I dag skal vi litt lenger nordøst – til staten Massachusetts. Den er litt mindre i areal enn gårsdagens Maryland, men med enda større befolkningstetthet. Her finner vi den største konsentrasjonen av irsk-ættede i Amerika i dag. Snaut 20 % av alle som bor i staten har irsk blod i årene.
I dag gjør den 45 minutter lange kjøreturen sydover fra Boston til den lille byen Stoughton.
For to år siden i dag opplevde hele New England-området en kraftig snøstorm. Kraftig vind fra Atlanterhavet kombinert med et voldsomt snøvær gjorde at livet måtte ta en liten pause. Uværet var varslet, så både skoler, arbeidsplasser og kollektivtransport var stengt – og folk hadde fått beskjed om å holde seg inne. Det hadde gått ut meldinger i forkant om at det kunne være lurt å proviantere, og stålsette seg for både strømbrudd og å bli innesnødd.
I løpet av døgnet den 29. januar 2022 kom godt over 50 centimeter snø i storbyen Boston, men rekorden ble satt litt lenger syd – i Stoughton. Der målte de hele 78 centimeter nysnø. Sammenlignet med norske forhold, så ville målingen lagt seg inn på 6. plass over størst snøfall på ett døgn.
Rekorden her hjemme ble målt tilbake i 1953, da ei fjellstue i Hattfjelldal registrerte 100 cm. på ett døgn. Igjen blir det småtterier mot rekorden på andre siden av Atlanterhavet. I 1921 målte de hele 192 cm snø på et døgn utenfor byen Silver Lake i Colorado.
En av de som valgte å holde seg inne i Stoughton denne dagen var Lori McKenna. Sammen med ektemannen og de yngste barna som fortsatt bodde hjemme, så bunkret de opp med stearinlys og forberedte seg på det verste. Skulle rørene fryse, så var heldigvis mannen i huset rørlegger. Og skulle strømmen gå slik at de ikke fikk hørt på musikk, så kunne mor i huset bare ta frem gitaren – slik hun hadde gjort på privaten siden hun var barn.
For Lori sin scene skulle egentlig vært bare innenfor husets fire vegger.
Hun ble født i Stoughton i 1968, og plukket opp farens gitar allerede da hun var barn. Hun var glad i å skrive dikt, og skrev også sanger – men å gjøre hobbyen til jobb var ikke i hennes tanker. Drømmen hennes var å stifte familie. Skape et hjem.
Loris mor hadde gått bort allerede som 40-åring, da Lori kun var 8. Savnet var stort gjennom oppveksten, men heldigvis hadde hun pennen til hjelp – og skrev seg gjennom sorgen.
Da hun var 16 møtte hun en gutt i klassa som hun likte, og de ble kjærester. De giftet seg allerede rett etter at de ble myndige, og da hun var 19 var hun allerede gravid. Da hun fylte 28 var hun fembarns mor – og med en mann som pendlet til Boston som rørlegger, så var det ikke mye tid til overs for å drive med egne hobbyer.
Hun plukket imidlertid opp gitaren når ungene skulle legge seg, og skrev egne natta-sanger som hun spilte til dem på sengekanten. Når ungene sov, og huset ble stilt – så satte hun seg ved kjøkkenbordet og skrev videre. Dikt og sanger.
En kveld var det annonsert en jam-sesjon på en lokal bar, og en av brødrene hennes prøvde å overtale henne til å spille et par låter. Hun kunne få låne gitaren hans – for selv hadde hun kun en gammel nylonstreng-gitar. Hun dro på det, men lot seg overtale – og i 1996, på sitt 29. år, spilte hun for første gang to av sangene sine for andre enn kjernefamilien.
Tilbakemeldingene var gode, og hun syntes det var gøy selv. Men å gjøre det igjen? Nei, hun var jo fem-barns mor, og for henne så var det det som var livet.
Men hun fortsatte å skrive sanger etter at barna var lagt, og oppvasken var tatt. Tekstene var alle basert på eget liv. På det å miste en mor som 8-åring, og på det å leve et A4-familieliv med fem unger. Akkurat slik gode countrytekster bør og skal handle om, altså. Det erfarte livet!
Innimellom kunne hun hente inspirasjon til låttitler fra fjernsynet. En kveld hun satt og så på Late Night Show med David Letterman, så snakket sistnevnte om sin unge sønn – og lurte på hvordan verden så ut da sønnen ble like gammel som det Letterman var nå. Før Lori la seg den natta, så hadde hun skrevet låta «When You’re My Age».
Ikke lenge etter fikk hun en ny invitasjon om å spille. Denne gangen i Boston. Hun tenkte først at hun ikke kunne takke ja, siden hun jo hadde ungene å ta vare på – men ble overtalt, og dro opp.
Resten er historie. Publikum likte det hun formidlet, og en av de som var på konserten var selv produsent, og lurte fælt på om hun ikke ville spille inn ei plate. Som sagt så gjort. Lori sparte opp penger, og hennes første album ble spilt inn i sin egen kjeller – slik at hun også fikk lagd mat til ungene og gjort husarbeid mellom opptakene.
