. Tygg på den!
Thunder Bays mest kjente musiker er David Lettermans tidligere kapellmester Paul Schaffer, som vokste opp den delen som da het Fort William. Han har sågar også fått en egen vei oppkalt etter seg i byen: Paul Schaffer Drive. Slå den!
Dagens soundtrack er signert frontfiguren i Ontario-bandet Great Lake Swimmers, Tony Dekker. Bandet har holdt det gående i over 20 år, og er fortsatt aktive, med Dekker i spissen, og med den norskættede Erik Arnesen på banjo – hvis Instagram-konto bærer navnet «Banjoviking».
Tony Dekker har ved siden av også gitt ut et glitrende soloalbum, tilbake i 2013. Fra den er låta Somewhere Near Thunder Bay det åpenbare valget for dagen, før vi kjører videre vestover fra Thunder Bay i neste «episode».