I dag går turen tilbake til Canada, der vi denne gangen krysser brua fra Campbellton i New Brunswick, og tar oss den korte veien over til Pointe-a-la-Croix i Quebec.
Quebec er den største av de offisielle provinsene i Canada, og hadde det vært et eget land, så hadde det faktisk vært verdens 20. største i areal.
Vi kjører opp til den lille byen Matane, som ligger på den sydlige halvøya ved St. Lawrence-bukta. Der kan man vestover følge vannveien helt til byene Quebec og Montreal via St. Lawrence-elva, og det var her at mange emigranter fra Norge også seilte forbi mot slutten av 1800-tallet.
De fleste av provinsens 8 millioner innbyggere bor i områdene som omkranser denne elva. Nordover er de enorme landområdene mer grissgrendt, og stort sett bare befolket av urfolk. Følger vi vestkysten av Hudson Bay oppover, så finner du en del Crees – i byer med navn som Wemindji og Waskaganish. Nordover langs kyststripa glir det over i flest Inuitter – i byer med navn som Ivujivi og Akulivik.
Quebec er Canadas eneste provins hvor fransk alene er det offisielle språk, og så mange som over 85 % har fransk som morsmål – og i de fleste tilfeller også sitt eneste språk. Akkurat som franskmennene, så er disse - som du for Guds skyld ikke må kalle for fransk-canadiere, men for Quebecois – ekstremt tro mot sitt språk, og selv om mange av dem i dag også kan engelsk, så nekter de å snakke det i dagliglivet.
I provinsen er det sågar lovfestet at fransk er språket som skal brukes i det offentlige rom, noe som har ført til at flere og flere engelskspråklige opp gjennom årene har valgt å flytte fra provinsen. I dag regner man at det ikke er flere enn nærmere 8 % av provinsens innbyggere som har engelsk som morsmål. De er altså i solid mindretall, og færre blir det av dem for hvert år som går.
Fra Matane tar vi ferga over St. Lawrence River, og over til Baie-Comeau på den nordlige siden av elva. Byen, som er omtrent på størrelse med Gjøvik, har vært en viktig havneby for handel i moderne tid, og herfra har skip blitt losset med tømmer, papir og korn med mere, med adresse så vel New York City, som Russland, og som Norge.
Avisa New York Daily News var blant de faste kundene, som trykket avisen sin på papir fra Quebec, fraktet fra Baie-Comeau jevnlig – og det på en norskeid skip; MS Elin Hope, bygget i Fredrikstad i 1949.
I den andre retningen passerer også alle skip Baie-Comeau på vei til enten Quebec eller Montreal. Ja, til og med til Toronto, da St. Larwrence-elva faktisk snegler seg helt inn til Lake Ontario, og derfra via elver og de andre store innsjøene også knytter byer som Detroit, Milwaukee og Chicago til det åpne havet.
En del av disse båtene, også de som fraktet norske emigranter, gjorde gjerne et stopp her. Det førte også til at en del nordmenn etter hvert slo seg ned i byen. Om det er hovedgrunnen til at vikinghistorien fortsatt lever sterkt i byen, tross det stolte, franske opphavet, vites ikke – men faktum er at du finner mange referanser til vikinghistorie her.
Byens fotballag, type amerikansk, heter eksempelvis Baie-Comeau Vikings. Enkelt og greit.
Så har du byen stolthet, da. Ishockeylaget. De heter Baie-Comeau Drakkar. Drakkar som i drake – et vikingskip. Et vikingskip pryder da også emblemet til laget, som faktisk var en av de første klubbene til norske Patrick Thoresen, som nettopp ble norsk seriemester i ishockey med Storhamar - i en alder av 40 år!
Han spilte for Drakkar i snaut to år fra han fylte 18, og noterte seg for 33 mål på 71 kamper. Da han kom til klubben merket han fort at det ikke var bare-bare å skulle forholde seg til engelsk, så det ble en bratt læringskurve for å få lært seg fransk fort nok til at han kunne få med seg det som ble sagt.
