Mine første kulturelle drypp fikk jeg ved å snoke rundt på rommet til min 16-år gamle eldre søster Reidun. I stua var det kun dagsfersk lokalavis og Villmarksliv å oppdrive, og musikken som ble spilt i huset der jeg vokste opp kom stort sett fra radioen, så hvis jeg skulle oppdage noe annet – så ville det være på rommet til min søster.
Jeg husker hun hadde en bokserie som het «Historien om», hvor hver bok var viet til historien om en kjent person. Jeg festet meg spesielt ved en av disse bøkene, med et omslagsbilde av ei lita jente som klappet en sau. Boka het «Historien om Helen Keller». Jeg var for ung til å lese på dette tidspunktet, men husker at jeg ble fascinert av både bildet og fargene på omslaget – og festet meg ved navnet Helen Keller.
Min søster ble født med Cerebral Parese, og jeg så opp gjennom barndommen fra avstand at hun kjempet sin kamp for å bli behandlet som en hvilken som helst annen normal. Hjernen hennes var skarpere enn de fleste sin, og hun hadde en oversikt og ryddighet som de langt fleste bare kunne misunne. Hun prøvde å ta førerkort som 18-åring ble jeg fortalt, men på grunn av de spastiske bevegelsene, så lot det seg ikke gjennomføre. Hun tok videregående, og fikk seg jobb – men opplevde stadig at hun ble forskjellsbehandlet – noe hun absolutt ikke ønsket. Hun flyttet ut i egen leilighet før jeg begynte på skolen, så jeg husker ikke så veldig mye fra da hun bodde under samme tak som meg, men da jeg også ble voksen, så fikk vi veldig god kontakt.
Vi hadde en årlig tradisjon at jeg tok henne med til Gjøvik Marken, og vi koste oss med å se på livet, samt å kjøpe lodder. Reidun hadde da i flere år sittet i rullestol, men hodet var like klart. Fortsatt opplevde hun allikevel – selv i 40-årene – at folk behandlet henne som et barn. De ville helt sikkert bare vel, men det opplevdes veldig nedverdigende for min søster. Jeg husker hun skjelte ut en loddselger på Marken, som ville gi henne en premie selv om hun ikke vant på loddet sitt. Jeg må innrømme at jeg humret godt for meg selv, og kjente at jeg var ekstremt stolt av henne, for at hun selv tok sin egen kamp.
Etter at min søster flyttet ut, og jeg kom i skolealder, så fant jeg igjen bokserien hun hadde hatt. Jeg husker da at jeg leste boka om Helen Keller. På den tiden så tenkte jeg ikke på hvor mye historien om Keller minnet om historien om min egen søster. Det har først falt meg inn nå i godt voksen alder, og dessverre lenge etter min søster ble borte. Hun døde i 2006 – 46 år gammel. Like gammel som jeg er nå. Det er forøvrig veldig spesielt å tenke på.
Hvem var så Helen Keller?
Hun kom til verden i byen Tuscumbia, rett utenfor musikkbyen Muscle Shoals, i staten Alabama i 1880, og ble født funksjonsfrisk. Foreldrene var Arthur Keller og Catherine Adams.
En febersykdom med komplikasjoner som spedbarn gjorde at hun ble døvstum og blind allerede før hun fylte to år. Heldigvis var foreldrene hennes ganske så ressurssterke, så da jenta ble 6 år, så ble hun tatt med til selveste Alexander Graham Bell, som ved siden av å finne opp telefonen også var døvelærer – og han hjalp familien til å finne en lærer til unge Helen.
Helen ble etter hvert et stort forbilde for andre med funksjonsnedsettelser, og viet sitt liv til å kjempe for deres rettigheter. Hun skrev sin første fortelling som 11-åring, og fikk den publisert i en lokal avis. Hun lærte seg å spille instrumenter, og fullførte college. Hun fortsatte å skrive, og ga totalt ut 12 bøker – deriblant historien om sitt eget liv, som trolig den boka min søster hadde også var basert på. I tillegg engasjerte hun seg i det som engasjeres kunne – alt fra politisk aktivisme og ikke minst funksjonshemmedes vilkår og rettigheter. Hun reiste verden over og holdt foredrag, og var også i Norge, der hun i 1957 blant annet besøkte «Hjemmet for døve» på Nordstrand i Oslo.
