I dag tar jeg et nytt dykk tilbake til det glade 90-tallet, og min egen samling med CD’er. Sortert på S fantes det i sin tid to album signert Matthew Sweet i den fysiske veggreolen, som jeg dro med meg gjennom flere flyttinger helt frem til streaming-tjenesten spiste seg inn i livet mitt.
Disse var Altered Beast fra 1993 og 100 % Fun fra 1995, og det var sistnevnte album som ble spilt. Som med mye annen musikk på 90-tallet, så oppdaget jeg også Matthew Sweet gjennom musikkmagasinet Beat, og hvis jeg ikke husker feil, så var det låta “Sick of Myself” fra sistnevnte album, som på en Beat-utgave var med som spor på gratis-CD’en som fulgte med bladet.
Energisk og spenstig powerpop i landskapet Pete Droge og Todd Snider slo an hos undertegnede, og trolig ble platene bestilt fra den gamle Ginza-katalogen fra Sverige - den tiden postordre var den store greia.
100 % Fun-albumet var produsert av ingen ringere enn Brendan O’Brien, som kanskje var mest kjent for å ha produsert Pearl Jam-albumene etter “Ten”, men også hatt fingrene borti klassiske album fra tidlig 90-tallet signert band som Black Crowes, Temple of the Dog, Soundgarden, Red Hot Chili Peppers - og nevnte Pete Droge sin “Necktie Second” fra året før 100% Fun - som på mange måter høres ganske så lik ut i sounden.
Ja, også “Hollywood Town Hall” av The Jayhawks, da - der han var under vingene til George Drakoulias, som var produsenten.
Matthew Sweet sin karriere begynte allerede på slutten av 70-tallet, og utover 80-tallet ble han en del av den voksende musikkscena i Athens, Georgia - etter at han hadde brevvekslet med en fyr som het Michael Stipe - ja, han, ja - som skrev varmt om musikkmiljøet i byen.
Debutplata kom allerede i 1986. “Inside” ble gitt ut på Columbia Records, men plateselskapet var ikke fornøyd med salget, og annullerte kontrakta. Tre år senere prøvde han seg på nytt med albumet “Earth” på A&M Records, uten at det heller ble det store. Det tredje albumet “Girlfriend” fra 1991 ble gitt ut på det nystartede selskapet Zoo Entertainment, som ble stiftet av tidligere Island Records-presidenten Lou Maglia som et undergrunnsselskap under BMG.
I løpet av karrieren har Matthew Sweet gitt ut hele 15 soloalbum - det siste i 2021. I tillegg har han gitt ut tre album med coverlåter, sammen med tidligere The Bangles’ Susanna Hoffs, der de har tatt for seg låter fra henholdsvis 60-, 70- og 80-tallet.
Etter den siste plata “Catspaw” i 2021, så tok Sweet seg ei lang pause fra både låtskriving og turnering, men har i år kviknet til igjen - og legger ut på en ny turne rundt om i USA i oktober. Noen alene, mens andre som oppvarmer for Hanson. Ja, de gamle unggutta med Mmmbop.
Det ryktes også at han skal reise med nytt materiale i gitarbagen, og det snakkes om ei ny plate rundt juletider. Så gjenstår det å se om det fortsatt er fengende power-pop som kommer fra den snart 60-år gamle karen fra Nebraska.
Dagens låt blir min favoritt fra “100% Fun”-albumet: spor nummer to, “Not When I Need It”. Min absolutte favoritt fra den biten av katalogen jeg er kjent med.
Og bonusen i dag blir en video av hit-låta “Sick of Myself” - fremført hos selveste David Letterman en gang i 1995: