Livet i Amerika på 1800-tallet ble for en del ikke helt som de hadde tenkt seg. På 1860-tallet opplevde mange dårlige avlinger i Wisconsin og Iowa.
Nebraska lokket lenger vest. Ryktet var at jordsmonnet både var dypere og mer fruktbart, og flere norsk-amerikanere valgte dermed å enten selge eller forlate det de hadde bygget opp lenger øst, for så å bevege seg videre vestover. En stor kontingent nordmenn slo seg etter hvert til i Madison County, og de skrev hjem om store avlinger og gode inntekter.
Men det var uår i vente også der.
I 1875 kan folk hjemme i Norge lese George Hovland sine egne ord i Nordre Bergenshus Tidende. I et brev som ble trykket i avisen melder han om store svermer av gresshopper som i juni har ødelagt alle hans maisåkere. Han er tydelig bekymret for fremtiden, og spør retorisk «hva skal vi gjøre?». Han skriver om at de mest trolig bare må forlate alt, for ikke har de mat, og ikke får de solgt hverken gården eller buskapen.
I et annet brev meldes det om tilsvarende problemer noen mil lenger nord. Flere nybyggere har allerede dratt østover igjen, melder den anonyme brevskriveren, før han fortsetter; «haardt er her at bo. Om vinteren snestormer, om sommeren gresshopper, og dertil kommer frygten for Indianernes herjinger».
«Jeg ville selge min farm på 40 acres land med hus og årets avling for 50 dollar, men ingen ville kjøpe», fortsatter han, «det faller tungt å forlate de oppdyrkede marker med hus, og enda verre å måtte tilstræbe en reise på 2-300 amerikanske mil med kone og barn uten mat og penger. Hva skal vi gjøre under sådanne forhold?»
Avisen trykket også noen dagboknotater fra sommeren 1875: «13. juli. Morgen. Gresshoppene vrimler hele Countyet over. Man venter en fullstendig ødeleggelse.»
En annen skriver i bibelske termer, og frykter at det er et illevarslende tegn fra oven om at dommedag er nær: «Vi læser i Bibelen om de plager Gud sendte over Pharao, men vi kunde aldrig begrope dem i deres full udstræktning før nu. Ødeleggelsesværket er fuldbragt – ikke en maisplante er tilbage. Gresshoppene er på farten. Luften er en bevægelig sky som farer hit og dit, brusende som havets bølger. Herren har sendt dem for at flå oss - hans vilje skje.»
Fregatten “Undine”, fotograf ukjent
George Hovland, som var den eneste som hadde signerte med navn, kom opprinnelig fra den værharde øya Utsira i havet utenfor Haugesund, der faren Mikkel var førsteassistent på Utsira fyr.
Han ble født i 1846, og fikk navnet Jørgen Bernhard. Mora Lavine kom opprinnelig fra Hitra.
Som mange andre før ham fra Utsira, så mønstret han på som skipsgutt allerede tidlig i tenårene. Etter flere år på havet mønstret han av for godt i 1871. Det var bare flaks som gjorde at han ikke endte sitt liv på havet på den siste overfarten.
Et sted utenfor Newfoundland sin kyst, i tett tåke, så kolliderte nemlig fregattskipet «Undine» med et isfjell – ikke langt unna der Titanic en del år senere skulle forulykke. Skipet var overfylt av både folk og gods: 385 passasjerer i tallet. Skroget slo lekk, og panikken spredte seg raskt om bord.
Ombord var også familien til «Store-Simon» Kristiansen, som hadde reist fra grenda Svinakleiv, et stykke øst for Haugesund. Hans 19-år gamle datter Ingeborg var livredd, men kom seg opp på dekk, og begynte å synge «Oh, can you sing the new song of salvation». Det hjalp mot frykten, og ikke minst roet det hennes 14-år gamle lillesøster Dorthea.
Kanskje hadde det også en langt større effekt? Dette var tross alt folk som var sterkt knyttet til det religiøse. Etter iherdig pumping fra mannskapet, styrmann George inkludert, så kom de seg i land på ei lita øy utenfor Canadas kyst.
Der ble de værende i 11 dager, før de kunne seile videre. Det holdt akkurat. I det Hovland og de andre kom seg i land i Quebec, så sank «Undine». Familien Kristiansen mente at det var takket være intense bønner til Gud som gjorde at de klarte seg.
Hovland tok toget videre til Port Huron, Michigan – før han reiste videre til Wisconsin. Der jobbet han som gårdsgutt, før han etter hvert prøvde lykken i Chicago. Sommerstid jobbet han på en båt på Lake Michigan, mens han i vintersesongen jobbet på gården til en annen nordmann, Knut Nelson.
I juni 1974 bestemte han seg for å leve ut sin egen drøm om et eget sted. Han pakket det lille han eide, og reiste til Nebraska. Til Madison County. Til småbyen Newman Grove - oppkalt etter byens første innbygger Newman Warren (i 1864).