Nylig kom jeg over en artikkel i Oppland Arbeiderblad fra 1981, der min søster og ei annen venninne med CP var intervjuet etter at de hadde begynt på Handel- og Kontorlinja på Raufoss videregående skole. «Vi er ikke mentalt tilbakestående selv om vi er rammet av CP. Jeg synes det er direkte uforskammet når voksne folk setter øynene på stilker når de møter funksjonshemmede på gata», fortalte venninna til avisen den gangen. Og fikk støtte av min søster.
Jeg opplevde det ofte selv da jeg var sammen med henne. Igjen tror jeg ikke folk mente noe vondt, snarere tvert imot – men det oppfattes ikke akkurat som «du blir sett» fra de som kanskje heller ønsker å bli møtt og behandlet akkurat som alle andre. Min søster følte nok på det da hun begynte på Raufoss videregående også. Hun ble plassert på institusjon allerede som 4-åring, og selv om hun også var mye hjemme – så tror jeg aldri min mor kom over følelsen av å bli umyndiggjort i forhold til avgjørelser rundt sin førstefødte datter.
I retrospekt, så kom nok Reidun styrket ut av all tilpasset læring hun fikk. Etter at hun gikk ferdig grunnskolen på Kløverbakken på Lillehammer, så startet hun spent på HKO på Raufoss – men opplevde i starten det som vanskelig.
Hun var tunghørt og avhengig av høreapparat, og i en skolesetting ble det for mye støy til at hun fikk konsentrert seg. I tillegg følte hun fortsatt på at alle så på henne, men da hun og venninna bestemte seg for å være åpne, og fortelle klassa om hva CP var – og hva det IKKE var – så ble alt så meget bedre. «Fordi klassekameratene ikke visste noe om CP, om hvordan den artet seg, så visste de ikke hvordan de skulle oppføre seg. Når de fikk vite hva som fungerte riktig, var de mye mer avslappet og naturlige overfor oss», sa de til OA.
Året på Handel- og kontor ble altså like mye læring for alle andre, som for min søster. «Vi håper folk flest får litt mer forståelse. Det er riktig og sunt at funksjonshemmede og friske blandes på arbeidsplassen så vel som i skole, noe det bør jobbes for. Folk får automatisk et mer naturlig syn på de funksjonshemmede da», sa de til OA, før min søster fortsatte; «Når jeg går i butikker henvender nesten alltid ekspeditørene seg til de jeg går sammen med. Det synes jeg er galt! Jeg forstår at de kanskje er usikre, men vi vil jo bli behandlet som de andre. På Lillehammer hendte det at helt fremmede folk ga meg penger og sa «stakkars deg».
Ikke så rart hun smelte kraftig til loddselgeren på Marken to tiår senere – det her var tross alt noe hun hadde opplevd ofte et helt liv!
Helen Keller døde i 1968, 87 år gammel. Da hadde hun satt solide spor etter seg i historiebøkene, og blant annet fått Presidentens frihetsmedalje for sitt arbeid.
Min søster døde i 2016, 46 år gammel. Hun satte også solide spor etter seg – om ikke i historiebøkene, så i alle hjertene til alle som krysset hennes vei!
Dagens låt kommer så klart fra Helen Kellers hjemstat Alabama – der vi i dag finner både et museum om hennes liv, samt et sykehus oppkalt etter dette fantastiske, inspirerende mennesket.
Natalie Taylor kom til verden i byen Birmingham, Alabama, i 1986. Hun har gjort seg bemerket med sin såre og følelsesladde musikk, men det var ikke før hun fikk hjelp av noen gode TikTok-algoritmer at låta hennes «Surrender» tok av.
Låta skrev hun i 2015, men den gikk godt under radaren helt til strømmingen eksploderte i 2020. Hun kunne ikke skjønne helt hvorfor, inntil hun oppdaget at låta plutselig trendet på TikTok – og i løpet av en liten måned på våren ble låta brukt i 35000 nye videosnutter daglig på TikTok, som i sin tur dro med seg populariteten over på Spotify – der låta er avspilt over 100 millioner ganger. Og flere blir det.
Heldigvis ga aldri hverken Reidun, Helen & Natalie opp det de trodde på og hvem de var - og måtte det være eksempler til etterfølgelse for alle!
Til minne om min søster Reidun (1960-2006)