I dag fyller en av musikkhistoriens mest ikoniske vokalister 74 år. Mens folk her hjemme satt og akket seg innendørs over det kjølige og kalde maiværet, og Oslo-borgerne bevitnet årets første kraftige tordenvær, så lå 26 år gamle Nikki Cornelia Masetta i barsel på et sykehus på andre siden av Atlanterhavet.
Louis Andrew Grammatico ble født inn i en musikalsk familie i byen Rochester, langs Lake Ontarios bredd på den amerikanske siden av innsjøen, i staten New York. Nikki var selv sangerinne, og faren Ben trompetist.
Det lå derfor i genene at sønnen også skulle begynne med musikk, men det var ikke før i tidlig 20-årene at han fikk et band å synge med. Det første bandet han var med i kalte seg for Black Sheep. Bandet ga ut to album i 1975, og fikk jobb som oppvarmere for selveste Kiss. Etter en bilulykke, der det meste av musikkutstyret til bandet ble ødelagt, så måtte de kaste inn håndkleet, og avbryte turneen. Det var et så tøft slag for bandet, at de også bestemte seg for å gi seg.
Louis flyttet i stedet inn til New York City, der han etter hvert kom seg på audition hos en brite ved navn Mick Jones, som var i ferd med å tromme sammen et nytt band. Louis fikk jobben, og endret i samme slengen navnet sitt til det mer praktiske Lou.
Lou Gramm.
Bandet fikk navnet Foreigner, siden de bestod av både briter og amerikanere.
I 1980 ble bandet det første siden The Beatles som fikk samtlige av sine første åtte singler inn på topp-20 listen til Billboard.
Forholdet mellom vokalist Gramm og bandets hjerne Mick Jones var fra starten det som man på Facebook i dag ville ha kalt komplisert. De var ofte uenige om det musikalske uttrykket, og selv om de også samarbeidet om låtskriving, så var ikke det uten kontroverser.
Da Jones i 1983 hadde kommet til Gramm med ideen til det som skulle bli deres virkelige store monster-hit I Want to Know What Love Is, så var dagens bursdagsbarn ivrig med på å snekre i sammen låta til den endelige versjonen. Men noen kreditering fikk han aldri. Det endte med en heftig diskusjon, der Gramm mente han i alle fall skulle ha 35 % av eventuelle royalties, mens Jones på sin side bare ville gi fra seg skarve 5. Irritert som han ble, så sa Gramm at Jones da kunne ta alt – og briten tok ham på ordet.
I 1990 toppet konflikten dem to i mellom seg, og Lou Gramm bestemte seg for å forlate bandet. To år senere hadde de imidlertid lyktes å lappe sammen forholdet såpass at Gramm kom tilbake.
Det varte imidlertid ikke lenger enn til i 2003, da Gramm atter en gang var ute igjen.
Selv om Gramm nå drar på årene, og det har vært lenge siden han har vært en offisiell Foreigner, så var han så sent som i fjor på turne med nye folk, under navnet Lou Gramm – The Original Voice of Foreigner – til trolig stor irritasjon for sin gamle kollega Jones. De to kumpanene har visst nok ikke vekslet et ord på 11 år, og det er lite trolig at Lou Gramm i dag får noen gratulasjoner av Mick Jones.
Her får han imidlertid både sin takk, og de varmeste gratulasjoner på 74-års-dagen.
Dagen feires med deres største hit, som også er en av minste største favoritter fra 80-tallet. For å ikke tråkke noen på tærne, så velger jeg meg imidlertid en av mange coverversjoner – og da blir det en versjon som er relativt tro mot den originale produksjonen, signert det svenske bandet Amason.