I dag ruller hverdagen igjen etter et deilig avbrekk med noen røde fridager. Dagen i dag er kanskje en helt vanlig dag for de aller fleste, men det er også en dag som har som mål å sette et ekstra fokus og bevissthet på autisme.
Verdens autismedag ble først markert 2. april 2008, så det er relativt nytt. Autisme som diagnose er også relativt nytt, selv om mennesker nok har strevd med slike utviklingsforstyrrelser like lenge som vi har vært på jorda.
Den første som ble diagnostisert var Donald Triplett (1933-2023), og det skjedde i 1943.
Donald Triplett, fotograf ukjent
Donald hadde en unormal skarp hjerne, og kunne gjøre komplekse matematikkutregninger i hodet. I tillegg kunne han fortelle hvilke noter som ble spilt samtidig som noen spilte piano. Dette gjorde barnepsykiater Leo Kanner nysgjerrig, for han jobbet samtidig med nybrottsforskning på feltet. Foreldrene til Donald kunne fortelle at gutten samtidig alltid hadde vært introvert, og viste ingen «normal» respons i samspill med andre barn. Allerede som 2-åring lærte han seg sanger utenat etter å ha hørt de kun én gang, og kunne synge de i perfekte rene toner.
Funnene til Leo Kanner banet vei for både mer forskning på feltet, og etter hvert mer kunnskap om autisme dets forskjellige typer.
Donald lærte seg etter hvert å leve godt med sin autisme, og fikk seg etter hvert jobb i en bank. Han forble utgift og barneløs, og døde hjemme i huset han vokste opp i, i Forest, Mississippi, i fjor – nær 90 år gammel.
En økende kunnskap om autisme har vært viktig både for de som får diagnosen, men også for alle nær pårørende. Samtidig er det også viktig å nå ut med både kunnskap og forståelse til alle oss som ikke har noen førstehånds erfaring. Derfor bestemte FN altså å vie 2. april til en dag for bevissthet og kunnskap rundt autisme verden over.
Autismeforeningen i Norge har årlige arrangementer i anledning dagen, og det samme har foreninger over hele verden. Det er viktig at denne markeringen også går bredere ut enn innad i en lokal forening, så mange land har valgt å markere dagen ved å lyse opp kjente byggverk i blått – som er fargen som assosieres med autisme. I dag blir eksempelvis både Operahuset i Sydney, Giza-pyramiden i Egypt, og Det hvite hus i Washington DC lyssatt i blått.
Dagens soundtrack kommer fra en ung artist som også har blitt diagnostisert med autisme. Kylie Van Slyke ble født i Vancouver, Canada, så sent som i 2004. Hennes foreldre var begge musikalske, så det ble naturlig at også Kylie plukket opp gitaren, og lærte seg å spille. Allerede som 14-åring ga hun ut sin første EP, og samtidig kjente hun også på at det ikke bare var autisme-relaterte ting som skjedde med henne. Hun slet tidlig i tenårene med både angst og depresjon, samt at hun kom ut som ikke-binær. I dag bruker Kylie pronomenene de – they/them – om seg selv.
I fjor ga de ut en dypt personlig singel på Spotify, som jeg ramlet over ved en tilfeldighet i påsken, under artistnavnet Kylie V.
Låta «Anomaly» kan nok mange av oss kjenne oss igjen i – uavhengig av underliggende diagnoser eller tilstander.
Uten noen sammenligning for øvrig, så er det også viktig å anerkjenne og vite at det å kjenne på følelser og tanker som angst og depresjon, så er det også en del av normaliteten ved å være menneske. I påsken ble det delt et glimrende leserbrev på sosiale medier fra ei som skrev om nettopp dette. I dagens samfunn har det blitt lett å sykeliggjøre en hver negativ følelse, men jeg tror det bare er sunt å lære seg å kjenne på slike følelser og tanker – og bli venn med dem. Det er ganske så langt fra å kjenne på helt normal menneskelig angst til at det faktisk er så alvorlig at det blir en diagnose.
Det tror jeg det kan være lett å glemme (eller rett og slett ikke vite)- spesielt for unge, sårbare Generasjon Z-mennesker, i møte med de massive, fete, røde «symptom»-overskriftene til Dagbladet.
Men husk alltid å vær åpen om hvordan du føler deg. Snakk med noen. Selv om det også er lettere sagt enn gjort – spesielt hvis det viser seg at man er innenfor autismespekteret.
Jeg har selv vært venn med mørke tanker siden jeg var i tenårene, og det har alltid vært en kjær del av meg som jeg aldri ville vært foruten. Melankolien i min musikk og mine tekster har vært viktig for meg, og ingenting får meg i bedre stemning enn musikk og kunst i moll. Det høres sikkert rart ut for mange.
Jeg kvitterer selv også ut en del symptomer både på det ene og det andre. Det gjør vi jo alle. Det å skulle selvdiagnostisere oss ved hjelp av en sjekkliste med symptomer, vil være like lite fruktbart som å lese horoskopet – slik mange gjerne også gjorde. Du vil alltid finne noe som stemmer med deg!