Gårsdagens artist – som ga oss «A House in Nebraska» - ble aldri introdusert. I dag skal dere imidlertid få bli litt bedre kjent med henne. Ethel Cain. Om det lar seg gjøre.
Ethel Cain er ikke bare et artistnavn, men en nøye gjennomtenkt karakter. En karakter med en lang og bred historie. Konstruert, bygget, iscenesatt, og satt ut i live av Hayden Silas Anhedönia. Eller Ethel Cain, om du vil.
For å begynne med den ekte Ethel. Hun ble døpt Hayden Silas da hun kom til verden i 1998. Da som gutt. Født inn i en dypt religiøs baptistfamilie nede i Florida. Faren var diakon, og mora den som tok hånd om ungene og huset – og sang i kirkekoret.
Som barn av dypt religiøse, så vokste Hayden også opp i menigheten. Offentlig skole var djevelens verk, så Hayden satte aldri sine bein der. Mora stod i stedet for hjemmeundervisningen.
Som 12-åringen kom Hayden ut som homofil for sin egen familie, og brøt etter hvert også med trossamfunnet. Da hun fylte 20 kom hun ut som transkvinne, samtidig som hun hadde begynt å lage musikk under artistnavnet White Silas. Etter noen utgivelser under dette navnet, så ble Ethel Cain til i 2019. Det musikalske uttrykket endret seg også. Stort.
I de tette miljøene som vokser frem rundt en overdreven tro på Gud, så har både historien og populærkulturen vist oss at det til tider kan skje grove overtramp og lyssky virksomhet. Om dette også var tilfelle i menigheten der Hayden vokste opp, har hun ikke sagt direkte, men det er en stor del av bagasjen som Ethel Cain bærer med seg.
Ethel Cain kom til verden som et kunstprosjekt. Gjennomført og konseptuelt. Hayden hadde nemlig i lengre tid jobbet med worldbuilding for Ethel Cain. For å bruke et spilluttrykk, så hadde hun rett og slett skapt en åpen verden. Der hun som karakter kunne bevege seg fritt i alle retninger. Hun bygde slektstre, geografi og personlighet. Ethel Cain fikk et liv. En historie. Og Hayden kunne gjøre hva hun ville med Ethel.
Hayden gikk fra å leke seg med GarageBand på jenterommet, til å gi ut musikk på internett. Sakte, men sikkert, bygget hun seg opp en fanskare. Det ble to utgivelser i 2019, og allerede da ble mange – spesielt unge jenter - ekstremt nysgjerrig på denne Ethel Cain, som artistnavnet allerede da var.
I 2021 ga hun ut plata «Inbred», men Hayden jobbet på et enda større prosjekt for Ethel Cain. Et prosjekt der hun virkelig skulle settes ut i live. Og dø.
Hun opprettet sitt eget plateselskap og nettside som het Daughters of Cain. Det navnet fikk også den unge fansen. Fans verden over ble nå døtrene til Ethel Cain. Nærmest som en kult.
Ethel Cain ble forløst på albumet «Preacher’s Daughter» i 2022, som er bygget opp kronologisk rundt livet til karakteren.
I forkant av “Preacher’s Daughter” ble denne promoplakaten delt hyppig på sosiale medier.
Hayden brukte sosiale medier til å legge ut forhistorien til Ethel. Hun regisserte musikkvideoer, og forberedte et multimedia-prosjekt som også ble lagt ut på hjemmesiden under navnet Ethel Cain Cinematic Universe. Eller The Lore.
Grensene mellom spill, film og musikk ble visket ut. Grensene mellom hva som var ekte, og hva som var oppdiktet likeså.
Som i en film, har dette albumet en historie som vi som lyttere får bli med på. Men den har også, som i film, et bakteppe og en forhistorie. Slik du kan lese om på baksiden av et DVD-cover.
Albumet er satt til 1991. Bakteppet er at Ethel har blitt kidnappet, et sted langt hjemmefra. Hjemme er Shady Grove (navnet tok Hayden fra menigheten hun vokste opp i; Shady Grove Baptist Church) i Alabama, der hun vokste opp som enebarn med en voldelig far, som også var prest - Joseph Cain. Nå har faren vært død i 10 år, og gjennom albumets 13 låter ser Ethel tilbake på eget liv, egen oppvekst, på tro og tvil. På overgrep, på lengsel, på svik og på drømmer.
Og der møter vi henne på åpningssporet «Family Tree Intro».
The fate's already fucked me sideways
Swinging by my neck from the family tree
Vi bli med henne på tilbakeblikk på opplevelser hun har hatt opp gjennom livet. Barndom. Ungdomstid. Som ung voksen.
