I dag er det Norges tur til å sparke i gang fotballsesongen, og det gjøres i kveld klokka 18.00 med kampen Odds Ballklubb fra Skien mot FK Haugesund.
Jeg kommer ikke til å kjøpe noen tilgang til å se norsk fotball ut over det som går på gratiskanalene hver helg, men koser meg nesten mer med å følge runden i FotballXtra enn å se på enkeltkampene. Der har vi et produkt etter min smak, og i morgen kveld kommer jeg garantert til å sitte klar.
Jeg følger den samme inngangen til Eliteserien som jeg gjør til Allsvenskan; jeg har ingen spesielle favoritter, men håper på gode prestasjoner og målpoeng fra de spillerne jeg har på Fantasy-laget mitt.
Bodø/Glimt har vært en fryd å se på de siste årene, og så er det jo alltid slik at jeg også synes det er stas med underdogs – så jeg kommer også til å heie litt ekstra på lag som Kristiansund og kveldens klubb Haugesund. Så er det jo alltid morsomt at det dukker opp en overraskelse som troll opp i fra eske.
I år er denne overraskelsen KFUM Oslo, som plutselig er hovedstadens storebror målt i serienivå. Vålerenga rykket som kjent ned i fjor, og jeg må innrømme at jeg frydet meg stort over det. Det gjør meg absolutt ingenting at lag som Vålerenga, Lillestrøm og Rosenborg underpresterer – gjerne over tid. Såpass skadefryd unner jeg meg.
Jeg koser meg med god fotball på lik linje som god kunst for øvrig. Fotball er kunst. Vel, det kan i alle fall være det.
Mitt inntrykk er derimot at fotball splitter folket på en måte som ingen annen idrett gjør. Stempelet fotballidiot kjenner vel de fleste. Sjakkidiot har jeg ikke hørt snakk om, selv om det åpenbart har blitt den nye folkesporten som trekker folk til TV-skjermene. For min del skjønner jeg ikke fascinasjonen. Alt handler om å huske og planlegge trekk frem i tid. Lite spontanitet. Jeg ser heller maling tørke. Fotball inneholder alt: det er et komplekst spill med elleve levende sjakkbrikker på hver side, men med et like enkelt mål – nemlig sette motstanderen matt. Scorer laget flere mål enn motstanderen, vel så vinner man. Hvis ikke blir det remis.
Min teori er at fotball ufortjent har fått et stempel som lavidrett. Altså sportens svar på lavkultur. I noen kretser innebærer det å være over snittet fotballinteressert at folk griner litt på nesa. Det er visst ikke opera.
Visst pokker er det opera. Det gjelder bare å åpne øynene for spillet. I tillegg kommer alt rundt. Samholdet. Lagfølelsen.
Gir du det en sjanse, og ikke liker det – ja, det er jo en ærlig sak. Men det blir også med fotball som med unger og mat. Det du ikke liker første gang du smaker på det, kan det faktisk hende du lærer deg å like hvis du smaker flere ganger. Tenker du at fotball er kjedelig? Gi det en sjanse. Kanskje du blir overrasket.
Og det er ikke slik at det ene utelukker det andre. Magnus Carlsen elsker fotball, og hadde nok glatt ofret sjakk-karrieren for et liv som fotballproff hvis han hadde vært god nok. Han elsker også Fantasy, og for noen år siden var han i verdenstoppen på FPL – Fantasy-spillet for Premier League.
Mange av dere husker også sikkert Simen Agdestein, som var en moderne Ekeberg. Han var landslagsspiller både i fotball og i sjakk.
Fotballidioter finner du i alle samfunnslag. Akkurat som Black Metal-entusiaster. Ikke alle snakker like høyt om det på arbeidsplassen, og det er en ærlig sak – men ingen skal tenke at fotball har noen mindre sosiokulturell verdi enn opera, sjakk eller klassisk musikk. Vær en stolt fotballidiot.
Fotball skal være for alle, heter det. Fra ung alder har det i årevis vært en samlende arena for barn i hele verden. En arena for læring, for mestring og for samhold. Denne holdningen er bra, og vi er spesielt gode på det her oppe i Skandinavia. Det betyr ikke at man skal være redd for å differensiere, bare det gjøres med kløkt og full åpenhet. Igjen – det er som regel aldri enten eller, men både og.
Fotball kan også være noe for deg, som i voksen alder aldri har sett en eneste fotballkamp.
Akkurat slik det var for den norske jazzsangerinna Marit Sandvik (f. 1956). Hun flyttet til Tromsø i 1986 sammen med mannen, som også var jazzmusiker. Da de fikk barn, så bestemte de seg for å gå ut av den ordinære komfortsonen, i et forsøk på å integrere seg i byen som en nybakt småbarnsfamilie. Hva skal vi finne på, tenkte de en søndag. Vi kan jo gå på fotballkamp?
Så i 1993 tok hun med seg ektemannen og de to små døtrene på familiens aller første fotballkamp. De gikk inn portene på Alfheim stadion, og fant setene sine. Siden den søndagen har hun vært ihuga fotballsupporter – og da spesielt Tromsø-supporter, og har hatt sesongkort i flere år.
Eldstedattera June er fortsatt også ihuga fan, selv om hun ikke lenger bor i byen. Yngstedattera Dagny, som var kun tre år da hun debuterte som tilskuer på Alfheim – nå Romssa arena – har derimot ikke beholdt den samme glødende interessen som mor og storesøster.
Hvis vi i Norge en vakker dag kommer til det punktet at NFF skrinlegger den Highasakite-komponerte Eliteserien-hymnen, som alle klubbene er pliktige å spille ved innmarsj på øverste nivå – så kan det kanskje åpne seg at lillesøster Dagny allikevel kan bidra, til å lage en egen innmarsj-låt for Tromsø.
Det hadde nok i alle fall både mor og storesøster – som også er lillesøsters manager – satt stor pris på. Og hvis det aldri skjer, så får i alle fall Dagny æren av å være soundtracket som starter fotballsesongen her hjemme for meg.
Akkurat slik Marit og familien på 90-tallet åpnet seg for nye impulser, og fant fotballen - så har jeg i voksen alder åpnet meg musikalsk, og tillater meg å like musikk jeg for mange år siden sikkert hadde styrt unna kun av rent forutinntatthet. Jeg har kommet dit i livet at jeg med hånda på hjertet faktisk også bunnstøtt kan si at jeg elsker ei god, fengende poplåt. Som Dagnys “Somebody”.
Tromsø sesongåpner i morgen, hjemme mot Brann. Da sitter garantert mor Marit på sin faste plass, og er klar for å heie frem laget i sitt hjerte på 21. året. Et hjerte hun ikke ante også kunne romme en interesse og en kjærlighet for fotball før hun i 1993 tilfeldigvis ramlet inn på kamp sammen med familien.
Ta sjansen i løpet av året du også. Er du Coop-medlem får du til og med godt rabatterte billetter til både deg selv og eventuelle unger.
Hvem vet, kanskje du også opplever at hjertet også kan romme sterke følelser og kjærlighet for noe så utenkelig som fotball?
I never felt like this with somebody
I never thought I'd feel like I do
I never felt this close with somebody
Somebody, somebody but you
I never had this rush in my body
I never thought I'd feel something new
I never felt this close with somebody
Somebody, somebody but you