Hipp hurra! I dag fyller min yngste datter endelig 10 år – en dag hun har lengtet etter, og gledet seg til, i flere måneder.
Da hun kom til verden i 2014 var hun det vakreste jeg hadde sett ved siden av min førstefødte. Slik er det vel for oss alle – våre egne barn er de vakreste. Det er vel noe med det genetiske båndet som gjør at vi blir fullstendig oppslukt og forelsket i våre egne avkom, men samtidig vil nok de som ikke deler genetikken med sine barn, som allikevel elskes og oppdras som deres egne, si det samme. Det ligger kanskje ikke i genetikken i det hele tatt, men i hjertet?
«To er som ti», sa en del. Jeg hadde virkelig fått prøve min egen tålmodighet og mine evner som en far med min første, så jeg må nok innrømme at det var med en viss uro dypt der inne at jeg nå potensielt skulle ha ansvaret for ti.
To ble aldri helt som ti. Selv om det kan være slitsomme dager, så er det stort sett bare herlig. Og det selv om jeg nok ses på som en ganske så kravstor og streng far til tider, men nå som vi alle tre koser oss med Kompani Lauritzen på lørdagskveldene, så drypper det så smått inn at alt er av kjærlighet, og ikke minst for at jeg ønsker at mine to døtre skal bli de beste versjonene av seg selv.
Så er det den vanskelige balansegangen med å la de fly selv. Det er fascinerende å se hvor forskjellige to fullblods helsøsken kan være. Min yngste sov stort sett som en stein hver natt helt fra hun kom til verden, mens den eldste knapt hadde ei sammenhengende natt før hun ble storesøster.
Er det bare tilfeldigheter, og en del av den enkeltes personlighet, som i tillegg til å ha med seg arvestoff fra både mor og far, rett og slett bare er sin egen unike personlighet? Eller har det også med hvordan omgivelsene, og jeg som far, eller mor som mor, er – den aller, aller første tiden? For jeg er nok ikke alene om å innrømme at jeg glatt senket guarden med nummer to. På godt og vondt. Jeg har flere bilder av min førstefødte enn av min yngste de første to årene. Og jeg var vel ikke så opptatt av rigide leggetider eller at alt skulle være etter boka. Litt mindre redd var jeg også. Kanskje det påvirket? Kanskje ikke?
I dag er jeg umåtelig stolt av mine to døtre, som begge har kommet seg godt gjennom hver sine en-sifrede antall år med bravur – selv om det har gått noen kuler varmt, og jeg sikkert til tider har stilt for mange krav, hvis du skulle spurt dem.
Jeg merker det godt på 14 åringen nå, som er i ferd med å blomstre som en egenrådig sterk, ung kvinne.
Og jeg vet med sikkerhet at Evelin også er på god vei til å komme dit. På mange måter er hun allerede der. Hun er modig, tøff – og trygg nok til å si i fra i mot urettferdighet, også mot meg som far. Det setter jeg umåtelig stor pris på.
På den andre siden, så kan hun være litt for forsiktig, og til tider vikle seg inn i et mønster der hun enten gir opp før hun har prøvd, eller egentlig ikke vil ta skrittet ut i noe hun ikke har hundre prosent egenhendig kontroll over. Der prøver jeg som far å oppmuntre, og i tillegg pushe på litt.
En viktig ting lærte jeg i militæret, og det var at hvis du først kommer deg gjennom en del utfordringer, men moter deg opp til å stå i det, så blir gevinsten så uhorvelig mye større i andre enden enn hvis man ikke skulle prøvd i det hele tatt.
Så, kjære Evelin – hvis du noen gang leser dette om igjen i fremtiden, så tror og håper jeg at du forstår.
Du forstår allerede mye. Det er ikke bestandig du er enig, og jeg må også gi meg noen ganger, der kanskje en del av meg gjerne ville ha pushet enda mer. Jeg vet nemlig hva gevinstene er, og ønsker at du skal oppleve dem. Slikt du har gjort, når du har motet deg opp, og gjennomført noe. Som da du aldri trodde du kom til å lære å sykle, fordi du falt av de første gangene. I dag sykler du som en vind. Det er læring, og noe vi alle må erfare selv – og har erfart selv. Det må komme i fra oss selv. Fra vår egen motivasjon. Det er noe jeg fortsatt må minne meg selv på. Jeg kan ikke forvente at mine døtre skal gjøre som jeg sier til en hver tid, men jeg kan prøve å gi dem verktøyene til å ta de riktige valgene for seg selv. Også er det lov å feile. Det er lov å teste ut. Det er lov å gjøre opprør. Det er naturlig.