I 2005 produserte National Film Board of Canada en dokumentarfilm – «Junior» - om ishockeylaget i byen. Filmen fulgte ishockeylaget gjennom en hel sesong, litt ala mer kjente sports-dokumentarer som «Sunderland til I die» og «Welcome to Wrexham».
Filmen ble en stor suksess, og gikk sin seiersgang på diverse festivaler, der den blant annet vant publikumsprisen på den anerkjente dokumentarfestivalen i Sheffield, England.
Fra denne byen setter vi oss i bilen, og tar Highway 389 nordover til vi etter hvert kommer til et interessant og spesielt naturfenomen. Manicouagansjøen er over fem ganger Mjøsas størrelse, men omkranses av en sirkelformet øy som er mye større, og gjør at sjøen fra oven ser ut som en enorm vollgrav. Øya bærer navnet René-Levasseur, og er regnet som verdens nest største ferskvannsøy. Fra verdensrommet ser det hele ut som et øye, og øya/innsjøen har derfor også fått tilnavnet Quebecs øye. Årsaken til dette spesielle utseende kan spores tilbake til en enorm meteoritt som traff her for over 200 millioner år siden.
Men nå må vi ha litt musikk!
Artisten som får æren av å representere provinsen Quebec er ei som kaller seg Cæur de Pirate - pirathjerte. Som i Novo Amor sitt tilfelle, så er dette et artistnavn, og bak det finner vi 34-år gamle Beatrice Mireille Martin fra en forstad til Montreal som heter Outremont.
Hun begynte med musikk allerede som et lite barn, og tok pianotimer fra hun var 3 år gammel. Gjennom ungdommen var hun medlem av flere rockeband i byen, før hun som 18 åring fant sin egen vei, og debuterte som soloartist. Først var planen å skrive på engelsk og kalle seg Her Pirate Heart, men den franske arven satt for dypt i hjertet – så da ble det både fransk navn, og franske tekster.
Jeg kan ikke et ord fransk. Vel, noen, kanskje, men ikke nok til å skjønne noe som helst. Men jeg kicket jo på det rumenske bandet jeg synet frem her for en ukes tid siden, så hvorfor ikke gi sjansen til en fransk åpning.
For Cæur De Pirate er absolutt på det spennende planet. På så mange måter. En ting er musikken, men en annen ting er hele vesenet, som jeg har latt meg fascinere stort av etter at jeg nylig oppdaget henne på Spotify.
Musikken er i hovedsak pianobasert, og jeg hører både Yann Tiersen, han med Amelie fra Montmartre-musikken, og Edith Piaf lure i referansebakgrunnen. En del av låtene lukter også av lettbeint pop, og jeg vet ikke om det er språket, men jeg får også dessverre litt vibber fra halvdårlige, intetsigende Melodi Grand Prix-låter i hennes katalog.
Plata jeg har latt meg fascinere mest over er «En cas de tempête, ce jardin sera fermé» fra 2018. Direkte oversatt betyr tittelen noe sånn som «I tilfelle storm vil denne hagen være stengt», og referer til et skilt hun så på en port en gang.
Cæur De Pirate er en kjær artist for alle frankofile i Canada, som hyller henne for å holde på det franske språket – og også være et forbilde for provinsens unge om at fransk fortsatt er et språk verdt å skrive låter på.
Ved siden av at hun også har blitt mor, så er Beatrice en populær kvinne på TV-skjermen i Quebec og Canada, og har blant annet både vært dommer på den fransk-kanadiske (ok, det var ikke lov å si det, sa jeg) The Voice, og deltatt på «Skal vi danse».
Skal jeg ha med ei fransk låt på årets spilleliste, så er det naturlig at den kommer fra Quebec, og at den kommer fra Cæur De Pirate. Jeg har falt for den vakre, rolige Somnambule.
God fornøyelse!