Så var turen kommet til California. Solfylte California. Staten der drømmer går i oppfyllelse, og drømmer knuses. Staten der det frodige landskapet i vest med ett går over i en støvete, tørr ørken. Staten der Amerika ender. Der fastlandet møter stillehavet. Eller der møkk møter vann, som komiker Bill Hicks en gang sa.
26. mars 2003 satte jeg meg på flyet til California, via et flybytte i London, sammen med min daværende kjæreste og et vennepar. Endelig skulle jeg få oppleve Amerika. En drøm som hadde bodd i meg så lenge jeg kunne huske, og som fortsatt lever sterkt her inne. Vi landet på flyplassen LAX, hentet ut leiebilen og kjørte opp til Beverly Hills, der vi hadde hotell de første nettene. Dessverre var jeg ikke smart nok til å føre detaljerte dagbøker på denne turen, så jeg har dessverre ikke lenger oversikt eller noen minner rundt hvilke dager vi var hvor – men vi hadde en storveis opplevelse, og et eller annet sted på Gjøvik bør det fortsatt eksistere film fra turen – for kompisen min hadde nemlig med seg et godt, gammeldags kassett-videokamera.
I løpet av 16 deilige dager i Amerika kjørte vi en feit, diger amerikansk leiebil gjennom øde ørkenlandskap, frodige vinområder, spektakulære kystveier og trange Hollywood-svinger.
Etter LA gikk turen ned til San Diego etter noen dager i LA, før vi rakk en bråtur over til Mexico og Tijuana med en lokal buss. Deretter bar det innover i ørkenen, via verdens største termometer i støvete Baker, midt i ingensteder mellom Barstow og Las Vegas, for deretter å rulle inn på The Strip i mørket – opplyst av de evige neonlysene. Virkelighetsfluktbyen nummer en.
Der ble det noen dager på legendariske MGM Grand Hotel. Ja, det glorete, grøntlysende hotellet med de digre gulløvene utenfor, som ble satt opp i 1960 av en av aksjonærene i filmselskapet Metro-Goldwyn-Mayer. Stedet der enda flere drømmer knuses, og noen få går i oppfyllelse.
Vi tok en snartur over Hoover-dammen kun for å ha kvittert ut Arizona, før det etter hvert bare videre gjennom ørkenen vestover. Gjennom Death Valley. Forbi flykirkegården i Mojave, før vi krabbet oppover mot frodigere strøk, over Sierra Nevada og til Bakersfield. Deretter gjennom vinlandskap og koselige, danskættede småbyer før vi endte opp i San Franscisco. Etter noen dager der, så bar det nedover legendariske Highway One langs Stillehavskysten. Gjennom litterære byer og steder som Salinas og Big Sur, før vi etter hvert snirklet oss inn i LA igjen via søkkrike Malibu.
Høydepunktene var mange på turen. Det var legendarisk å kunne snirkle seg rundt hårnålssvingene oppe i Mulholland Drive, og bare se på overfloden. Alt er som kjent stort i USA, og ekstra stort i de bemidlede strøkene i LA. Sunset Boulevard. La Cienega just smiled and said see you around.
Universal Studios var stas for en filmbuff, med obligatorisk fotografering av DeLorean-bilen fra Tilbake til fremtiden-filmene, og guidet tur mellom aktive filmstudioer og godt bevarte filmsett. Se Amity fra Haisommer, det beste, lille horehuset i Texas - og ikke minst se hvordan de desperat prøvde å dekke over det økonomiske tapet etter “Waterword” med et heftig utendørsshow.
Det var deilig å kjenne sanden mellom tærne på Santa Monica Beach. Se alle gærningene. Som hippie-fyren med gitar og rulleskøyter, som i åresvis har lurt folk til å ta bilde av ham for småpenger. Ikke alle som flyttet til byen ble stjerner i asfalten på Hollywood Boulevard.
Det var en opplevelse å kjøre ned stupbratte Lombard Street i San Fransisco, cruise over legendariske Golden Gate, og på kvelden bli lurt trill rundt av noen kjeltringer nede ved Fisherman’s Wharf, som ga meg en leksjon i hvorfor jeg aldri burde stoppe og konversere med typer som dem. En skopuss med majones fikk jeg også på kjøpet.
