The Big Sky Country. Montana. Den fjerde største i areal, men den åttende minste i innbyggertall. Staten der urfolket regjerte i tusenvis av år frem til franskmennene kom rekende på 1700-tallet.
Deretter ble det en drakamp mellom franske og spanske interesser, før amerikanerne selv – i 1803 - fikk kloa i de naturressursrike områdene. Urfolkene og ga seg ikke uten kamp, og det var en rekke kriger mellom urfolket og den hvite mann på siste halvdel av 1800-tallet. Hvert folk førte sin kamp.
Ikke alle grupper av urfolk spilte på samme lag. Crow-folket var bitre fiender med både Sioux-folket og Blackfeet-folket, og hadde vært det i evigheter. Et av de mest kjente slagene i området stod i 1876 langs Little Bighorn River, der Sitting Bull, Crazy Horse & co. nedkjempet amerikanerne, som hadde fått bistand av Crow-folket, og tok knerten på Borgerkrig-veteranen General George Custer.
Året etter var urfolkets kamp mot overmakten over. Amerikanerne truet med å kutte alt av økonomisk bistand, og i februar 1877 gikk samtlige urfolksledere med på å undertegne en avtale om å oppgi alt land til USA mot at det ble etablert større reservater rundt om i delstaten.
Jeg vokste opp med å kalle dem indianere. De vi lese om i tegneseriene og så på film var majestetiske og mytiske – med vakre klær og hodepryd. Jeg heiet alltid på indianerne i populærkulturens kamper mot den hvite cowboy. Det var alltid der min sympati og empati lå.
Så gikk årene. Både jeg og verden ble eldre, og det ble med tiden ikke lenger stuerent å omtale dem som indianere. Vandrehistorien var at ordet stammet fra at Columbus trodde han hadde nådd India, da han i stedet traff Karibia og senere det amerikanske kontinent.
For at det ikke skulle bli stigmatiserende, så ble indianer byttet ut med urfolk. Det fikk det til å koke blant det amerikanske urfolket selv. Urfolk – indigenous på engelsk – var bare nok et språk som «den hvite mann» hadde gitt dem som gruppe. Native Americans var i beste fall ok, men ikke mer enn ok. Helst ville de bare bli omtalt med det navnet de selv brukte. Om sin egen gruppe, stamme, folk, allianse – alt etter som. Samme hva man sier, så blir det garantert på et eller annet tidspunkt feil. Men intensjonen er god. Kanskje ikke hos amerikanske myndigheter på slutten av 1800-tallet – men i alle fall hos en snart 47-år gammel amatørblogger fra Innlandet. Kall meg totning. Til nød vestopplending. For Guds skyld ikke Lillehamring, Innlending eller Hedmarking.
Ingen sammenligning for øvrig så klart, men jeg skjønner om ikke noe annet verdien av å vokte sine ord i omtale av andre enn seg selv.
Montana skulle helst ikke het Montana heller. Dette ble diskutert høylytt gjennom deler av 1800-tallet. Den hvite mannen var rause nok mot det generiske, amerikanske urfolket (der har vi nok en variant) i form av at de lot en del delstater arve navn fra ulike urfolksgrupper eller -språk. Montana derimot var spansk. For fjell (Sierra betyr fjellkjede).
Og fjell var det jo «overalt». Det ble faktisk foreslått navnebytte, og navn som Shoshone ble foreslått, men ikke tatt til følge.
Kanskje kunne de valgt et navn inspirert av en av de 12 opprinnelige urfolksgruppene i delstaten? I alfabetisk rekkefølge var disse Assiniboine, Blackfeet, Chippewa, Cree, Crow, Gros Ventre, Kootenai, Little Shell Chippewa, Northern Cheyenne, Pend d’Oreille, Salish eller Sioux. Men igjen hadde man støtt på lingvistiske utfordringer.