Året etter holdt altså drømmen på å gå i knas. Alt han hadde bygd opp på sine 160 acres var spist opp av gresshoppene. Stormene var nådeløse, og det var fortsatt en frykt for at indianere skulle stjele buskapen deres.
Hovland måtte legge noen andre planer enn å kun belage seg på jordbruk. Han klarte seg gjennom 1875. Så vidt. I november 1875 opplevde han en ny tragedie, da en kamerat som skulle frakte noen varer til Hovland ble drept av indianere på vei tilbake fra Columbus.
Men det skulle bli bedre. Året etter giftet han seg med Dorthea Simensen – den livredde 14-år gamle jenta fra overfarten i 1871.
i 1877 ble han postmester i byen. I tillegg tok han ekstra vare på nye nordmenn som kom til byen. Han ga dem bistand og hjelp, og kunne veilede de nye for alle potensielle farer med både vær og vind. Hovland hadde selv sett døden i hvitøyet flere ganger, og hadde med sin livserfaring nå kunnskapen til å hjelpe andre.
George og Dorthea fikk etterhvert fire barn, og George ekspanderte posthuset til en kolonial. Han tjente gode penger på kort tid, og investerte også i eiendom, samt at han startet opp et firma som lånte ut penger og solgte forsikringer til andre nybyggere. Han startet opp et lite hotell i byen – Hotel Nord – og ble også hyret inn som vise-sheriff. En Jack of all Trades, med andre ord!
Sommeren 1882 fikk George se fedrelandet en siste gang. Han forlot kone og tre små barn i mai, og dro tilbake til Utsira sammen med sin svigerfar for å promotere Newman Grove, og mulighetene som lå i Amerika. I forkant hadde de rykket inn en annonse i Karmsundposten – og billetter, det kunne folk kjøpe direkte av George. Han rakk også en tur til Christiania, og fikk brukt tid sammen med sine foreldre og søsken som var igjen i Norge, før han i august returnerte til Amerika, sammen med de 11 som hadde kjøpt billett av ham. Blant dem var hans ett år eldre bror Lars, som etter hvert slo seg ned i Canada, ble gift, og fikk sju barn.
Gjensynsgleden var stor da de små barna og kona fikk se George komme gående inn på tunet igjen.
Livet blomstret – og i 1884 kom sistemann til verden; George Jr.
I 1885 etter la George Sr. gården ut for salg. Han hadde ikke lenger tid til å drive gården, med alle ballene han sjonglerte ellers. Annonsen kom på trykk også i avisene her hjemme.
Familien Hovland satt nå godt i det økonomisk. men dessverre var det mer dramatikk i vente. I 1886 døde kona brått, bare 29 år gammel, og plutselig satt George igjen alene med fire små barn på 9, 7, 5 og 2 år.
Hva skjedde med George etter det? Klarte han å ta vare på de små barna?
Han forsvinner nå fra tilgjengelige arkiver og kilder, inntil navnet hans dukker opp igjen i en notis i Skandinaven i 1899. Der kan vi lese at han for noen år siden hadde anlagt sak mot «en person der aldeles ruinerede ham», og avisen skriver at han etter det «kom på bar bakke». I avisen ramses det opp en del businessmenn i Newton Grove, men om Hovland står det bare at han nå jobber i butikken til en herre ved navn Aaberg. Tapte han hele sin formue, og måtte begynne igjen på gulvet?
Trolig har han også begynt som gårdbruker igjen, for i 1903 finner vi ham i en oversikt over norsk-amerikanere som har donert gaver som skal sendes til fattige hjemme i Norge. George har én sekk med havre å avse. Han har fortsatt et hjerte for de som har det verre.
Etter dette forsvinner han fra de digitale arkivene igjen.
Ifølge en profil på MyHeritage døde han i 1930, i Ainsworth – litt lenger vestover fra Newman Grove. Navnet hans er imidlertid ikke å finne på kirkegårdene hverken i Ainsworth eller i Newman Grove, der mange av hans slektninger ligger. Dro han etter broren sin, som flyttet til Alberta i Canada? Flyttet han til ett av barna i Iowa?
Begge sønnene døde før faren. Lewis i 1921 som 44-åring, og yngstesønnen George så tidlig som i 1912 – kun 28 år gammel.
Dattera Annie giftet seg med Peter Olsen Apland, fikk 5 barn, og flyttet til Story, Iowa, der hun døde i 1960. Lavina giftet seg med svenske Charles Anderson, fikk fire barn, og flyttet etter andre verdenskrig til Colorado, der hun døde i 1965.
Sjømannen Jørgen fra Utsira fulgte drømmen om Amerika. Han overlevde isfjell, gresshopper og stormer. Bygde seg opp forretninger og et liv på et sted som ikke lignet på hjemme. Langt unna nærmeste havn.
Fant kjærligheten.
I still call home
that house in Nebraska
Where we found each other
on a dirty mattress
on the second floor
Og mistet den igjen altfor brått.
You know, I still wait at the edge of town
Praying straight to God
that maybe you’ll come
back around
I feel so alone out here
without you
Til minne om George & Dorothea «Tini» Hovland