Jeg vokste opp med en far som mildt sagt var her tullete etter å pilke, og som benyttet en hver anledning på vinterstid til å komme seg ut på isen. Helst uten at jeg var på slep, for da ble det nok ikke den egentiden han egentlig trengte, og som, etter det jeg tenker, nok var hovedmotivasjonen for å komme seg ut. Han likte jo ikke fisk, en gang.
Til å være så lite glad i å spise fisk, og heller ikke – så langt jeg husker – være spesielt glad i å fiske med stang på sommertid, så var han helt besatt av isfiske. Han jobbet på gulvet i industrien, og begynte sitt skift på Stålverket på Raufoss (RA) klokka seks – men titt og ofte lurte han seg ut midt på svarteste natta, og gjorde unna et skift på isen før han dro rett på jobb. Lykken var da han fikk noen dager fri i romjula, da han kunne stå i timesvis og nappe på den islagte Einafjorden. Når jeg fikk mast meg til å være med, så havnet vi stort sett på Sivesindtjernet, rett nedenfor der jeg vokste opp, og dro opp abbor. Men det var ikke abbor fattern jaktet. Han jaktet røya.
Så også i romjula i 1976, da muttern gikk høygravid med meg i magen, kom han seg ut på isen. Nyttårsaften samme år ble han avbildet i lokalavisa, som hadde sendt ut en reporter i sprengkulda for å intervjue noen av de gærningene han hadde observert i timesvis på isen. Selv med 25 blå på gradestokken, så holdt de stand. «Hver dag fra 9 til 3, vanlig kommunal kontortid», som journalisten skrev. Fattern var nok ute tidligere enn som så.
«Jeg har holdt til her dagstøtt, og ikke hatt vondt av det. Tvertom, jeg har fylt godt opp i fryseren med nydelig røye hver dag. En gang la jeg ned 16, dagen etter 25, og slik har det holdt på. Bare moro, og ikke så tålmodighetsprøve som mange vil ha det til. Har du først gnisten for isfiske så blir det aldri langtekkelig»
Emil Tandsether til Oppland Arbeiderblad, 1976
Og gnisten for isfiske hadde han virkelig! Jeg snuste ofte rundt nede i kjelleren for å kikke på utstyret han hadde sortert i skuffer og skap, og var strålende fornøyd de gangene jeg fikk være med. Men som guttunge hadde jeg nok hverken samme gnisten, og langt i fra den samme tålmodigheten. Nok en grunn til at han helst ville drive med dette selv. Men hvor den røya ble av, det er ikke godt å si? Jeg kan ikke huske mange røye-middager, men det er mulig jeg har fortrengt det. Det jeg husker er at han helst ville spise andre ting enn fisk.
Makrell i tomat fnøs han av. «Makrellen spiste døde tyskere», sa han. Han hadde vokst opp med den myten. I Ytter-Kolbu – der lykken var farseprodukter og rødt kjøtt. Elgkjøttet dominerte fryseren, og også menyen. Han hadde nemlig en enda større gnist for elgjakt, og sparte opp all ferie minus noen dager i jula, og ei uke i fellesferien, til å kunne jakte på høsten med kara.
Fattern lagde aldri noe mat selv, så vidt jeg kan huske. Han stykket og delte, og vasket opp. Men jeg tror ikke han hadde lært å tilberede noe, så det var nok muttern som gjorde alt av matlaging ut over å sette på poteter. Og muttern var heller ikke spesielt glad i fisk. Det vil si, hun likte nok å spise fisk – men orket ikke å sitte halve måltidet og rense fisk for både meg og fattern. De gangene vi hadde hvit fisk, så var stort sett alt kokt i hjel – grønnsakene inkludert. Det var ikke før jeg flyttet hjemmefra, og begynte å lage fisk selv at jeg fikk smaken på det.
Jeg har selv fått et romantiserende forhold til isfiske, mye takket være at det gir meg gode minner fra barndommen og fra fattern, som gikk bort da jeg var 16. I ungdommen var jeg ofte alene på Sivesindtjernet med pilkestikke og bor, og tok faktisk en abbor på nærmere halvannen kilo på pilk en vinter. Det ble det til og med en notis i Samhold om.
