Det første fotballmesterskapet jeg kan huske at fanget interessen min, var VM i Mexico i 1986. Da var jeg ni år gammel, og det som trigget meg mer enn fotball på TV var at jeg ble utstyrt med Panini sitt klistremerkealbum i forkant. Det var starten på et livslangt lidenskapelig forhold til klistremerkepakker, men nå lurer jeg dessverre på om det ikke er slutt.
Jeg husker fortsatt lukta. Følelsen av å få et par nye klistremerkepakker. Rive dem opp med nennsom hånd, uten å ødelegge merkene, og ikke minst, dypt konsentrert, klistre det inn på rett sted i albumene, med mål om å få det så snorrett som mulig.
Albumet ble komplett med god hjelp av snille foreldre, som nok skrev etter de manglende merkene da VM var på hell, og folk kun husket Guds hånd. Fra det året gikk det kast i kast. Det ballet på seg både med fotballinteresse, og ikke minst en interesse over å samle på disse flotte klistremerkealbumene fra det italienske selskapet Panini, etablert i byen Modena tilbake på 60-tallet.
To år senere var det EM-albumet som skulle til pers, og det ble fylt opp med mine idoler som Hans Van Breukelen, Jesper Olsen, og Marco Van Basten. Følelsen var den samme da jeg så en klistremerkepakke stikke opp fra veske til a mor, da hun kom hjem igjen fra jobb på fredag. Eller da jeg fikk grønt lys for å kjøpe et par pakker på Leke-Olsen, da vi var på den ukentlige Gjøvik-turen på lørdag formiddag.
Jeg samlet albumene fra den engelske toppdivisjonen også fra 1986, i tillegg til fra mesterskapene. I 1990 kom Boing, som jeg var et stolt medlem av, også med et klistremerkealbum fra Serie A i Italia. Interessen for italiensk fotball skulle opp blant folket, mye på grunn av at VM også ble arrangert i landet samme år. Jeg ble aldri frelst av italiensk seriefotball, men albumet måtte jeg ha – og også det ble komplettert. Cremonese sine draktfarger er det jeg husker best fra albumet, og den dag i dag, så er det nettopp Cremonese jeg følger med på resultatene til i støvellandet.
I 1994 begynte andre interesser å skyve litt på fotballinteressen, og det var noen år jeg da ikke samlet VM- og EM-albumer, men i 2008 tente interessen for alvor til igjen.
Siden har jeg samlet for hvert mesterskap. EM og VM. Jeg har sluttet å kjøpe serieformatet, for de fikk en ny leverandør, og merkene var ikke like tilgjengelige i en periode her i landet.
EM- og VM-merkene, derimot, fikk du kjøpt enten på lekebutikken eller på kiosken. Eller bestilt på internett. Panini sin logo var ikonisk for meg, og synonymt med klistremerkealbumer, selv om firmaet også leflet med andre produkter som fotballkort – som jeg egentlig aldri har vært veldig interessert i.
De siste årene har dessverre klistremerkealbumene fått dårligere og dårligere kvalitet, i takt med at økonomien har blitt mer og mer styrende i den moderne fotballen. Det har allikevel ikke stoppet meg fra å samle, og heller være mer aktiv i forhold til å bytte merker, enten lokalt med folk, eller via diverse nettsteder, og konvolutter til og fra egen postkasse - fra hele verden.
VM-albumet i 2022 slo meg som det dårligste produktet hittil, men selv om jeg var litt skuffet, så gikk jeg på med mot! Albumet skulle kompletteres, og lagres i den lufttette boksen hvor jeg har alle disse.
Prisen for klistremerkepakker hadde da skutt i været, og antall merker i albumet var nær fordoblet siden 1986. Mer penger inn for Panini, altså – men jeg var allikevel tro mot både produktet, og ikke minst Panini.
I vinter har jeg derfor gått og gledet meg til EM-albumet for 2024 skulle bli lansert, men skuffelsen var stor da for et par uker siden ble klar over at Panini ikke lenger hadde rettighetene til å produsere klistremerkealbumer til EM. VM var fortsatt i deres katalog, men årets album og merker skulle altså bli produsert av et konkurrerende selskap – amerikanske Topps.
Her om dagen kom jeg over albumet i en lekebutikk, og selv om jeg måtte ut med en snau hundrelapp for kun albumet, så måtte jeg bare. Det er tross alt lidenskap. Det er tradisjon. Det er nostalgi.
Skuffelsen ble derimot enda større da jeg bladde i albumet, og åpnet første pakke. Topps nøyde seg ikke med EM-lagene, stadionene og noen gamle legender, men de hadde rigget albumet for en haug med andre type merker. Sikkert for å melke mest mulig penger av folk. Borte var også navnene i selve albumet, så det var kun når du fikk merkene, at du så hvem den enkelte spilleren var.
