Den siste dagen før hverdagen melder seg igjen har jeg blant annet brukt på å lese opp igjen alle innleggene fra årets sommerferie.
Grunnen til at jeg skriver disse er primært ikke for å få en stor skare med følgere eller likes. Det er hyggelig det, bevare meg vel, men hovedårsaken er imidlertid å bruke det som en egen minnebok. Joda, jeg kunne sikkert da skrevet det i et word-format, men det er fint å kunne gå inn på nett, og lese om tidligere turer og opplevelser.
En av årsakene til at jeg har et spesielt behov for en slik minnebok er knyttet opp til en oppdagelse jeg gjorde i påsken i fjor, nemlig at jeg har noe som heter afantasi. Afantasi i seg selv er knyttet til evnen til å lage og å se indre bilder, noe jeg altså ikke har. En vanlig følgesvenn (!) for de 1-2 % av oss som har afantasi, er at mange av oss også har en tilstand som blir omtalt med forkortelsen SDAM.
Jeg har i mange år slitt med hukommelse, men min form for hukommelse har vært vanlig for meg - siden jeg ikke har visst om noe annet. Jeg har alltid vært veldig fascinert av folk som forteller om klare, detaljerte minner fra så vel barndom, som fra i fjor - men for meg har ofte minnene vært knyttet opp til bilder jeg har tatt rundt spesielle situasjoner. Jeg kan også huske mange situasjoner, men svært sjeldent hendelser i detalj.
Først i løpet av de siste månedene har jeg skjønt at dette ikke nødvendigvis henger sammen med at jeg har afantasi, men derimot fordi jeg etter all sannsynlighet også har SDAM - Severely Deficient Autobiographical Memory.
Litt forenkelt kan man si at tilstanden blant annet fører til det vi kjenner som out of sight, out of mind. Dette får ofte ringvirkninger i forhold til relasjoner og mennesker, og et symptom på at man har SDAM, kan være at du ikke savner på samme måte som de som ikke har SDAM. Det kan også forklare hvorfor jeg også opp gjennom årene har følt mye dårlig samvittighet fordi jeg ikke har sørget på en måte som virker menneskelig. Både da faren min gikk bort, da jeg var 16 - og da søstera mi gikk bort for snart 20 år siden.
Det er nok forskjellige grader og nivåer av hvordan mennesker med SDAM opplever minner også, akkurat som det er et helt spekter av forskjellige variasjoner av å se indre bilder - fra afantasi helt i den mørkeste enden, og opp til hyperfantasi - som er den ekstreme motsetningen; altså de som har evnen til å se ekstremt virkelighetsnære indre bilder.
For jeg har minner, men jeg kan ikke gjenskape de visuelt. Også er det episoder fra mitt liv, som jeg har blitt gjenfortalt - som jeg ikke har noe hukommelse av overhode.
Jeg finner veldig lite stoff på norsk om SDAM, og det virker som det ikke er forsket noe særlig på internasjonalt heller - men jeg har om ikke annet meldt meg inn i noen diskusjonsgrupper på nett, der det er mulig å lese og dele erfaringer med andre som har funnet ut at de tilhører spekteret til både afantasi og SDAM.
De fem ukene med sommerferie har på et vis virket som ei helg. Det føles som i går at jeg gikk ut av dørene på jobb, dro til Hedmark for å kjøpe nye sommerdekk, og pakke bilen klar for å dra på Europatur med jentene.
Jeg klarer ikke å huske i detaljer hva vi gjorde den første dagen, da vi kjørte mot Larvik. Erkjennelsen av det har vært vond å bære, akkurat som at jeg i mange, mange år - vel, et langt liv - har båret på et savn etter å huske godt egne opplevelser i indre bilder, og detaljer.
Heldigvis har jeg lært meg til å dokumentere mine opplevelser godt. I alle fall når jeg er på ferieturer, på konserter, samt opplevelser med jentene i løpet av deres oppvekst. Det er en strategi jeg er nødt for å bruke, og er nødt til å fortsette med. Jeg bestiller alltid mange av bildene jeg har tatt på mobilen på papirformat, når det er på tide å arkivere bildene digitalt. Slik sett kan jeg også ha albumer å bla i, som er viktig for meg for å minnes alle hendelser opp gjennom livet. Både mitt eget, og mine jenter.
