I år faller 1. april på andre påskedag, så vi får dessverre ikke gleden av å bli lurt av lokalavisene. Når jeg tenker meg om, så hadde vi ikke fått den gleden selv om det var en ordinær mandag heller. I alle fall ikke med Oppland Arbeiderblad, som fortsatt er min lokalavis, selv om jeg bor i GD-land.
Av mange ting som samfunnet har bygget ned de siste årene, så er kanskje det at de nær har halvert utgivelsene av papiraviser det som irriterer meg mest.
Det er noe ekstra spesielt og koselig med å bla igjennom avisen i fysisk format, og selv om jeg har tilgang til OA digitalt, så blir det aldri til at jeg blar meg gjennom avisen på min smarttelefon. Det var også mor mi, så hun sparer gjerne opp papiravisene slik at jeg kan bla igjennom dem når jeg er på besøk.
Det kommer intet OA på mandager lenger. Ei heller på lørdager. Tre ganger i uka dukker den opp i postkassa hos min 89-år gamle mor nå. Til hennes store frustrasjon. Avisen var alltid en hyggelig start på dagen for henne. En grunn til å glede seg til å stå opp, selv midtvinters i det stumme, kalde mørket. Nå ligger hun heller litt lenger. Det er ingen grunn til å hangle seg ut i nattkjolen før naboene står opp, fiske opp OA fra postkassa – og sette seg ved kjøkkenbordet med en kaffekopp og en avis, og la et par timer gå, mens hun fikk oppdatert seg på lokale nyheter. Denne gleden er nå borte. I alle fall redusert til tre fattige dager i løpet av ei sju-dagers uke.
Årsaken er vel ene og alene økonomisk. Abonnentene har blitt færre. Jeg føler meg direkte truffet, for det er noen år siden jeg selv sa opp papirabonnementet. Det ble rett og slett for dyrt, og prisen jeg betalte stod ikke i stil med produktet – som stort sett var tynn suppe. Vi skal ikke lenger tilbake enn på 90-tallet da avisene var atskillig fyldigere, og du kunne lese deg opp på alt som skjedde lokalt – til og med resultater fra aldersbestemt lokalidrett. Alt dette er borte for lengst, og dagens unge får aldri sjansen til å se navnet sitt i avisa etter et klubbrenn, eller se bildet av fotballaget sitt etter å ha spilt en lokal turnering.
Jeg har sikkert blitt en gammel og bitter mann, men jo mer vi bygger ned samfunnet slik jeg likte det, og digitaliserer oss vekk i fra alt som jeg satte pris på tidligere, jo mer går det inn på meg. Det går enda sterkere inn på min mor, som fire dager i uka nå ikke har noe spesielt å stå opp for. Ingenting som motiverer henne til å kippe på seg skoene, og rusle ut til postkassa. Starte dagen med litt frisk luft, og en ørliten spasertur. Nei, fire av sju dager i uka ligger hun nå heller ekstra lenge i senga. Med radioen på – for den sender heldigvis fortsatt daglig.
Jeg husker jeg elsket å lete etter lokalavisenes aprilsnarr. Det gikk sport i å ha den beste spøken i de forskjellige avisredaksjonene. En del tiår tilbake var det sågar marked for flere lokalaviser i vårt lille område Her på Lillehammer hadde du to, og på Gjøvik og Toten hadde du to. Før min tid var det til tider også enda flere.
Nå har vi knapt noen. Ideelt sett ville sikkert avishusene ha slått sammen lokalavisene akkurat som fylkene.
Innlandet Arbeiderblad – din lokalavis. 52 000 kvadratkilometer med lokalstoff!
Det hadde ikke overrasket meg om noen allerede har tenkt den tanken.
Det verste er at det smått om senn også begynner å gå opp for den kommende generasjonen hva de faktisk går glipp av. 14-åringen sa det selv her om dagen; jeg skulle ønske jeg vokste opp på 80-tallet. I sum tror jeg samfunnet kommer til å måtte ta en mye større regning i fremtiden enn det de sparer på å bygge ned slike trivselstjenester og -produkter. Det er faktisk mye god folkehelse i en lokalavis som du må hente i postkassa hver eneste morgen. Jeg merker det selv. Jeg merker det enda bedre på min mor.