Ta Crow, for eksempel. Det var også et navn som ble gitt dem av den hvite mann. Opprinnelig kalte folket seg for Apsaalooke – «barn av den stornebbete fuglen». Franskmennene, som først kom til området, oversatte det til Gens du corbeau – kråkenes folk, som igjen engelskmennene skrellet ned til bare «Crow». Opprinnelig var nok heller aldri denne stornebbete fuglen Apsaalooke-folket snakket om, en kråke – men trolig den mytiske tordenfuglen.
I dag er de 12 gruppene igjen fordelt på sju reservater rundt om i staten.
Salish- , Kootenai-, og Pend d’Oreilles-folket er samlet i et reservat som heter «Flathead Indian Reservation». Ja, de bruker I-ordet. Flathead er heller ikke særlig flatterende. Dette tilnavnet var det Salish-folket som fikk, da kolonistene mente de gjennom generasjoner måtte ha klemt inn hodeskallen på spebarn av kosmetiske og kulturelle årsaker. En praksis som visst nok også eksisterte flere steder i verden, blant annet hos inka- og mayafolket. Selv avviste Salish-folket denne påstanden, og mente at navnet bare kom av en misforståelse av en stum hilsen de brukte da de møtte kolonister: de la ei flat hånd på hver side av hodet, og klemte. Hei og ha det.
Og som du sikkert gjettet, Pend d’Oreilles er åpenbart et navn franskmennene kokte opp. Selv kalte dette folket seg Qlispe; etter en blomst som var en viktig del av kostholdet deres i tusenvis av år. Det franske ordet betyr bare «henger fra øret», og de fikk navnet på grunn av en tradisjon med å bære store øreringer. Engelskmennene valgte her å være mer tro mot det originale språket, og kalte dem i stedet for Kalispel.
I dag er Kalispell også navnet på en by. Den største i Flathead County.
Byen der den norskættede skuespilleren Michelle Ingrid Williams ble født i 1980.
På mors side etterkommer av Christopher Reiquam (Reiakvam) fra Naustdal i tidligere Sogn og Fjordane. På fars side etterkommer av John Bertin Brurs (Brørs) fra Namdalseid. I 1902 dro han inn til Trondheim, kjøpte billett, og steg om bord i skipet Tasso – som fraktet ham til Amerika via Kristiansund, Ålesund og Hull i England.
Seks år senere ble skuespillerkollega Lily Gladstone også født i Kalispell, og vokste opp i Blackfeet-reservatet litt lenger nordøst. Hun har et minst like interessant slektstre som Williams:
På mors side etterkommer av Storbrittanias statsminister i perioden 1892-1894, William Gladstone. På fars side, i direkte, nedadgående linje, etterkommer av Red Crow (1830-1900) – en prominent og kompromissløs leder for Kainai-folket, som ofte var i konflikt med myndighetene. I 1872 tok han faktisk livet av sin egen bror ved å slå ham gjentatte ganger med en stein – fordi det gikk rykter om at broren hadde prøvd seg på kona hans.
I 2016 møttes de for første gang på lerretet i filmen «Certain Women» (Kelly Reichardt) – der både handlingen og innspillingen var lagt til Montana.
Da var Gladstone et fortsatt ubeskrevet blad, men nå er hun på alles lepper.
Tidligere i år vant hun nemlig Golden Globe for sin rolle i Scorsese-filmen «Killers of the Flower Moon» - som den første noen sinne med urfolksbakgrunn. Hun åpnet takketalen sin med å snakke Blackfeet, noe som fikk stor oppmerksomhet. «My Name is Eagle Woman. I am Blackfeet. I love you!»
Dagens soundtrack er signert bandet Rueben and the Dark. De samarbeidet med vokalgruppa Bullhorn Singers, med medlemmer fra Kainai-folket, for å lage musikk til traileren til «Killers of the Flower Moon». Låta heter “Midnight Sun”.
Som en bonus får dere også på bloggen en nydelig live-innspilling fra Red Crow College av Rueben and the Darks låt “Bow and Arrow”, som pr. nå ikke er å finne på Spotify.