Etter å ha kjørt asiatiske biler et kvart liv, så kjøpte jeg meg i 2019 min første Ford. En Mondeo. Bilkyndige i kameratflokken fnøs. Ford? Du er glad i å ha bilen på verksted, du, skjønner jeg? Men etter å ha vært innom Mazda, Honda og Subaru, så må jeg fem år etter bare si: Forden er den beste bilen jeg har hatt.
Vel, kanskje ikke på vinterføre – men etter at jeg fikk på nye suler med pigg før jul, så har den tatt seg frem overalt så langt.
Fattern skiftet biler langt hyppigere enn meg. De siste årene så holdt han seg til Mazda. Han var gjennom tre forskjellige 929-utgaver. En rød, en beige og den siste i sølv. Den arvet jeg, og kjørte de første årene etter at jeg fikk lappen. En herlig, diger stasjonsvogn med bakhjulsdrift. Fattern bruke alltid sandsekker baki på vinterføret, men jeg klarte meg stort sett uten. En periode kjørte jeg med ei hjemmesnekra basskasse som jeg hadde fått av en kompis, men det var ikke motivert av vektbalanse.
Det var en god skole å starte sjåførkarrieren med et diger drog med bakhjulstrekk. Jeg lærte å mestre vinterføre, og det var sjeldent noe feil med bilen. Kanskje det var derfor fattern også hadde endt opp med Mazda. De var problemfrie. Ikke spreke, men stabile.
Tidens tann gjorde at jeg valgte å vrake 929’en til fordel for en litt mindre og hakket sprekere 626. Da begynte etter hvert problemene. Ok, mange av dem var sikkert selvforskyldt. Jeg syntes det var moro med bil, men kunne ingen verdens ting om mekanikk eller vedlikehold ut over å peile olje.
Slik sett var jeg lik fattern. Jeg kan aldri huske at jeg så han åpne panseret på noen av sine biler. Han fylte bensin, og stappet bagasjen full av enten bikkjer, handleposer, kofferter eller sandsekker.
Jeg kan ikke huske noe annet enn de tre Mazdaene hjemme. Muligens hadde fattern allerede den første da jeg kom til verden i ’77, men etter å ha sett gjennom gamle fotoalbumer så åpenbarte det seg at han også hadde vært innom andre bilmerker opp igjennom. Jeg så aldri noen Ford. En Opel hadde han dog en gang. Uvisst hvor lenge. Jeg lurer på om det ikke var en Kaptein? Ut over det identifiserte jeg både en Hillman og en Moskvitch i albumene.
Fattern døde da jeg var 16, og jeg tenkte aldri på å ha noen dypere samtaler med ham om biler. Vi snakket vel aldri dypt om noe. Det angrer jeg meg for, men slik jeg kjente ham så er det ikke sikkert jeg fått stort ut av ham selv i voksen alder.
Han hadde helt sikkert vært likeglad til om jeg kjørte Mazda eller Ford, så lenge bilen gikk.
Fattern hadde så vidt jeg vet aldri noen amerikaner. Det har jeg heller aldri hatt, selv om jeg tidvis har drømt om det. Forden jeg kjører er tysk, så selv om Ford per definisjon fortsatt anses som et amerikansk bilmerke.
Mannen bak Ford har vi alle hørt om, og er vel fortsatt det mest kjente navnet i bilhistorien.
Henry Ford ble født på en gård i det som den gang var bondelandet i Springwells Township, Michigan, midt under borgerkrigen i 1863. Faren William var født i Irland, og hadde emigrert til Amerika i 1847. Mora Mary var født i Michigan av foreldre som hadde emigrert over fra Belgia.
Mora døde da Henry kun var 13, og faren ville at Henry – som den eldste i en søskenflokk på fem – skulle lære seg alt om gårdsdrift, slik at han med tiden kunne ta over den. Det var overhodet ikke Henry interessert i, så da han fylte 16 fikk han ordnet seg jobb som maskinlærling i den allerede da voksende industrien i Detroit. I Detroit bodde det på den tiden kun rundt 45,000 – og byen lå i sykkelavstand fra Fords gård. I byen fikk han for første gang se en motor, og fattet stor interesse for den. Motoren var konstruert for å brukes på et gårdsredskap, men Ford ble så fjetret at han begynte å eksperimentere hjemme i verkstedet på gården etter arbeidstid.
Resten er historie. I 1896 bygde han sin første prototype på en motorisert bil. Da hadde Ransom Old to år tidligere tatt patent på en bensindrevet bil. Oldsmobile.
I 1903 registrert Henry sitt firma. Ford Motor Company, og i 1908 ble modellen T-Ford satt i produksjon. Verdens første folkebil – en bil som vanlige folk også kunne ha råd til å kjøpe.
Allerede i 1913 implementerte Ford samlebåndsproduksjon på fabrikken – noe resten av verden har fulgt etter med siden den gang. På 30-tallet etablerte han noder i Europa, og det ble startet produksjon av Ford for det europeiske markedet både i England og i Tyskland.
Da var for lengst Henry Ford blitt en av Amerikas rikeste og mektigste menn. Byen Detroit hadde vokst i takt med Ford og alle de andre suksessfulle bedriftene der, og familiegården og hele Springwells Township var for lengst spist opp i bykjernen.
Parallelt med at Ford bygget opp sitt bilimperium, så var det flere andre ute i samme ærend i delstaten. I Detroit, men også i de omkringliggende byene Flint og Lansing. General Motors, Chevrolet, Dodge og Chrysler, for å nevne de mest kjente.
Det er altså ikke uten grunn at delstaten Michigan i dag også blir kalt for bilstaten. Men det er en sannhet med mange modifikasjoner. Fra at Detroit på begynnelsen av 1900-tallet ble kalt for «Amerikas Paris», så topper i dag byen de fleste dystre statistikker. I 1950 blomstret Detroit, og var USAs rikeste by. Rundt 1970 var innbyggertallet tett opp mot 4 millioner.
Siden den gangen har byen bare forfalt. Fabrikker og industrier har blitt lagt ned. De sosiale problemene har tårnet seg opp, og arbeidsledighet og kriminalitet er det som i dag blomstrer.
I dag regner man med at nært opptil halvparten av byens 3,5 million innbyggere faktisk mangler «nødvendige skrive-, tale- og IT-ferdigheter». Byen har nærmere 20 000 husløse, og det finnes over 4000 forlatte bolighus. Forskjellene er enorme. Overklassen som fortsatt lever i byen er søkkrike, mens de fleste lever i enorm fattigdom. Fra at andelen hvite i byen i 1950 var på 83 %, så var prosenttallet i 2020 kun 12 %. Hvem sier at klasseskille fortsatt ikke er rasebetinget i USA?
I Michigan forøvrig er andelen hvite fortsatt i dag på hele 79 %. Det betyr ikke at andre byer har gått klar av problemene – langt derifra. Vi husker vel alle dokumentaren til Michael Moore om hans hjemby Flint?
Mange av Ford-familien sine eiendommer er i dag museer, og selv om den opprinnelige gården ikke finnes lenger, så er våningshuset flyttet ut til forstaden Greenfield Village, der Ford også bodde med sin familie.
En av sønnene bygde på slutten av 20-tallet et enormt gods nede ved Lake St. Clair i forstaden Grosse Pointe. Der kunne de leve det høydekadente livet i fred. Da barnebarnet til Henry, William, skulle feire 21-årsdagen sin, så ble det satt opp en 1:1 modell av et ekte sjørøverskip i strandlinja, og Frank Sinatra ble hyret inn for å underholde. Den komboen sier ikke rent lite om megalomanien som rådde.
Når det er sagt – Henry Ford selv var visstnok en fantastisk sjef. Rettferdig og real mot alle sine arbeidere, og tok godt vare på alle. Arbeiderne på Ford-fabrikken fikk ofte lønnspålegg, og Ford implementerte etter hvert kortere skift uten at arbeiderne gikk ned i lønn. Han fikk ofte pepper av andre businessmenn fordi han helst kledde seg uformelt til tross for hans stilling og posisjon. Rett og slett et prakteksempel på en bedriftsleder – langt forut for sin tid.
Noen steinkast unna Ford-godset i strandkanten av Grosse Point kom i 1987 gutten John Weiss til verden. I dag heter de John-Allison Weiss, og bruker de/dem som pronomen.
Weiss flyttet i ung alder til Georgia, og slo seg opp i miljøet i Athens – som vi også husker som Vic Chesnutts lekegrind. I dag har de base i Los Angeles, og har etter noen års ufrivillig pause fra musikken tatt opp igjen karrieren.
I den glimrende låta «Dust Storm» skriver de selvbiografisk om det øyeblikket da de brøt opp et liv som gift, og fant sine egne veier. Om det var i en Ford forteller sangen derimot ingenting om.
Pulled off the highway in a dust storm
Composed a chorus with my thumbs
Headed home to change the future
Headed home to turn and runPulled off the highway in a dust storm
Rode it out and now it's done