Plata er en konseptuell, spirituell og dypt personlig reise fra begynnelse til slutt. Spesielt hvis man leser seg opp, og setter seg inn i bakgrunnshistorien. Og kjøper den. Det er en skikkelig øyeåpner i innovativ musikkunst. Tekstene er tidvis rå og brutale, brutalt ærlige og sterke. Den amerikanske drømmen møter den amerikanske sørstatskonservatismen. Litt for musikkhistorien slik Blair Witch Project var for filmhistorien da den kom.
Hayden uttalte et sted at hun siden 2018 hadde hatt sterke visjoner om livet til Ethel Cain, og ble helt besatt av henne – og hennes historie. Hun kom til henne i en drøm. Hva som er hentet fra eget liv, og hva som er oppdiktet er fortatt litt uklart. Det finnes åpenbare likheter, og åpenbare forskjeller – mens alt der i mellom bare blir opp til publikum.
For Hayden, så døde Ethel Cain når albumet var ferdig innspilt: «I don’t feel like her anymore – it’s like she’s dead and gone and I’m just telling her story now». Selv om alle bruker Ethel Cain aktivt som hennes artistnavn nå, og hun fortsetter å turnere under det navnet, så vil nok mest trolig navnet endre seg på neste prosjekt. Som hun presiserte i et intervju med den amerikanske nettavisen Our Culture Mag; No, I am not Ethel Cain. Ethel Cain is character, Ethel Cain is a project.”
Men Hayden opererer fortsatt under navnet Ethel Cain. Den visuelle stilen hun har på albumcoveret er ikke med henne på konserter. På albumet er hun kledd i Gunne Sax-kjoler. Dystert, konservativt, stramt og rent. På scenen er Hayden noen ganger kledd helt casual, og noen ganger omtrent som Britney Spears. Det er også en måte å skille Ethel sin karakter i universet på albumet, og Ethel som artisten som formidler Ethel anno 1991 sin historie.
Forvirret? Du er ikke alene. Kulten som har etablert seg av fans rundt Ethel Cain har vokst ut av proporsjoner, og til tider også blitt for mye for musikkunstneren selv. Fra å være ekstremt aktiv på sosiale medier i perioden før utgivelsen av «Preacher’s Daughter», så slettet til slutt Ethel både X og alle innlegg hun hadde på Instagram. Det ble rett og slett for mye pågang – folk kontaktet henne hele tiden, og levde seg så inn i historiefortellingen at de ikke klarte å skille den ekte Ethel fra Ethel i «Preacher’s Daughter».
Populariteten kom med en annen bakside også, for under en konsert i Australia i fjor, så kollapset hun på scenen under låta «A House in Nebraska». Som hun selv sa; overgangen fra å sitte alene hjemme og jobbe, til å skulle opptre verden over ble i meste laget for en stille, asosial nerd fra Florida.
En ting er dog opplest og vedtatt: Ethel Cain sitt narrativ gjennom Hayden sin formidling har hatt en stor betydning for mange unge mennesker i den virkelige verden. Daughters of Ethel teller et femsifret antall verden over. Som skribenten Ben Tipple skrev i en artikkel; «Ethel Cain has created a world that sits as the holy grail for misfits.»
Og Ethels verden er ikke død og begravet. Hayden planlegger at det skal bli en triologi i det lange løp. Den neste skal være om Ethel Cain sin mor Vera (Preacher’s Wife), og den siste om Ethel Cain sin bestemor, også kalt Ethel (Preacher’s Mother). Et slags musikkens svar på Yellowstone.
Det er det som så er vakkert med worldbuilding og åpen verden. Den er uendelig.
Og verdenen fascinerer åpenbart ikke bare 16-år gamle jenter. Jeg fyller snart 47, og har blitt like sugd inn i denne verdenen som jeg blir hvis jeg starter en ny save av Red Hot Redemption. Og jeg er ikke den eneste. Ei heller den eldste. I fjor publiserte tidligere president Barack Obama sin liste over de beste 20 albumene han hadde hørt inneværende år – og dukket «Preacher’s Daughter» opp på lista!
Det er vanskelig å skulle sette dette albumet i noen musikalsk bås. Flere har sammenlignet henne med artister som Taylor Swift, Florence & The Machine, Phoebe Bridgers, Lana Del Rey og vår egen Susanne Sundfør. Sjangerne som har blitt brukt for å beskrive musikken er mange, blant andre slowcore, gospel, folk, doom metal, post rock, dark ambient og indiepop.
For første gang i mitt eget skrive- og musikkprosjekt, så får samme artisten ei låt med på spillelista to dager på rad. Og jeg sier meg enig i Alessandra Rincon fra nettsiden Ones to Watch, som uttalte at The record is musically inventive and emotionally shuddering, producing a crater-deep impact that commands your attention.
Jeg anbefaler på det sterkeste å høre albumet fra start til slutt – men i dag får dere den sterke, gripende oppveksterindringen Hard Times.