I dag er det 51 år siden Motorola sin ingeniør Martin Cooper (1928-) stilte seg opp på et gatehjørne på Sixth Avenue i New York City, dro opp den digre klumpen som han hadde vært med på å utvikle, og slo nummeret til et konkurrerende selskap for å gni det inn. Først slo han feil nummer, men på forsøk nummer to kom han igjennom.
Hei, det er Marty. Dette er verdens første mobiltelefonsamtale.
Selskapet hadde da jobbet med å utvikle en prototype i flere tiår. Digre «bil-mobiler» hadde de hatt på markedet i flere år allerede, men de hadde alltid hatt et mål om å lage en personlig mobiltelefon som var lett nok til å bære med seg.
Først ti år etter at Cooper tok den første samtalen ble den første håndholdte mobiltelefonen endelig masseprodusert for folket. Den ble solgt under navnet Motorola DynaTac 8000X. Fint skal det være, i den tech-verdenen!
Men særlig lett var den ikke. Mobiltelefonen veide rundt 800 gram, og etter å ha ladet den i 10 timer kunne du snakke i omtrent 30 minutter før den gikk i svart igjen.
Lite ante vel Cooper da om hvordan teknologien etter hvert skulle utvikle seg, og at vi 30 år etter at den første modellen kom i salg skulle være omtrent totalt avhengig av den til alt. Til jobb og fritid. Til bank og post. Til nøye og misnøye.
I Norge har ikke Motorola sine modeller rare markedsandelen. Det er stort sett to merker som rår på markedet. Apple har slått kloa i oss, og har rundt 60 % av markedet blant norske forbrukere, mens Samsung klokker inn på rundt 28 %. Så fordeler de siste ti prosentene seg på andre merker som Lenovo, Sony, vivo, Motorola med flere, samt kinesiske konkurrenter som Xiaomi, OPPO og Huawei.
I USA er det også Apple som dominerer med over 60 %, mens Samsung klokker inn på 22 %. Motorola klorer seg imidlertid til tredjeplassen bak Samsung, men har ikke mer enn snaut 4 % av markedet. Så kommer resten av bølingen like under.
Dagens mobiltelefoner brukes nok mer til helt andre ting enn det Martin Cooper så for seg i 1973. For meg er det helt greit. Jeg har aldri vært spesielt glad i å snakke i telefonen, og er derfor kronisk dårlig til å både ringe og ta telefonen når den ringer. Er det et autistisk trekk, montro?
Jeg har like fordømt gjort meg avhengig av den, enten jeg vil eller ikke. Både på jobb og privat. Det hender jeg glemmer igjen telefonen på badet, og farer på jobb. Da kommer jeg ikke langt, siden jeg må bruke telefonen til to-trinns pålogginger. Hjemme skulle jeg ønske ungene brukte mindre tid på telefonene sine, men havner fortsatt med den i nevene selv. «Ja, men jeg skal bare betale ei regning» eller «Jeg skal bare sjekke timeplanen» er ikke argumenter som kjøpes lett. Jeg kunne like gjerne bare hengt på TikTok.
I anledning dagen, så blir musikken også telefon-relatert. Et av låter er skrevet om telefoni opp gjennom, men jeg tar turen helt til Australia. Der bor artisten Garrett Kato sammen med kone og to barn. Han skulle egentlig dit bare på ferie, da han for noen år siden pakket kofferten hjemme i Vancouver, Canada, der han vokste opp, og satte kursen til solfylte Byron Bay. Så møtte han kvinnen i sitt liv, og resten er historie. Med resten av familien på andre siden av jordkloden, så er nok telefonen fortsatt en god oppfinnelse som han bruker på «gamlemåten», selv om han i låta «Telephone» forteller en helt annen historie.
I Chicago sitter det i dag en snart 96 år gammel mann og tenker tilbake på oppfinnelsen sin med en viss bismak. I et intervju for noen få år siden, så uttrykte han tydelig at han ble helt ødelagt innvendig hver gang han så mennesker gå rundt med øynene klistret ned i telefonen – helt blåe i fjeset.