Jeg fikk etter hvert mer usunne interesser, og etter at fattern ble borte – så ble også isfiske borte for meg. Tanken slår meg hver vinter – jeg må komme meg ut på isen og pilke! Jeg liker jo tross alt fisk også, og kunne virkelig tenkt meg å fylle opp fryseren. Men så var det den tålmodigheta da. Og ikke minst kulda!
På mine «eldre» dager har jeg blitt en ordentlig frossenpinn, og sliter også med likfingre. Raynouds fenomen, kalles det visst. Det har blitt så plagsomt vinterstid at jeg knapt klarer en times tur i skiløypa uten å miste følelsen i kroppen. I fjor kom jeg meg faktisk ut på isen en gang, og nøt hvert sekund av det, selv uten å få fisk – og jeg tok også med jentene en tur ut på Mjøsisen for syns skyld, og borret et par-tre hull. Men de ville helst gå på skøyter. Men jentene mine elsker fisking på sommerstid, så hvis jeg bare klarer å holde meg varm, og finne et islagt vann der det faktisk er mulig å få napp før det har gått en time – så har jeg et mål om å få lurt de med på pilketur i år. Hvem vet, kanskje de faktisk vil like det?
Fattern var aldri på langturer. Han likte seg best innenfor kommunegrensa, og feriering for ham var en ukes biltur til Vestlandet hver sommer. Vi fikk lurt ham med til Berlin ett år, men han syntes nok det var veldig godt å komme hjem igjen. Skulle han imidlertid gjort seg en langtur, så ville nok drømmedestinasjonen vært Alaska. Vinterstid. For en friluftslivs-entusiast som ham, så hadde nok det vært selve drømmen. Han likte å bla i bøker om Alaska, og han likte å høre da jaktkollegaer snakket om Alaska. Jeg mener en av de på jaktlaget hans hadde vært over der på jakt.
Men fattern kunne ikke et kløyva ord engelsk. I så fall holdt han det for seg selv. Han holdt i grunn mye for seg selv, og jeg har tenkt mye tilbake på at jeg egentlig ikke ble kjent med faren min. Han gikk bort da jeg var ung, men på den tiden vi fikk så snakket han ikke mye om hvem han egentlig var. Hvilke drømmer hadde han? Hva tenkte han på?
Mest trolig hadde han vel fått kalde føtter hvis han ble forespeilet en tur til Alaska, så det beste for ham var nok å dyrke jakt, isfiske og hunder innenfor kommunegrensa. Men jeg er sikker på at han hadde elsket Alaska hvis han bare hadde fått sjansen.
Hans enbårne sønn fulgte aldri i hans fotspor når det gjaldt elgjakt og bikkjer, men isfiske kan jeg relatere meg til. Og drømmen om Alaska. Jeg har et romantiserende forhold til staten, og til omgivelsene. Jeg tiltrekkes mot de store, øde områdene – men innser samtidig at jeg sikkert hadde brukt mer energi på å holde varmen enn å nyte omgivelsene. Så enn så lenge får jeg gjøre som fattern; lese om Alaska, se filmer fra Alaska, og la Alaska forbli like romantiserende som det er.
Så får jeg heller borre meg et hull på et islagt tjern godt innafor kommunegrensa, la pilken synke til bunns, og håpe på det beste – mens jeg varmer meg med god musikk på øret.
Dagens låt har ikke mer med Alaska å gjøre enn at den heter «Alaska», og er signert en fyr som heter Jordan Caiola – hvis etternavn også er hans artistnavn.
Staten Alaska kan i dag offisielt feire sin 65-års dag. Lørdag den 3. januar 1959 ble nemlig Alaska offisielt en del av den amerikanske unionen, da daværende president Eisenhower proklamerte den som unionens 49. stat.
Til minne om fattern (1928-1993) og den evige drømmen om Alaska