Her kommer en hilsen fra Engerdal, der helgen tilbringes sammen med en trio gode kompiser på ei deilig hytte.
Jeg hadde egentlig sett for meg en helt rolig helg i eget selskap, etter å ha vært omkranset av lyder tre helger på rad - men da tilbudet kom torsdag kveld, om å slenge seg med på hyttetur - så var jeg vel innerst ikke så vond å be. Jeg elsker hytteturer, og drar på hytteturer alt for sjeldent. Mye selvfølgelig på grunn av at jeg personlig ikke har tilgang på hytte. Det har vært et savn hele livet, men et lodd som fulgte med min lille familie - som aldri noen gang prioriterte å komme seg inn på hyttemarkedet. Derfor er det heller hverken hytter eller koier tilgjengelig for egen forlystelse og avslapning. Ikke før, ikke nå - og ikke i all overskuelig fremtid.
Vi kom opp til Engerdal i går, etter at samtlige tok oss fri litt tidligere fra jobb. Jeg møtte trioen fra Gjøvik på Biri, der jeg satte fra meg Mondebobilen, og ble med på lasset videre de snaut tre timene det tok å komme frem. Etter litt proviantering i Trysil, så kom vi frem til hytta i Engerdal ved 20-tida. Da hadde mørket allerede lagt seg som et lystett teppe over området.
Siden vi alle snart er oppe og nikker på 50, så ble det relativt tidlig i seng, og det var stille i hytta ved 1-tida.
Vi våknet opp til flott utsikt rett mot Sølen-fjellene, deer samme gjeng bakset seg opp på en topptur for noen år siden. To av gutta sitret etter å ut på fjelltur igjen, og stod klare i turklær rett etter klokka ti. Den andre halvparten, med meg inkludert, prioriterte heller å ta en rolig start med kaffe inne på hytta.
Fjell har aldri fascinert meg noe særlig. Ok, det kan være artig å klyve litt, og det er fin utsikt ved godt vær - men selv om jeg har prøvd å like det, så har det aldri funnet plass i hjertet mitt. Jeg er mer glad i langstrakte, åpne landskap - og ikke minst havet. Det er mine domener. Der andre har en sterk dragning mot snaufjell og topper, så har jeg samme dragningen mot bølger, hav og slettelandskap.
Turer i skog og mark er allright hvis det innebærer fisking, noe som jeg synes er langt over snittet interessant - men fiskestanga ligger igjen hjemme. Å bestige fjell for å kun se på utsikta er ikke min kopp med te, selv om jeg har prøvd det noen ganger. Det var en fin tur opp til Sølen den gangen vi gikk opp dit, og det er så klart godt med frisk luft. Men det er frisk luft å få uten å måtte opp i høyden, der vinden er sur, og landskapet består av stein, stein og atter stein.
Så det får bli en liten rusletur i nærleiken av hytta i stedet, mens fjellgeitene tar seg av toppturen. Slik bør og skal det også være. Vi har alle forskjellige preferanser, og forskjellige aktiviteter som gir oss fysisk og mentalt påfyll.
Så blir det etterhvert både fotballkamper på fjernsynet, felles middag og litt godt i glasset på hele kvartetten - selv om vi splitter oss i aktiviteter på formiddagen
Hvis jeg nå har bygget opp en forventning om at låta som serveres er norske Bjelleklang sin versjon av Mungo Jerry sin “In the summertime” - så tar du skammelig feil. I stedet skal vi til en fyr som heter Brandon Bethancourt, som for 15 år siden sluttet på skolen hjemme i Arizona, og flyttet til ei veglaus og vasslaus hytte midt i ødemarka i Alaska. Der lot han humla suse i et snaut år, mens han lagde musikk og etablerte electronicasoloprosjektet “Alaska in Winter”.
Jeg oppdaget ham via CD Baby i sin tid, og skal jeg være helt ærlig, så gir denne musikken meg mer enn å stå på en fjelltopp og fryse på fingrene. Fra hans katalog, med mange litt særegne låter, så henter jeg i dag frem “Forever Twentry-One Gun Salute” fra EPen “Suicide Prevention Hotline” fra 2011.
Gjør akkurat det som gjør DEG godt!