Det var artig å vandre rundt ute på Alcatraz. Se de søvninge sjøløvene ved havna, spise “A bucket of sea trash” på Forrest Gump sin restaurant. Ramle innom alternative sjapper i Haight-Ashbury, og likbleike i shorts prøve å lete opp en musikkforretning i et sketchy nabolag for å hente ut en bestilling gjort av en kompis på Gjøvik.
Få en tequila på huset for hver øl man kjøpte på ei sliten kneipe i Tijuana. Se de enorme forskjellene, og alle løsbikkjene. Både døde og levende. Amores Perros. Røyke dårlige sigaretter på bussen, mens tre meksikanere med sombrero stod i midtgangen og spilte La Bamba for vekslepenger. Nesten bli lurt til å kjøpe et overpriset drikkebeger laget av en oksefot. Høre kakkerlakkene smelle mot terracotta-flisene.
Se de store Redwood-trærne. Føle nærværet av John Steinbeck i Salinas, og Jack Kerouac i Big Sur. Kjenne vinden og saltvannet i året langs Highway One. Se konturene av Hearst Castle i det fjerne. Xanadu. Tenke at det var bra at dyrene til slutt fikk slippe.
Bli matforgiftet på en buffet i Vegas, bli tilbudt å kjøpe eksepsjonelt godt dop i samme by - men ende opp med å kun kjøpe en kjøleskapsmagnet. Lukke øynene og dra i armen til Jack, og håpe på jackpotten. Styre unna rulettbordene og Wayne Newton.
Men én ting vi hadde en tentativ plan om fikk vi aldri gjennomført.
En tid i forveien hadde jeg oppdaget et usignert lite band via en forsending fra CD Baby som het «Trespassers William». På et eller annet vis, så hadde jeg fått kontakt med hun som var frontfigur i bandet; Anna-Lynne Williams. Hun kom i fra en liten by som het Victorville i California – et sted mellom LA og Las Vegas, men ikke etter den ruta vi kjørte østover fra San Diego.
Dette var jo før smarttelefonene hadde gjort sitt inntog på Gjøvik og Toten, så kommunikasjonen gikk ikke like raskt som den gjorde i dag. Så vidt jeg husker, så hadde vi en tentativ avtale om å svinge innom hvis vi kom forbi Victorville. Det er mulig vi fikk sendt en e-post eller en tekst-melding, men enden på visa mener jeg å huske at hun både var bortreise og/eller syk, samt at vi heller ikke naturlig kom rett på småbyen. Og like greit var vel det, for hva skulle vi gjort der?
Musikken mener jeg imidlertid fikk være med på veien. Deres andre selvfinansierte plate «Different Stars» hadde de gitt ut året før, og jeg var helfrelst. I dag står plata seg fortsatt som en av de mest komplette albumene jeg eier og har – og heldigvis er den også tilgjengelig på Spotify. Bandet fikk etter vårt USA-opphold (ikke på grunn av!) platekontrakt, og relanserte plata i 2004. De fikk seg til og med noen turer til Europa som oppvarmingsband for artister som blant andre Lisa Germano og Stereolab.
Sjangermessig er bandet vanskelig å sette i bås, men hvis sub-sjangere som dreampop og shoegaze gir mening, så bør det gi deg en god pekepinn.
Anna-Lynne sin fantastiske stemme førte henne også til England, der hun fikk legge vokal på ei Chemical Brothers-låt. Trespassers William vokste dessverre aldri inn i himmelen, og fikk aldri den statusen bandet hadde fortjent. Anna-Lynne fortsatte å skrive musikk, og ga en periode ut musikk under navnet Lotte Kestner, før hun etter hvert fant den store kjærligheten og flyttet til Seattle – der hun fortsatt bor sammen med mann og barn. Når noen dører lukker seg, så åpnes som kjent noen andre.
Det er et hav av musikk å ta av fra California, men det er ingen tvil i mine ører om at det aller ypperste er å finne på det magisk gode albumet «Different Stars». Jeg kunne valgt hvilken som helst låt, men valget falt på den strålende låta «Alone». En tilstand nok ganske mange har følt og føler på i Vegas og i englenes by.