Så selv om jeg dessverre blir alt for sliten når det for eksempel blir uenigheter søsknene imellom, så vet jeg jo at det både er naturlig, og at det er læring også i det.
Jeg har lagt lista høyt. For høyt, vil sikkert noen si. Men 14 åringen flyr allerede høyt over den lista, og hun som blir 10 år i dag har også kommet seg over lista mange ganger uten å ha revet – for å bruke en åpenbar høydehopp-metafor i dette sommer-OL året.
I dag skal du feires som den fantastiske flotte jenta du er, Evelin. Stor, sterk, omsorgsfull og modig, men samtidig fortsatt sårbar og liten. Akkurat slik en 10-åring skal være. Og jeg skal være her for deg. Det vet du. Jeg snakker mye om hvorfor jeg sier som jeg gjør når jeg prøver å lære bort.
Jeg maser nok alt for mye om å rydde. Om å øve. Om å lese litt ekstra enn de 10 minuttene du har fått i lekse. Om å bruke mindre tid på skjerm. Om å øve seg på konsentrasjon. Øve seg på å kjede seg. Øve på å utfordre seg. På å stå støtt og stole på seg selv i situasjoner som kan være skumle. Finne på ting. Være med på aktiviteter. Det vinner jeg ingen popularitetskonkurranse på nå, men du vil se tilbake på det på en annen måte når du blir eldre.
For det er slikt det er å være far. Og det er slikt det er å være datter. Jeg har vært sønn, og jeg ønsket også å gjøre mine egne feil. Gjøre mine egne erfaringer. Ikke bli fortalt. Akkurat som deg, og som alle andre før deg.
Du er nok den av oss tre i heimen som har mest kontroll på eget temperament. Der er du umåtelig flink, og selv om det hverken er din jobb, ditt ansvar eller din rolle – så tar du tak i det med begge hender, og med myndig stemme, hvis du opplever at enten jeg som far eller storesøster som storesøster hever stemmen for mye.
Jeg er umåtelig stolt og imponert over din stoiske ro, men samtidig ønsker og håper jeg at du også vil la demningen briste hvis du trenger det. For som sagt, jeg vil alltid være her for deg. Ha din rygg. Være en du kan dele alt med. Godt og vondt. Du kan si alt til meg. Det vet du, men det kan allikevel være vanskelig. Det skjønner jeg, og respekterer.
Jeg skryter hemningsløst til deg, og takker – de gangene du snakker meg midt i mot for noe jeg har sagt eller gjort «feil». Det tyder på en trygghet inni deg, som med årene bare vil bli sterkere, også i møte med verden utenfor hjemmets fire (åtte) trygge vegger. Og det er jo bare fint at du er hjemmekjær – for før vi aner det kommer dagen da du flytter ut, og vil klare deg selv. Selv om du i dag insisterer på at du for alltid kommer til å bo hjemme. Og det vil du, vennen. Du vil alltid bo i hjertet, og du vil alltid være velkommen – selv når dagen kommer at du ikke lenger vil bo under samme tak som fatter’n. Og jeg - jeg vil elske deg da..
Som jeg elsker deg nå.
Jeg gleder meg til å følge deg videre gjennom livet. Du får til alt du bestemmer deg for. Bare vent å se! Jeg ser enormt opp til deg, Evelin! Snart kommer jeg med gaver, og gleder meg enormt til å feire den store dagen din!
De gangene du ikke tror på deg selv, så husk hva jeg har sagt. Se deg selv i speilet. Vær stolt over den du er. Du er bra nok. Alltid - min helt unike 10-åring! Gratulerer med dagen, skatten!
Dagens soundtrack blir ei låt som jeg ofte har lent meg på som far. Fra en far til en annen. Svenske Oscar Danielson sin nydelige Besvärjelse.
For akkurat slik som han beskriver, er det. For oss alle. Både generasjoner tidligere, og generasjoner langt der fremme.
Och så kommer det en dag
När någon sliter ditt hjärta itu
Du gråter på ditt rum, och vi undrar: vad gör vi nu?
För den tröst som vi vill ge, den vill du inte ha
Du kommer vända dej bort, du kommer be oss att gå
Och vi, vi kommer älska dej då
Du växer och blir stor
Och en dag är du längre än jag
Hittar nån annastans att bo, det är tyst
Ditt rum står tomt
Vi ställer in nåt gammalt skräp
Och blir sittande en stund
Och tänker tillbaks
Vi kommer älska dej då
Men det kommer alltid finnas dom
som vill sätta dig på plats
och dom som vill tala om
att du är ingenting värd
Men då minns du vad vi sagt
och du vet att dem har fel
du kommer inte höra på
du kommer vända dig och gå