Don’t go back to Rockville, sang Michael Stipe i 1984. Låta var signert R.E.M sin bassist Mike Mills, som kom opp med tittelen etter at ei jente, som han hadde et godt øye til på college i Athens, Georgia, skulle da hjem til byen Rockville, Maryland, etter semesterslutt.
Nå forventer du kanskje at vi skal til R.E.M. i dagens låt? Tvert imot, vi skal dra tilbake til Rockville.
For det var nemlig i Rockville at Joshua Michael Tillman ble født, søndag den 3. mai 1981. Der vokste han opp i et strengt kristent hjem, men på kjøpet fikk han også et hjem som var særdeles interessert i musikk. Da han var 12 år gammel hadde han allerede lært seg å spille både gitar og trommer, og begynte å drømme om å gjøre musikkinteressen til en karriere.
Da han var 21 flyttet han til helt andre siden av landet, og bosatte seg i Seattle. Der jobbet han på et bakeriet på dagtid, mens han på kveldstid drev nettverksbygging rundt om på byens mange musikkscener. Han ble tatt under vingene av Damien Jurado, som produserte hans første utgivelser under navnet J.Tillman.
Solokarrieren tok aldri helt av, og i 2008 fikk han tilbud om å bli med som trommis i bandet Fleet Foxes. En mulighet han bokstavelig talt grep med begge hender.
I 2012 flyttet Joshua videre til storbyen Los Angeles, samtidig som han ga seg i bandet, og funderte på å gi solokarrieren en ny sjanse. Han skrev under for det legendariske plateselskapet Sub Pop, og ga ut et nytt album under et helt nytt artistnavn – Father John Misty.
Siden den gang har det blitt fem studioalbum, og det siste kom ut i 2022. Tillman er en musikkunstner på godt og vondt, og albumene spriker voldsomt i mine ører – så jeg kan neppe sies å være noen stor fan. Men blinde høns finner også korn, så flere av hans låter har vært gjengangere på min private spilleliste de siste årene.
Når det er sagt; det er friskt med artister som ikke er hverken forutsigbare eller repeterende. Father John Misty kan nok sikkert fort stemples som pretensiøs. Kanskje er han det også? Jeg er sannelig ikke helt sikker på hva han vil fortelle, eller hvem han er som artist – og det er noe schizofrent med både musikken og låtene.
Om det siste albumet til FJM skrev musikkmagasinet Mojo følgende: «moving from the 30s Hollywood through the 60s and melding those influences to create an imagined version of the past». Og, ja. Det kunne delvis vært ei plate ble spilt på Prohibition Parties rundt om i de kretsene som forherliger det amerikanske 30-tallets overklasseglam og antrekk. Men det er også noe ironisk som ligger smurt over det han gjør. Ofte i tekstene. «Bored in the USA», «I went to the store one day», «The Night Josh Tillman Came to our Apt.», «Nothing Good Ever Happens at the Goddamn Thirsty Crow».
Men også i albumtitlene. «Fear Fun», «Pure Comedy» og «God’s Favourite Customer».
På den siste plata «Chloë and the Next 20th Century» drar han oss plutselig ut av crooner/ballroom/Hotel Astoria-vibben, og vipps høres det ut som har stjålet Harry Nilssons største hit. «Goodbye Mr. Blue» lukter av «Everybody’s Talking» lang vei.
Kjedelig som jeg er, så velger jeg meg, i anledning dagen, kanskje hans mest straighte låt som soundtrack for dagen: låta «O I Long to feel your arms around me» fra debutplata «Fear Fun» er rett og slett den jeg har spilt mest fra katalogen hans – som altså rommer alt i fra fugl til fisk, og alle skapningene der imellom.