Så var jeg tilbake på Vingnes, med fyr i ovnen og passiv underholdning på kopekassa, mens jeg selv har plassert meg godt under et pledd i sofaen.
Formen er temmelig redusert. Ikke fordi det ble uanstendige mengder med leskende, men mest av alt fordi vi på slik turer med gutta aldri evner å komme oss i seng til normal tid. Vi blir sittende utover de små timer, og høre oss gjennom fra gamle slagere fra vår ungdomstid - og felles for alle var at vi gikk den tidligere skolen med 80-talls power ballads, som var en stor greie både like før, og like etter, vi steg inn i 90-tallet.
I natt var jeg ikke i seng før nærmere fire, og da hadde vi vært gjennom omtrent hele katalogen fra alle sin kollektive musikkhukommelse og formative år. Vi hadde vært innom Dio, WASP, Poison, Cinderella, Tyketto, Skid Row, Europe, White Lion og Mötley Crüe for å nevne noen, og forhåpentligvis var hytta såpass lydtett at både høy 80-talls musikk og gauling fra en gjeng menn som snart pusher femti, ikke skapte alt for mange irritasjoner for de stakkars hyttenaboene.
I dag var det ikke særlig liv i hytta før etter klokka 11, og tentative planer om både tidlig hjemreise, og en tur innom Långlon, ble raskt skrinlagt. I stedet gikk vi for rekonvalisering, en deilig felles frokost med omelett, og litt sofatjeneste, før vi ryddet og vasket etter oss, og vendte snuten de snaue 3 timene hjem.
Jeg håper det ikke blir to år til neste gang, men samtidig kjenner jeg også på at jeg gjerne skulle hatt en høstferie etter en slik helg. Jeg får i stedet bruke søndagskvelden videre godt, og ta en liten reprise på en av nattens slagere fra 80-tallet signert det som vel måtte være en klassisk one-hit-wonder. Bandet Damn Yankee, og sin udødelige power-ballade “High Enough” - som vi garantert kommer til å hente frem igjen også ved neste hyttetur - når og hvor enn det vil bli.
Can you take me high enough
It's never over
Yesterday's just a memory
Takk for turen, gutta!