Hun tenkte at dette sikkert bare ble et fint minne å ha for ungene, men plata solgte 1000 eksemplarer uten at den ble markedsført – og ei plate ble etter hvert til fire plater. Låter hadde hun nok av. Hun hadde skrivekløe, og skrev i perioder ei låt hver bidige kveld etter at ungene hadde lagt seg.
Den fjerde plata nådde USAs musikkhovedstad Nashville, og utgivelsen ble en snakkis blant både musikere og andre artister. Hun ble invitert nedover for en showcase, og til hennes store overraskelse ble hun blant annet møtt av musikerekteparet Faith Hill og Tim McGraw. De ble så imponert at de ville ha henne med på turne, og spurte også om de kunne få spille et par av låtene hennes.
Før Lori rakk å summe seg, så satt hun på flyet til Los Angeles for å være med The Oprah Winfrey Show. Der skulle Faith Hill spille, og hun ville gjerne spille Loris låt.
Plutselig hadde hele Amerika hørt og sett Lori McKenna. Tilbake i Nashville ble hun satt i kontakt med produsent og låtskriver Dave Cobb, som lurte om hun ikke også ville skrive låter for andre. Perfekt, tenkte Lori, men kun hvis jeg rekker ettermiddagsflyet tilbake til Massachusetts så jeg får lagd middag til familien!
Når vi nå skriver 2024, så har Lori McKenna – som aldri viste seg utenfor hjemmet med musikken sin før hun var bikket 28 – vært Grammy-nominert 9 ganger, og vunnet tre. I 2017 ble hun kåret til årets låtskriver under Country Music Awards, og hun har vært ekstremt produktiv siden den gang. De gangene hun må til Nashville for å jobbe, så er fortsatt avtalen at hun rekker kveldsflyet hjem. For Stoughton, Massachusetts, er fortsatt hjemme.
Hun har nå blitt så etterspurt i bransjen at musikere og låtskriverkollegaer gladelig tar turen opp til Stoughton for å jobbe på kjøkkenet. Ungene har nå blitt store, og alle har flyttet ut. Mannen har pensjonert seg, og kan lage middagen hvis mor må jobbe sent.
McKenna har fortsatt å gi ut egne album også. Inkludert de fire første så har det nå blitt åtte i tallet. Den siste ga hun ut i fjor sommer.
Flere av platene hennes har fått gode skussmål, men det er som låtskriver for andre hun virkelig har gjort suksess. Høydepunktene har vært mange, men de mest strømmede har vært «Always Remember Us This Way» - som Lady Gaga og Bradley Cooper sang i filmen «A Star is Born» - og låta «I Bet You Think About Me» som hun skrev sammen med Taylor Swift – og som sistnevnte ga ut på plata «Red» i 2021.
Hennes katalog over låter er nå omtrent like tjukk som de gamle telefonkatalogene, og hun skriver låter sammen med de mest produktive låtskriverne i Nashville, og for så vel ukjente og kjente artister. Mange av de unge, nye countryartistene de siste årene har debutert med låter som Lori McKenna har hatt et eller annet bidrag på.
Av andre som har spilt inn hennes låter kan nevnes Reba McIntyre, Carrie Underwood, Miranda Lambert, Donovan Woods, Old Dominion, American Aquarium, Morgan Wade, Delacey og mange, mange flere.
Personlig synes jeg melodiene blir for ensformige. Her mistenker jeg at det er andre låtskrivere inni bildet, for som de fleste låtene som er skrevet i samarbeid – så ender alt med å høres likt ut. Jeg har vært gjennom alle de 12 soloplatene til Lori McKenna uten at noen av låtene har blåst meg av banen. Tekstene er velsnekrede hverdagshistorier om det vanlige livet – og det er jo det gjerne folket vil ha – men jeg savner de ordentlig gode melodiene.
Jeg kommer allikevel ikke utenom å plukke ei Lori McKenna-låt til å representere både Massachusetts og tanken om at hvis du er på rett sted til rett tid, så kan en helt ny verden plutselig åpne seg.
På 90-tallet var jeg stor fan av et band som het Toad The Wet Sprocket. Vokalist og låtskriver Glen Phillips har gitt ut flere soloplater gjennom 2000-tallet – og i 2016 tok han flyet til Massachusetts for å skrive ei låt sammen med Lori McKenna på kjøkkenet hennes.
Hennes avtrykk er tydelig i teksten på «Nobody’s Gonna Get Hurt» som Phillips ga ut på plata «Swallowed by the New». Hennes personlige refleksjoner rundt reisen fra å være fulltids husmor til å også bli suksessfull låtskriver kan alle kjenne seg igjen. Og det er nettopp det som er nøkkelen til gode sangtekster. Du vil at publikum skal kunne identifisere seg med historiene. Kjenne seg igjen.
The kids don’t need a thing and they always do the dishes
The laundry does itself and we are granted all our wishes
If it’s meant to be, it’s easy
And nobody’s gonna get hurtThe highway wasn’t made for leaving
Whiskey wasn’t made for regret
The smoke in my lungs makes it easier to breathe
And broken hearts will always mend