Den 6. mai 1995 vippet et snaut ett år gammelt album Elton Johns «The Lion King» ned fra førsteplassen av albumlista til Billboard Magazine i USA.
Albumet var «Throwing Copper» av bandet Live – for øvrig et håpløst navn på et band. Eller genialt?
Selv oppdaget jeg denne plata omtrent på samme tid som den toppet i USA, eller litt etter. Jeg klarer ikke å huske akkurat hvem eller hvordan plata dukket opp i kameratgjengen, men det ble en slager for flere av oss, som næret på en musikkinteresse for den samme typen 90-talls alternative rock.
Omslaget på «Throwing Copper» er for øvrig signert den skotske kunstneren Peter Howson, og stilen hans kjenner nok flere igjen fra andre utgivelser på 90-tallet. Bandet The Beautiful South og den skotske artisten Jackie Leven brukte begge også malerier av Howson på to av sine plater.
Flere av låtene på plata var gjengangere på utallige vorspiel og fester. Vi klarte altså å lure inn musikk som ikke var dansbar. Når jeg tenker tilbake, så var det vel ikke mange vorspiel eller fester jeg var på, der dansing var en greie. Jeg tror nok vi var mer opptatt av å høre på god musikk.
Plata kom altså så tidlig som i april 1994, og hadde en litt seig start på hitlistene i USA. Men jeg tenker at det bare er et sunnhetstegn. Dette er jo musikk som strengt talt ikke skal toppe noen lister. Det er helt irrelevant.
Det er musikk som skal fylle den enkelte som hører på med noe. En følelse. Flere følelser. Gjøre noe med en. Slik jeg mener all musikk skal være. Slik all musikk fortsatt er i min verden. Musikk må gi meg noe, hvis jeg skal velge å spille noe mer enn en gang. Bruke tid på. Sitte og bla i booklet, og fordype meg i tekstene.
Noen låter gitt oftere enn andre i spilleren. Være seg i stua, på vorspielet, eller i bilen. Selling the Drama og I Alone, var vel de mest åpenbare. I tillegg la jeg min elsk på både Shit Towne, All Over You og Pillar of Davidson.
Den låta som allikevel har gitt meg mest, og som jeg har spilt desidert mest – er platas ballade – hvis man kan være så frimodig å kalle den det.
Lightning Crashes ble aldri gitt ut som singel i Live sitt hjemland USA, men ble allikevel den mest spilte av alle låtene på albumet på amerikanske radioer i 1995. Det var nok noe med den brutale, nakne, eksistensielle teksten som traff flere enn meg. Inspirasjonen hadde vokalist og låtskriver Ed Kowalczyk hentet fra ei venninne fra videregående, som ble påkjørt og drept av en fyllekjører året før albumet kom ut – i tillegg til Kowalczyks da allerede voksende fascinasjon for østlig livsfilosofi.
I anledning jubileet for at plata toppet den største albumlisten av alle – Billboard – så blir Lightning Crashes dagens soundtrack – og jeg tar meg friheten til å mimre tilbake til da jeg hørte Live live på Rockefeller i Oslo den 13. desember 1999.