Jeg elsker funksjonen på Facebook, der du kan hente opp minner fra den enkelte dagen, og se hva jeg gjorde det-og-det året, helt tilbake til jeg registrerte konto der i 2007. Det har på mange måter for meg forenklet måten å huske tidligere hendelser på, og som gjør at det blir litt lettere å forsone seg med at mye for meg dessverre er out of sight, out of mind.
Jeg husker også filmer og serier jeg har sett dårlig, noe jeg også oppdaget underveis da jeg i sin tid tok utdanning innen film- og fjernsynsvitenskap. Det hjalp å skrive om det, og gjenoppleve det gjennom å lese det jeg hadde skrevet - men den dag i dag, så kan jeg finne på å sette på igjen en film, som jeg har sett tidligere - og det meste er nytt igjen for meg. Menneskeansikter derimot, det husker jeg av en eller annen grunn veldig godt - men bare når jeg ser de igjen; jeg ser ingen ansikter med mitt indre øye. Hjernen er en interessant konstruksjon, altså.
Jeg har som nevnt tidligere et prosjekt i å se opp igjen X-Files med Iris, og jeg fikk meg en skikkelig aha-opplevelse, da jeg faktisk dro kjensel på noen karakterer i én bestemt episode. Jeg så masse episoder da det gikk på TV på 90-tallet, men husket altså kun deler av én episode. Hvorfor akkurat denne? Hvordan sorterer hjernen min minner?
Jeg har lest en del om SDAM, og en del mener at hjernen til oss med SDAM lagrer minner på lik linje med andre, men det er en eller annen feilkobling som gjør at vi ikke kan hente dem opp igjen fra harddisken, og spille dem av - slik som de fleste andre kan. På den positive siden, da blir det alltid like spennende å se opp igjen en film eller en serie, som det har gått en viss tid siden jeg har sett.
Jeg får ikke gjort noen øvelser for å trene meg vekk fra SDAM. Ei heller afantasi. Det kan være noe jeg møter fra folk som ikke har erfaringer med afantasi eller SDAM. Ja, men det kan vel øves opp?
Det, eller har du gått til legen?
Vel, det er jo ingen sykdom. SDAM er akkurat som afantasi en del av et nevralt mangfold .
I mange år visste jeg ikke å sette ord på det. Jeg visste ikke at det faktisk fantes andre som konstruerte opplevelsen av verden - og minner fra den - som meg. Jeg visste ikke at andre erfarte eller opplevde verden anderledes.
Det er altså normalt å gjøre denne erkjennelsen eller oppdagelse i godt voksen alder, siden dette er gjerne noe man aldri diskuterer med venner og famile. På en del av forumene jeg har blitt medlem av, så er det daglig nye mennesker verden over, som nylig har gjort oppdagelsen. Nylig har lært at de (afantasi og SDAM) faktisk har et navn, og at det finnes flere i samme båt.
Vi må alle leve livene våre med de kortene vi har fått utdelt, og kabalen går ikke alltid opp - men fokuset må nødvendigvis være å gjøre det beste ut av det, og tenke at det kunne ha vært mye, mye værre. Det er tross alt hverken farlig eller noe som forringer livet, hvis man bare lærer seg å leve med det - og slår seg til ro med at sånn er jeg. Det er ofte lettere sagt enn gjort, spesielt hvis man begynner å grave i hvordan mennesker uten afantasi og SDAM faktisk opplever både verden, sitt indre liv, og sine minner.
Jeg har ofte, på spøk, sagt at jeg har hukommelse som en gullfisk. Det har altså vært en viss sannhet i det, men det er altså ikke slik at sånt alltid kan hektes på for eksempel stress, traumer eller et tidlig stadium av Alzheimer.
En av de virkelige positive tingene ved å ha både afantasi og SDAM, er at jeg alltid sover godt natta. Jeg husker sjeldent drømmer, men har da også svært, svært sjeldent mareritt - og dagens soundtrack blir derfor låta “No Nightmares” av den amerikanske artisten Daniel Lopatin, under artistnavnet Oneohtrix Point Never - eller OPN.
Så vet jeg det at når hverdagen har begynt igjen, så går det også veldig fint - når ferien og friheten også er out of sight, out of mind.
Og skulle jeg nå om litt glemme hvor jeg var den siste uka før jeg begynte igjen på jobb, eller hvilken vei vi tok gjennom Tyskland sommeren 2024, så har jeg både mine nedskrevne memoarer og en haug med bilder til å minne meg om det!