På midtbanen kommer vi ikke utenom en av de mest elegante fotballspillerne fra 80-tallet, nemlig Glenn Hoddle.
Glenn ble født i en av Londons vestlige forsteder i 1957, men flyttet som barn sammen med familien til byen Harlow nord for hovedstaden. Der vokste han opp som Tottenham-supporter, og derfor var det nok ekstra stas for ham at det nettopp var speidere fra Spurs som noterte hans navn i store bokstaver på blokka, da de overvar en skoleturnering i byen.
Kun 12-år gammel ble han en del av den aldersbestemte ungdomssatsingen til Tottenham. Det at han nå fikk utvikle seg i en av landets beste talentfabrikker fikk derimot ikke unggutten til å miste bakkekontakten. Han fortsatte å ha god kontakt med sine gamle skolevenner hjemme i Harlow, og var også med på farens Sunday League-lag, de gangene deres kamper ikke kolliderte med kamper for Spurs.
Hans første A-kamp fra start for Tottenham fikk han som 18-åring i februar 1976. Da bortekampen mot Stoke stod og vippet på 1-1, så ladet Hoddle kanonen fra utenfor 16-meteren, og sendte et skudd rett i vinkelen forbi Englands landslagskeeper Peter Shilton. Det ble den første i alt 110 scoringer for Tottenham på nærmere 500 kamper.
Hoddle fikk landslagsdebuten sin som 21-åring i 1979, og var ikke snauere enn at scoret i debuten også med de tre løvene på trøya, foran over 70,000 elleville tilskuere på Wembley. Anledningen var en EM-kvalifiseringskamp mot Bulgaria, som England vant 2-0.
Mot slutten av 80-tallet hang imidlertid England tidvis etter mange andre land når det kom til spillestil. Hoddle følte derfor at han til slutt måtte ut for å kunne skinne, og han så Frankrike som et naturlig stoppested for sin mer kontinentale spillestil. I 1987 ble han solgt til Monaco for 750,000 pund – et Monaco-lag som hadde en fyr ved navn Arsene Wenger som manager.
Han leverte fotballkunst også i det lille fyrstedømmet, men i 1990 pådro han seg en alvorlig kneskade, og som han trodde kom til å bety slutten på en lang og god fotballkarriere. Han ble fristilt av Wenger før jul, og flyttet tilbake til England.
Der trente han seg opp igjen hos Chelsea, før han i april 1991 fikk en interessant telefon. Den kom fra nivå-2 klubben Swindon Town. Der hadde hans gamle lagkamerat fra Spurs-tiden, argentinske Osvaldo Ardiles, vært manager et par års tid, og endevendt på hele den erkebritiske måten å spille fotball på. Nå hadde han nettopp forlatt Swindon til fordel for Newcastle, og Swindon trengte derfor en ny manager som kunne videreutvikle Ardiles sine mer kontinentale ideer.
Hoddle tente på ideen, og han ble like etter presentert som Swindons nye spillende manager. Den 6. april 1991 stod Hoddle for første gang på sidelinjen som manager, da et Swindon i fritt fall tok i mot Watford hjemme på County Ground. Det endte med et 1-2 tap, og de kronisk utålmodige Swindon-supporterne var skeptiske til om Hoddle skulle klare å redde klubben fra nedrykk. Det klarte han så vidt.
Det var tider - da stjernene tok seg tid til å skrive brev til norske fans (vel, i alle fall signere det….)
Ikke nok med det, han klarte å verve en 14 år gammel fotballsupporter fra Norge til å bli Swindon-supporter på sin hals. Etter å ha skrevet et brev til klubben, etter å ha funnet adressen i et Boing-blad, så fikk jeg et maskinskrevet svar tilbake – fra Hoddle selv, og med hans egen underskrift i blekk. Det ble starten på et livslangt kjærlighetsforhold for min del.
Da 91/92-sesongen ble sparket i gang mot Leicester hjemme på County Ground, så var det med Glenn Hoddle som sweeper og kaptein. Han første offisielle kamp etter at han ble kneskadet i Monaco et par år tidligere.
Han viste hjemmefansen at han ikke hadde glemt gamle kunstner. Han spilte hver eneste kamp frem til at han nok en gang ble skadet i begynnelsen av oktober. Hoddle lurte fotballinvalidspøkelset nok en gang, og var tilbake i startelleveren i mars 1992. Han ledet laget til en solid 8. plass, og laget spilte til tider noe av den beste fotballen som var sett i engelsk klubbfotball på flere år.
Sesongen etter skulle han skrive historie både for seg selv og for lille Swindon Town. Hoddle scoret sitt første mål for Swindon, da han avgjorde sesongens første kamp hjemme mot Sunderland. Symbolsk på så mange plan. Hoddle scoret igjen på et langskudd, akkurat som han gjorde mot Stoke i debuten i 1976 – og Swindon slo igjen Sunderland, som de hadde slått på Wembley i en opprykksfinale til nivå 1 noen år tidligere, men den gangen mistet opprykksbilletten på grunn av administrativt mislighold.
