Ruby Haunt er en duo fra Los Angeles bestående av filmskaper og reklamefilmkomponisten Victor Pakpour, og den grafiske designeren og arkitekten Wyatt Ininns.
De begynte å spille sammen i 2015, og befinner seg i et musikalsk landskap som fort kan gi lytteren referanser som et mer stillfarent og lavmælt, gammelt Joy Division, eller New Order møter Low, møter moderne indie, dream pop og en dose post-rock.
Umulig å sette nøyaktig i bås, men du får om ikke annet en liten pekepinn på hva du kan forvente å høre.
Produktiviteten til duoen har vært enorm, og på under ti år, så har de gitt ut hele ni album og en haug med EPer på eget selskap. De gjør alt selv. Fra A til Å. Stort sett kommer tekstene fra Ininns, som også synger mest – mens Pakpour skriver melodiene, arrangerer og produserer.
Deres siste album kom ut i fjor, og i fjor sommer var de også for første gang utenfor USA for å spille live, da de opptrådde på en håndfull festivaler rundt om i mellom-Europa. Når det er sagt – av det jeg har hørt på diverse YouTube-klipp av Ruby Haunt live, så har jeg ingen våte drømmer om å få med meg bandet live. Live pimper de som regel opp med et par ekstra mann, men musikken deres låter i mine ører aller best på plate. Det er mulig at det også er en av grunnene til at musikken fortsatt bare er et hobbyprosjekt for Victor og Wyatt, ved siden av deres ordentlige, faste jobber.
Jeg ramlet over Ruby Haunt for fem år siden, på Spotify. Da hadde de nettopp sluppet albumet «The Middle of Nowhere», og jeg lot meg fascinerende. Både av sounden, men ikke minst av melodiøsiteten. Siden den gang har en del av låtene deres dukket opp i spillelistene mine fra tid til annen, og ofte går det da i en håndfull fra nevnte album.
Dagens låt blir imidlertid deres treffsikre «Destroyer» fra albumet Nevada (2017) – der inspirasjonen deres fra tidlig 80-talls britisk synth-pop er ganske så tydelig.