Keeperen på mitt lag kunne jo egentlig vært meg selv, men siden jeg la hanskene på hylla rett før juniornivå, så får jeg vel gi ansvaret videre til en med litt mer rutine.
Det naturlige valget faller på mannen som var grunnen til at jeg også ville bli keeper, etter at jeg begynte den spede fotballkarrieren som utespiller. Jeg snakker så klart om min navnebror, som jeg oppdaget gjennom Panini sine klistremerkealbum på 80-tallet – nederlandske Hans van Breukelen.
Han ble født i 1956 i byen Utrecht i Nederland, og gitt navnet Johannes Franciscus – men siden han skulle bli fotballspiller, og hverken komponist eller filosof, så passet det bedre å forkorte fornavnet til Hans.
Hans fotballkarriere startet i klubben Bilt Voetbal Club i byen De Bilt, der Hans vokste opp - like utenfor Utrecht. Derfra var veien kort til områdets største klubb, og han signerte for FC Utrecht som 17-åring. Han måtte vente tålmodig fire år før han endelig fikk sin debut i mars 1977, da en annen Hans akkurat hadde kommet til verden litt lenger nord.
Ventetiden hadde han brukt godt, og utdannet seg til lærer – slik at han hadde noe å falle tilbake på hvis karrieren på fotballbanen ikke ble som han hadde tenkt seg.
Men det ble den. Han imponerte stort for Utrecht, og i 1981 var han toneangivende i laget som tok bronse i toppdivisjonen i Nederland. Den beste sesongen klubben noen gang hadde hatt.
Klubben havnet etter hvert i økonomisk uføre, og for å få penger inn, ble det besluttet å selge keeperen. Flere klubber var på banen, men laget som til slutt fikk tilslaget var engelske Nottingham Forest. Året var da 1982, og overgangssummen på pene tohundre tusen pund.
I Nottingham fortsatte han å storspille, under den kontroversielle men dyktige manageren Brian Clough. I 83/84-sesongen var han en av nøkkelspillerne, da Skogvokterne tok bronse i den engelske toppdivisjonen, og kom seg helt frem til semi-finalen i UEFA-cupen, der de røyk mot belgiske Anderlecht.
Etter hvert kom han derimot i skvis mellom klubben og landslaget, som også hadde tatt Hans inn i varmen. Brian Clough var ikke spesielt fornøyd med å gi Hans fri for å spille landslagsfotball, og på den tiden føyde ikke FA seg for slike samlinger, slik de gjør i dag. Det endte til slutt med at Hans ble solgt tilbake til Nederland, og signerte for toppklubben PSV Eindhoven.
Han gjorde en solid figur også for PSV, og spilte seg inn i landslagstroppen til EM i 1988, som den gangen gikk i Tyskland akkurat som i år. Han hadde også vært i landslagstroppen foran tidligere mesterskap, men Nederland hadde hverken klart å kvalifisere seg til VM i 82 og 86, eller EM i 84. Nå var det endelig de oransje sin tur, og med et vell av store navn foran seg – var Hans den største av dem alle lengst bak – men allikevel ganske så i skyggen av legender som Gullit, Rijkaard og Van Basten.
Det ble over 300 kamper for PSV før han i 1994 la opp like før han fylte 38 år. Han kunne da se tilbake på en fantastisk keeperkarriere, det til tross for at han også hadde en episode som ga folket like mye latter som det vår egen Bjarte Flem gjorde. I en kamp mot Feyenoord skulle han spredde ballen med hendene før utspark, men på grunn av ei ujevn gressmatte, så forsvant ballen. Hans var raskt til å ta den opp igjen, men dommeren dømte frispark – siden han hadde vurdert at ballen da var i spill, og Feyenoord utlignet på det påfølgende frisparket.
Men alt dette var glemt da han kunne se tilbake på 73 landskamper, flere ligagull, seier i Europacupen og EM-gull i 1988.
Hans gikk aldri tilbake til læreryrket han hadde utdannet seg til, men har fått god bruk for sin pedagogiske kompetanse også etter den aktive karrieren var over. Han har vært innom både FC Utrecht og PSV som sportssjef og styremedlem, samt at han har hatt en del sivile toppjobber som leder for ulike selskaper. I 2016 ble han ansatt som teknisk direktør i det nederlandske fotballforbundet, men forlot stilling etter bare to år.
I 2023 fikk mange på min alder og eldre lørdagspoffertjesene i vrangstrupen da plutselig Hans van Breukelen ble avduket inni diskoballen på sesong 5 av nederlandsk TVs versjon av Maskorama.
Ikke visste vel nederlenderne at Hans også kunne synge – eller kunne han det?! Han røyk ut på første forsøk etter å ha stotret seg gjennom Lionel Richies «Dancing on the Ceiling» på gebrokkent engelsk.
Han kunne i alle fall redde – og får plassen som keeper på mitt Vladimirs All Star-lag.
Dagens soundtrack kommer dessverre hverken fra Hans eller Lionel, men derimot artisten som kaller seg Blaudzun, og som holder til i van Breukelens hjemby Utrecht. Bak artistnavnet gjemmer Johannes Sigmond seg, og hans musikk stikker seg ut blant mye som er under pari musikalsk fra treskolandet. Navnet Blaudzun stjal han fra en gammel dansk proff-syklist for nederlandske Radobank – Michael Blaudzun.
Han har gitt ut flere album på det tyske plateselskapet Glitterhouse, som vi kanskje kjenner best fra å ha eller hatt band som Midnight Choir, 16 Horsepower og The Walkabouts i stallen. Nederlenderen har blant annet delt scene med norsk-svenske Ane Brun. Musikken er vrien å sette i bås, og den spenner vidt i sine forskjellige uttrykk – men jeg hører både Radiohead, Jarle Bernhoft og Mercury Rev inni der et sted.
Favorittplata mi er «LONELY CITY EXIT WOUNDS» fra 2022, og i anledning keeperposisjonen går jeg for låta «DONTFUCKITUP» - men plata i sin helhet kommer med varme anbefalinger hvis du har lyst til å sjekke ut noe litt annerledes enn det du får servert på radioen daglig.
Don’t fuck it up
this time