Sesongen skulle bli en eneste stor opptur for både Swindon og Hoddle selv. Han spilte samtlige kamper, og laget endte på en sterk 5. plass, og var klar for play-off spill.
Der slo de ut laget som endte over dem på tabellen, Tranmere, i semifinalen – før Leicester ventet i finalen på Wembley.
Og hvem andre enn Glenn Hoddle ga Swindon ledelsen to minutter før pause? Hans første Wembley-scoring siden han scoret for England der i april 1986 – da også rett før pause i en landskamp mot rivalene fra andre siden av Hadrians mur.
Etter en av tidenes mest spennende andreomganger, så vant Swindon til slutt 4-3, og var klar for Premier League – i formatets andre sesong.
Spillerne elsket Hoddle. Fansen elsket Hoddle. Men så stilnet den brått.
Da vi alle trodde at Hoddle skulle styre Swindon fra sin sweeper-posisjon i det gjeve selskap, så fikk vi i stedet nyheten i fleisen om at han hadde signert en avtale om å ta over Chelsea.
Han gikk fra Messias til Judas over natta.
Neste gang Glenn Hoddle var tilbake i Swindon og på County Ground var første nyttårsdag 1994. Da var jeg en av 16,456 tilskuere til stede på County Ground, og buingen kunne høres helt opp til Old Town.
Men i retrospekt, så burde nok alle med et hjerte for Swindon takke Glenn Hoddle for at han skapte historie for klubben. En historie som vi neppe kommer til å oppleve igjen.
Hoddle selv fikk tre sesonger i Chelsea, før han som 38-åring tok over jobben som engelsk landslagssjef. Det var nok sikkert drømmen hans fra dag én. Nå skulle det også endelig bli skikk på landslaget.
Etter tre gode år på landslaget, så fikk han brått sparken i 1999. Da hadde han gjort et slurvete intervjue med en journalist fra The Times, som hadde lurt Hoddle utpå med spørsmål rundt hans personlige tro. Glenn Hoddle var nemlig personlig kristen, og hadde en del konservative – og kontroversielle – meninger og holdninger, tungt forankret i hans religiøse overbevisning. Da han ble sitert på forsiden av en av de største avisene i England på at alle med funksjonsnedsettelser har disse som et resultat av karma fra et tidligere synder i et tidligere liv, så kunne ikke fotballforbundet gjøre noe annet enn å gi ham fyken.
Han skulle få ytterligere to sjanser som manager. Først for Southampton, og deretter to sesonger i Wolverhampton. I 2006 ledet han laget for siste gang, før han valgte å si opp stillingen.
Siden den gangen så har Hoddle fått utløp for sine fotballfaglige ideer gjennom programmet The Glenn Hoddle Academy, der fokuset har vært på spillerutvikling av unge fotballtalenter. I tillegg har han jobbet som fotballekspert på TV, der han i en direktesending i 2018 fikk hjerteinfarkt på direkten.
Heldigvis kom Glenn seg til hektene igjen, og i 2021 tredde han på seg ei bestefarklokke-kostyme (!) og sang seg inn i dommerpanelets hjerter i den britiske versjonen av Maskorama. Dermed blir han også den andre på Vladimirs All Star-lag som har opptrådd i Maskorama. Hva ville oddsen vært for det?!
Hoddle meldte seg på Maskorama fordi han simpelthen elsker å synge. I etterkant av opptredenen der har Hoddle nylig gitt ut flere singler som er å finne på Spotify – den siste så sent som i 2023.
Men han sang lenge før det.
Foran Mexico-VM i 1986, så spilte han inn en coverversjon av Queens legendariske «We are the Champions», og i tillegg ga han på 80-tallet ut et par singler sammen med Spurs-makker og navnetullebror Chris Waddle.
En av disse får utrolig nok plass på spillelista. Låta «Diamond Lights» kom ut i 1987, etter at produsent Bob Puzey hadde hørt fotballspillerne synge på et reklame-event i London. Låta er typisk engelsk 80-talls, innkapslet i tidsriktig synth.
Det er vanskelig å vite om man skal høre og se på dette som beint ut ironisk, der de to midtbanespillerne står i beste sendetid på engelsk TV, og vrikker på seg som en fattigmannsversjon av duoen Bros.
Jeg tror verden egentlig lever godt med at det bare ble med et par opptredener, og at de heldigvis begge huskes best for det de gjorde på fotballbanen – og ikke på scenen.
For å si som kommentatoren på «Top of the Tops»; «Not a bad song…. Not a good song either»