Det er fredag, og siste dag i mai. I morgen skriver vi juni, og det betyr at det nærmer seg sommer og deilig ferie. Det betyr også at det nærmer seg et av livets mange høydepunkter som bare kommer annen hvert år – nemlig et stort fotballmesterskap.
Den 14. juni sparkes EM i gang i Tyskland, og jeg kommer så klart til å sitte pal og se kamper, akkurat slik som jeg gjør hver gang det er enten EM eller VM.
Mitt første fotballminne var Mexico-VM i 1986, men det som virkelig sparket i gang fotballinteressen for alvor, var EM to år senere, i 1988. Som i år, også det i Tyskland.
Jeg var da 11 år gammel, og brukte all min ledige tid på å sparke fotball – eller når sjansen bød seg, se på fotball. Den gangen var det tippekampen som var hellig. Vi hadde ikke den tilgangen på fotball på fjernsyn som vi har i dag. Og så var det store mesterskap da, selvfølgelig. Alltid på sommeren, når skolen nærmet seg ferdig. Enten med eller uten kommentatorer, for som jeg husker det, så passet alltid NRK-ansatte på å streike under store mesterskap. Da hadde jeg SVT, og hørte på Arne Hegerfors. Ikke bare ble jeg forelsket i fotball, men jeg ble forelsket i det svenske språket.
Og Nederland, som vant hele greia. Med de fantastisk flotte draktene, og de herlige profilene.
Jeg var medlem av Boing-klubben, og kjøpte fotball-skoledagbøker før hvert nye skoleår. Jeg klarte aldri å skrive ei skikkelig dagbok, men noterte flittig ned fotballresultater. Både ekte, men jeg fant også på kamper. Som et slags pre-historisk managerspill, så elsket jeg å fabrikkere fotballkamper med resultater, målscorere og tilskuertall.
De gangene jeg i skoleferier var med muttern på jobb, som var sekretær på lensmannskontoret – så fikk jeg ofte lov til å sitte å knotte på skrivemaskin. Vi hadde aldri det hjemme, men på lensmannskontoret fikk jeg et eget kontor, en egen skrivemaskin – og kunne mate inn papir, og med skrivemaskinfonter plapre ned både lagoppstillinger og resultater. Jeg lagde mine egne drømmelag, og trengte ikke mer moro med disse enn å se navnene foran meg på hvitt papir.
Montro om noen av disse får plass på 2024-utgaven?
I Boing-dagboka etter EM i 1988, så var drømmelagene spekket med spillere fra mesterskapet – og skulle jeg snekre sammen et drømmelag i dag, så ville nok mange av disse spillerne også få plass der.
Vet du hva? Jeg tror jammen jeg skal bruke de 11 neste dagene til å snekre sammen mitt eget drømmelag anno 2024. Som en oppladning til EM. I år, som jeg ikke har gått all-in på klistremerker, for første gang på flere år, så trenger jeg et substitutt. Så får jeg komme sterkere tilbake på albumfronten når Panini visst nok er tilbake igjen til VM i 2026. Som jeg gleder meg!
Men først EM!
Jeg trenger noen regler. Tror jeg. Skal jeg forholde meg kun til europeiske spillere? Nei, jeg åpner opp for hele verden. Må det være fortsatt aktive? Overhodet ikke! De fleste av mine fotballidoler nærmer seg pensjonsalderen, og dessverre har flere av dem gått bort. Det blir ingen hindring. Her får man plass også post-mortem.
Jeg skal unngå de største stjernene. Maradona vil ikke dukke opp, selv om det ville vært galskap å mønstre et drømmelag uten den argentinske Guden.
Det må være spillere jeg selv har sett i aksjon. Ikke live, da – men på TV. Da ryker åpenbart legender som Pele og Gerd Muller, som begge ga seg før jeg oppdaget fotballsendinger på det gamle rørfjernsynet.
Kan jeg også inkludere aktive spillere i dag? Ja, sikkert – men når disse fiktive 11 stiller til start, så er alle omtrent på samme alder, og noen er vekket til live igjen. Det blir et tankespill. Hvordan ville et slikt sammensatt lag gjort det i dag? Fotballen anno 2024 kan ikke sammenlignes med fotballen anno 1988. Tempoet i dag er ekstremt i dag til sammenligning. Den gangen kom du unna med å røyke en tjuepakning om dagen, bøtte ned pils, og dytte i deg burgere. Det hadde ikke funket i dag.
Men grunntalentet. Teknikken. Fotballforståelsen. Den stod ikke tilbake for noe hvis vi spoler tilbake til 80-tallet.
Jeg skal prøve å forholde meg til reelle posisjoner. Det blir derfor ikke 10 spisser. Jeg skal gi dem draktnumre fra 1-11, akkurat slik jeg gjorde i fotballskoledagboka i 1988. Nummer 2 skal være høyreback, og nummer 3 skal være venstreback – men fremover på banen skal jeg ta meg noen kunstneriske friheter. Omskolering, heter det vel.
Ok, da kjører jeg. Frykten er å glemme noen, men her må jeg virkelig kill my darlings. Jeg kunne sikkert fylt en hel 366-dagers blogg med 366 fotballspillere. Det får bli en at annet år.
Nå blir det i første omgang elleve. Vladimirs All-Star Team 2024.
Men først må jeg tenke litt. Så jeg drøyer den til i morgen. Da er det lørdag. Forhåpentligvis har jeg fått meg litt søvn, og er klar for å avsløre den første spilleren. Det må skje kronologisk, og da begynner jeg selvfølgelig med keeperen.
Til alt hell, så vil lagoppstillingen også harmonere med datoene – så da blir jeg ferdig med laget i god tid før EM starter. Vel i alle fall tre dager før. Men et hvert fotballag trenger vel også en benk? Jeg lurer på om jeg ikke må ha to innbyttere også. Eventuelt kan det hende jeg tar meg friheten til å dele en posisjon. La noen få 45 minutter hver. For en del av disse vil jeg mistenkte ikke holder i 90 minutter. Akkurat som meg.
Og det blir så klart musikk! Hver spiller får også sin egen låt, som vi får se om jeg klarer å koble til spillerne på en eller annen måte.
I morgen kjører vi altså – men først litt musikk til arbeid.
I dag henter jeg frem Elverums-bandet Team Me – som like gjerne kunne vært navnet på drømmelaget som kommer til å utfolde seg de neste dagene frem mot EM-start.
Deres hitlåt, med verdens lengste låttittel With My Hands Covering Both of My Eyes I Am Too Scared to Have a Look At You Now satte både bandet og Elverum på verdenskartet, og etter at musikkpressen kastet 6’erne ble bandet invitert til å spille på South by Southwest-festivalen i USA. Et av verdens største musikkblader New Musikal Express omtalte guttene fra de dype skoger som «et av våre 10 nye favorittband» blant over 2000 band og artister som hadde spilt på festivalen – og dermed lå verden for deres føtter. De spilte for full hus i så vel USA som i Japan, før de noen år senere – etter eget utsagn – trakk i bremsene, og la ned instrumentene.
De blåste liv igjen i bandet for noen år siden, uten at de har klart å finne tilbake til formlene og suksessen fra snart 15 år tilbake. Så får tiden vise om de kommer seg opp og frem igjen, forbi det middelmådige…
Mediocre song
Come on and mean something for someone
Mediocre song mean something, mean somethingMediocre band perform mediocre songs for us
Mediocre band dance for us, dance for us