Den perfekte aprilsnarren i dag ville vel vært at «Oppland Arbeiderblad utvider til seks nummer i uka!». Det motsatte av krympflasjon. Ekspflasjon! “Prisen blir den samme!”
Men heldigvis for den lille redaksjonen som er igjen etter at du har skrellet vekk KI-genererte saker og stoff kjøpt inn fra andre lokalaviser gjennom Amedia, så har de sluppet å bruke helga på å gruble frem noe lureri for dagen. Setterne på Trykkeriet er sikkert glade til, som ikke lenger trenger å stå opp midt i svarte natta for å dra på jobb.
Sukk.
Ungene kommer tilbake etter en liten påskeferie sammen med mor litt senere i dag. Det blir fint å få dem i hus igjen, og jeg er litt spent på hva de har planlagt for noe i anledning dagen. Avis eller ikke, så synes de tradisjonen med aprilsnarr er morsom, og pønsker hvert år ut noe som fattern kan gå på limpinnen av.
I år var de tidlig ute. Onsdag i forrige uke fant jeg en blomst og to Troika-sjokolader på trappa. Det viste seg at det var de som stod bak. De hadde lurt seg tilbake etter at de ble hentet av mor, og prøvd å snike seg bort uten at jeg så dem. Tanken var å plassere den i gangen, men jeg hadde låst døra. I tillegg var de litt bekymret for at jeg ikke kom til å gå ut for å sjekke, så 9-åringen ringte meg for å be meg sjekke i bilen etter noe hun mente hun hadde glemt igjen der. Det var da jeg fant den. Med henne på tråden. Men forstod fortsatt ikke at det hele bare var lureri, og gikk ut i bilen og lette etter lommeboka til Evelin, som hun så klart hadde full kontroll på i andre enden av telefonen. Hun holdt seg alvorlig, og jeg klarte ikke å gjennomskue det før de noen dager senere kom med innrømmelsen selv. Fantastisk.
Jeg hadde sikkert også vært truende til å møte opp med spade og snøskuffe for å rydde fotballbanen på Raufoss, hvis jeg hadde levd i 1974, og lest i Samhold Velgeren at Barcelona kom til Raufoss for å spille treningskamp 2. påskedag.
Avisen meldte i ettertid ingenting om noen faktisk hadde dukket opp, så de fleste hadde vel gjennomskuet at dette måtte være årets aprilspøk den gangen. Og Johan Cruyff som hadde gledet seg sånn til å møte Svein Grøndalen igjen, da.
Dagen etter stod det imidlertid en liten notis om andre aprilspøkerier fra land og strand dette året. Arbeiderbladet hadde kjørt en sak om at flere oljemilliarder skulle investeres i kunst. Det skapte nok sikkert en del sinne blant mange blå. Aftenposten hadde en sak om en ny og innovativ oppfinnelse: frysetørret akevitt og whisky. Det perfekte tilbehøret på påskefjellet!
Ringerikes blad hadde en sak om at det skulle borres etter olje i Randsfjorden, mens Nationen gledet nordmenn med at samtlige innbyggere skulle få Statoil-aksjer for 1000 kroner.
Den beste hadde imidlertid avisa Vårt Land, som meldte om at NRK, i samarbeid med Tandberg Radiofabrikk og Forsvarets forskningsinstitutt, hadde utviklet en seleksjonsboks, der TV-seerne kunne reservere seg mot sterke scener og enkelte programledere.
Jeg for min del har ikke forberedt noen annen spøk enn at jeg tenkte proklamere til ungene at fatter’n ikke skal se på seriestarten i hele kveld – for så å bryte ut i aprilsnarr, og benke meg ned med Eliteserien og Allsvenskan.
Allerede klokka 14 er jeg mentalt på plass i Göteborg. Da sparkes sesongen i gang for IFK Göteborg, som i år igjen ser ut til å gå mot en tung, tung sesong. Motstander er Stockholmslaget som jeg tipper kommer til å knipe sølvet når alt skal summeres opp i november – Djurgården.
Soundtracket for dagen blir Timo Räisänens hyllest til hjembyen Göteborg, Aldrig långt bort.
Den aprilsnarren tipper jeg nok de gjennomskuer lenge før kampene starter. Såpass kjenner de nok faren sin!