Det som var positivt var dog at navn på nåværende klubb, samt høyde på spiller, var inkludert. Det savnet jeg på det forrige albumet fra Panini for to år siden. Kanskje var det håp allikevel?
Så dukket det opp et klistremerke av en engelskmann. Draktene så høyst merkelige ut, og selve designet på merket var mildt sagt spesielt. Mer grafisk enn naturalistisk.
Jeg måtte inn på gamle Twitter og snuse litt rundt folks respons på det nye albumet, i tillegg til på grupper for fotballklistremerkesamlere på Facebook – hvorav en av gruppene i sin tid faktisk ble opprettet av meg. Der haglet det med misnøye.
Det kokte visst ned til rettigheter. England, Italia, Frankrike med flere hadde ingen avtaler med Topps, og de kunne derfor ikke bruke de ekte draktene. Løsningen var da enten en helt intetsigende tulledrakt, eller et utsnitt med kun ansiktet. Feil! Penger og rettigheter hadde altså for alvor også gjort sitt inntog i klistremerkebransjen.
I tillegg kunne jeg lese at en del av de beste enkeltspillerne heller ikke var med i albumet, fordi de personlig hadde avtaler med italienske Panini. Nå som Topps hadde tatt over ballen, så ble det altså et album uten åpenbare spillere som Phil Foden, Marcus Rashford og Kylian Mbappe. Feil igjen!
Etter en litt grundigere sjekk i albumet, så fikk jeg også øye på lag som Estland, Luxemburg og Kazakhstan. Hva i himmelens navn hadde de i ett EM-album å gjøre?
Det viste seg at albumene altså var produsert før kvalifiseringen var i mål, slik at samtlige lag som også var med helt inn til siste play-off, også hadde fått sin plass i albumet.
Jeg hadde kjøpt med meg seks ekstra pakker med klistremerker, som jeg bestemte meg for å allikevel åpne, og sette inn. Da ungene var i seng, satte jeg meg ned ved kjøkkenbordet, under et godt lys – og forsvant tilbake til barndommens gleder.
I voksen alder har jeg brukt å åpne flere pakker av gangen, for så å sortere merkene, og lime inn kronologisk fra perm til perm. Dette for å unngå å bla for mye frem og tilbake i det mindre solide, glansede albumet. Å nei, du. Det gikk ikke nå. Når sant skal sies, så gjorde Panini samme tabben i forrige VM-album, men jeg hadde i alle fall trodd og håpet at Topps skulle unngå den samme upraktiske blemma – nemlig å ikke nummerere merkene i kronologisk rekkefølge fra 1-600, men i stedet bruke de tre første bokstavene til landet + tall. Det fordrer at du enten lærer deg rekkefølgen utenat, eller at du setter av femdobbelt så lang tid som før.
Etter 36 merker var jeg egentlig litt lei. Da hadde jeg allerede bladd mer frem og tilbake i bladet enn jeg hadde gjort på hele 1986-albumet. Jeg var redd det allerede kom til å løsne i de dårlige skjøtene og stiftene.
Der og da bestemte jeg meg for å boikotte årets album. For første gang på lenge, lenge – så vil jeg altså ikke legge penger i å kjøpe pakker, og få gleden av å klistre inn merker, og prøve å få komplett utgave.
Så får jeg heller gi det en ny sjanse når Panini om to år lanserer VM-albumet, som de fortsatt heldigvis har rettighetene til. Hvis da ikke Topps i mellomtiden har tegnet seg til personlige avtaler med nye, aktuelle stjerner, eller at de – Gud forby – har designet og masseprodusert albumet ferdig før i det hele tatt kvalifiseringen er endt.
Jeg mistenker dessverre også at samme idiotiske nummereringen kommer til å videreføres også av Panini i 2026. Hvis så? Vel, så er det takk for meg som fotballklistremerkesamler i en alder av nær 50.
Kanskje på tide, tenker du? Sannheten er at den største målgruppen for disse klistremerkealbumene er folk på min alder og eldre – som har vokst opp med det siden barndommen.
Panini ga ut sitt første VM-album allerede i 1970, og det er altså en overvekt av menn 60+ som fortsatt sitter bøyd over et samlealbum for å klistre inn klistremerker.
Hvis dette er slutten, så vil det bli et savn. Derom hersker ingen tvil.
Det vil bli en sorg. En kjærlighetssorg.
Og den som må hjelpe meg gjennom det, blir svenske Gustaf Spetz – som i 2013 ga ut den vakre Saknaden:
Jag saknar dig mer än jag orkar
kom tillbaks [Panini]