Kun to kuler igjen på kuleramma for sommerferien 2024. Den siste lørdagen har jeg stort sett tilbrakt i latskap foran TV’n, og pløyd meg gjennom et par dokumentarer som jeg lenge har tenkt jeg skulle fått sett.
Begge spik, spenna gærne på hvert sitt hvis. Først ut var den mye omtalte “Mirakelet i Gullspång”. Jeg hadde lest minimalt om denne filmen, men har registrert at den både har blitt hyllet og diskutert heftig. I går snakket jeg med min mor på 89, som lurte på om jeg hadde fått sett den. Hun hadde nemlig sett den, og var spent på hva jeg syntes.
Jeg hadde ingen forventninger av noe slag da jeg satte den på, men en halvannen time senere skjønte jeg jo fort at dette var noe litt utenom det vanlige. Jeg måtte ringe min mor igjen. Da fikk jeg samtidig høre at hun som ble sporet opp som “den ukjente tvillingsøstera” i filmen, faktisk hadde vært bosatt på Toten - og tidligere vært gift med en lærer som jobbet på ungdomsskolen der jeg gikk - da jeg gikk der.
Muttern hadde snakket med noen som kjente til henne, og det var ingen som hadde hørt noe om noen “karriere i Forsvaret”, og et søk i avisarkivene ga ingen andre treff enn at hun hadde jobbet som helsesøster, og i nyere tid forsøkt seg på å drive en bruktbutikk i Østfold, der hun hadde bodd de siste 20+ årene.
Eide hun egentlig noen gang noen leilighet i Gullspång, og i så fall hvorfor hadde hun hatt leilighet der? Det ble aldri besvart i dokumentaren.
Og hva hadde jeg egentlig sett for slags dokumentar? Var det en dokumentar? Historien virket jo nesten for vill til å være sann, men erfaringsmessig kan virkeligheten være adskillig mer spinnvill enn de villeste historiene man klarer å koke sammen i et fiksjonsunivers.
Jeg satt igjen med flere spørsmål enn svar, da rulletekstene løp over skjermen. Filmskaperen hadde åpenbart åpnet et vepsebol av dimensjoner, og tidvis fikk jeg på følelsene av at samtlige av “søstrene” heller burde bodd på Säter, der jeg ruslet rundt på det gamle sanatoriet for ei ukes tid siden - enn i ei leilighet i et søvning, svensk tettsted.
For hvert lag som ble skrelt av på løken, så ble historien mer og mer absurd - og menneskene likeså, og det hele toppet seg med meldingen på telefonsvareren, som filmens svenske regissør hadde lagt i starten av rulleteksta.
Damene vi møtte i dokumentaren fremstod alle som spik, spenna gærne på hver sine absurde måter: to ekstremt religiøse, og ei som vel fremstod som både narssisistisk og som lett psykopat.
Og hva hadde egentlig skjedd med den avdøde søstera? Det sporet ble aldri fulgt videre. Det tenker jeg er en sak som bør dyttes over til folka i “Åsted Norge”.
Som om det ikke var nok galskap i den dokumentaren, så gikk jeg videre til en annen dokumentar, som jeg hadde tatt opp på opptaksboksen (ja, litt old school, jeg vet) for en god stund siden. Dokumentaren “Tickled” fra 2016.
Her følger et journalist fra New Zealand en absurd tråd han snubler over på internett - om en organisert “sport” som går ut på at unge menn kiler en person som er bundet fast på hender og føtter. Og apropos vepsebol: når journalisten begynner å grave i dette, så kommer det en hel sverm av trusler hans vei. Dette gjør han enda mer interessert i å finne ut mer om dette, og det han etterhvert avdekker, er minst like absurd som det som ble avdekket i Gullspång-filmen.
Så da satt jeg der da. I sofaen. På den første lørdagen i august 2024, og den siste lørdagen i sommerferien, og funderte på hva i himmelens navn jeg hadde sett for noe.
Det jeg i hovedsak tenkte var at det noen ganger er det deilig å vite at jeg har afantasi, og glemmer visuelle inntrykk temmelig fort. Så gikk jeg bort til kjøkkenet, og hentet meg en boks med Pepsi Max, og skrudde over på fotball.
Denne helga begynte nemlig både skotsk toppserie og tysk serie B, og neste helg begynner sesongen i England. Førstkommende fredag spiller Swindon sin første seriekamp, og det som mange også ser på som litt galskap, ja, det kan jeg forsikre dere om at er ganske så normalt og trivielt, i en spik, spenna gæærn verden.
Og for å minne meg selv på det, så satte jeg på “Vreden” av Sara Parkman i pausa…