I dag går turen til Sør-Dakota, som har vært en selvstendig stat siden Dakota-territoriet ble delt i 1889. Som i nabostaten rett nord, så var dette Sioux-folkets land frem til europeiske kolonister spiste seg vestover på midten av 1700-tallet. I dag er kun godt og vel 9 % av statens nærmere 900 000 innbyggere av direkte avstamning fra Siouxene.
Akkurat som i nord trakk også en haug med skandinaviske nybyggere hit mot slutten av 1800-tallet, og i dag regner man med at nærmere 15 % av statens innbyggere har norsk blod i årene.
I antall har Sør-Dakota tredje flest norskættede i USA etter Nord-Dakota og Minnesota, men før 1860-årene var det tynt. Ved folketellingen i 1860 telte antall nordmenn i staten kun 129 stykker – men på de neste tjue årene økte dette antallet dramatisk, og i 1889 var så mange som 1/3 av statens innbyggere enten første- eller andregenerasjons nordmenn.
Det mest kjente landemerket i staten er presidenthodene i Mount Rushmore. Ideen kom fra en lokal historiker ved navn Jonah Robinson, som mente at et enormt monument i fjellet ville gi økt turisme til staten. Vi befinner oss da tidlig på 1920-tallet, da Sør-Dakota i lik linje med alle andre stater i USA merker de økonomiske nedgangstidene godt. Opprinnelig ønsket Robinson å ære nasjonens og territoriets arv, ved å portrettere kjente stammeledere som Crazy Horse og Red Cloud.
Robinson fikk etter hvert solgt inn ideen til billedhuggeren John Gutzon Borglum. Borglum var sønn av en dansk mormoner med minst to koner, og selv om sønnen tok avstand fra både flerkoneri og strikt mormonertro – så fantes det nok av kontroverser rundt ham. Ryktene skulle ha det til at han var eller hadde vært et aktivt medlem av Ku Klux Klan, uten at det noen gang ble bevist.
Spesielt åpen for inkludering var han dog neppe, for han klarte å overtale Robinson, de som satt på pengesekken, og ikke minst de høye herrer i Washington, om at hvis dette skulle gjennomføres – så ville det bli med ansiktene til fire presidenter – og ingen urfolk.
Så da ble det slik. Arbeidet tok til i 1927, og først i 1941 stod monumentet ferdig. Da hadde over 400 arbeidere vært i sving både dag og natt, for å få foreviget George Washington, Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt og Abraham Lincoln i granitt. En jobb som tok knekken på bortimot samtlige i det lange løp, for de fleste opplevde store helseproblemer i etterkant etter å ha pustet inn mye granittstøv under arbeidet.
Borglum selv fikk aldri oppleve ferdigstillingen og åpningen. Han døde i mars samme år, mens monumentet først ble innviet i slutten av oktober. Da med sønnen Lincoln Borglum ved roret.
Sioux-folket var ikke spesielt imponert over dette monumentet. En ting var at de følte seg forbigått av historien, og snytt for å få sine egne forfedres ledestjerner montert opp på fjellsiden. En annen ting var at området som de fire presidentene nå var hugget i stein, fortsatt rettmessig tilhørte Sioux-folket.
Denne konflikten varte i flere ti-år, og det var først på 80-tallet at Sioux-folket ble kompensert. Høyesterett tilkjente i 1980 Sioux-folket over 100 millioner dollar som kompensasjon for landområdene som ble tatt.
Mount Rushmore er fortsatt et populært turistmål, men det er ikke slik at amerikanerne går mann av huse for å se det. Årlig ligger besøkstallene på rundt 2 millioner. Til sammenligning er det 10 ganger færre enn det antallet som trekker til Disney World hvert år, og 25 ganger færre enn det antallet som årlig besøker Times Square i New York City.
For øvrig ble et monument av Crazy Horse på begynt i fjellet et stykke unna noen år etter at Mount Rushmore stod ferdig – i privat regi av en eller annen lokal Arvid Mæland-inspirator. Dette er fortsatt ikke ferdigstilt snart 80 år etter.
Når det kommer til dagens soundtrack, så må man grave dypt for å finne noe særlig til musikk fra delstaten. Jeg elsker heldigvis å grave dypt etter musikk, så i dag har jeg hostet opp en usignert band fra byen Sioux Falls, som i følge Spotify-profilen ikke har gitt ut et eneste album på 11 år. Plata som kvartetten Amos Slade ga ut i 2011 er imidlertid verdt en lytt, med sin melodidrevne popemorock – i mangel på noen mer presis sjanger. Sporet dere får er «Circles».