Den observante leser har kanskje merket et geografisk mønster fra de to forrige innleggene. To av femti stater er lurt inn i alfabetisk rekkefølge, og jeg ser ingen grunn til å avvike fra dette mønsteret enda. Dermed beveger vi oss i dag inn i Arizona.
Arizona ble innlemmet i de forenede amerikanske stater på selveste Valentinsdagen i 1912 – som den 48. i rekken – av president William Howard Taft. Selv har jeg hatt gleden av å besøke staten i et snaut kvarter, etter at vi på trass på en road trip til Las Vegas på begynnelsen av årtusenet tok sats med leiebilen, og kjørte over Hoover-dammen kun for å oppleve en ny stat – og ikke minst en ny tidssone. Praktisk når du ikke rekker butikken, si, at du kommer deg en time tilbake i tid kun ved å kjøre over ei bru!
Staten som i sin assosiasjon trekker meg tilbake til den lovløse, ville vesten. Til Tombstone. Til O.K. Corral. Mer enn det, så drasser staten på en tung historie om elendige arbeidskår i de mange kobbergruvene, og et karrig og røft ørkenlandskap. Alt dette til tross, så er Arizona en av de raskest voksende statene i USA i innbyggertall. Bare i løpet av tiåret mellom 1990 og 2000 økte innbyggertallet i staten med 40 %.
Årsaken? Pensjonister!
Klimaflyktninger fra nordligere stater, som pakker alt de eier og har, selger huset i Minnesota og deromkring, og flytter til varmere strøk i det solfylte Arizona – til et noe rimeligere alternativ til den andre pensjoniststaten – Florida.
Selv kunne jeg også gjerne tenkt meg å bli klimaflyktning. Januar måned i Norge blir bare verre og verre for en aldrende herremann med likfingre og dårlig blodomløp. Men Arizona? Nei, jeg kan ikke si at jeg dras så mye mot goldt og karrig landskap heller. Og selv om jeg elsker sol og varme, så kan det helt sikkert bli i meste laget.
Arizona kan nemlig skilte med å ha de varmeste stedene på hele jordkloden. På topp i den rangeringen ligger byen Yuma, som alle vi med en forkjærlighet for westernfilmer kanskje husker fra «3:10 to Yuma» (1957, nyinnspilling i 2007). Byen som ligger klint nede i det sydvestlige hjørnet av staten, med bygrense til både Mexico og California, kan nemlig skilte med et snitt på 4025 soltimer i året. Desidert mest i verden. Over 100 dager i året i snitt kryper temperaturen over 40 grader celsius, og det kommer sjeldent mer enn 200 mm nedbør i løpet av ett år. Ikke for det – det gror faktisk godt i Yuma også. Så godt gror salaten vinterstid at byen har blitt døpt til «Verdens hovedstad for vinter-salat». Dette gjør så klart byens innbyggere stolte!
Ambassadørene for denne brennhete staten blir Tuscon-bandet Calexico, som bokstavelig talt har holdt koken i Arizona siden 1995. Svirebrødrene Joey Burns og John Convertino hadde allerede hadde spilt sammen i flere år med bandet Giant Sand. På det meste er de sju stykker på scena når de spiller konserter, og det hender også de dukker opp med vaskekte meksikanske mariachis. Gjengen har spilt i Norge ved flere anledninger, men jeg har aldri fått dem med meg live. Jeg kan heller ikke skryte på meg å være noen enorm fan, men jeg hørte mye på plata de ga ut sammen med Sam Beam aka Iron & Wine i 2005. Fra den plata plukker jeg i dag frem den pubertale kjærlighetshymnen «Sixteen, Maybe Less».
I dag krøp temperaturen på Vingnes under 15 blå. Måtte sola snart også varme oss her på bjerget!