Nok en deilig rød dag uten vekkeklokke, og nok en gang takket være kristningen av Norge og innføringen av kristne helligdager. Dagen i dag var ifølge kristne dagen da Jesus ble korsfestet og døde.
På latin heter dagen Dies Passionis Domini. Dies har ingenting med å dø på engelsk å gjøre, men er latin for dager. Den mest direkte oversettelsen til norsk skal være noe sånt som Herrens lidelsesdag. Det hadde blitt litt for dramatisk i almanakken, så her hjemme har den blitt hetende langfredag.
På engelsk heter den Good Friday. Godfredag var vel heller ikke særlig passende på norsk. Da hadde vi vel heller assosiert dagen med taco og gullrekka på NRK enn Jesus på korset. Hver fredag er jo en godfredag, si.
Samtidig har vi nok truffet bedre i Norge enn i det engelske språket, for intensjon fra kristendommen var at dagen skulle virke lang. Smertefull lang. Langt i fra god. I dag skulle ingen barn leke, og alle skulle helst enten piske seg selv eller sørge så kraftig over Jesus’ død, slik at dagen omtrent ikke ble til å bære.
Her til lands kryper ikke kristne på knærne langs bakken mens vi hulkgråter. Ei heller pisker kristne seg selv til blods, slik de blant annet gjør på Filippinene. For mange holder det med en tur i kirka, og en liten smakebit av Jesu’ legeme. Tørr kjeks. Eller noe som mer smaker og kjennes ut som papp, eller i beste fall isopor.
I dag skulle man helst holde seg i ro, og ikke fare på besøk til folk. Jeg kvitterer ut begge to, selv som den gode ateisten jeg er.
Og av nestekjærlighet skal jeg i dag høre på noen gamle favoritter, som jeg på tidlig 2000-tallet hadde gleden av å høre live i Oslo opptil flere ganger. De fleste gangene på ærverdige og for lengst nedlagte So What! som lå på Grensen 9. Den stillfarne musikken ble godt tatt i mot av det norske folk, og det var en lykke å kunne være på en konsert der du faktisk kunne høre en knappenål falle. Folk holdt helt kjeft. Det måtte man, fordi musikken til tider var så lavmælt og stillfaren. Slowcore kaller noen sjangeren. De som driver med slikt.
Bandet Low bestod i all hovedsak av ekteparet Alan Sparhawk og Mimi Jo Parker, som begge var dypt religiøse, og aktive Mormonere. Med seg på bass hadde de opp gjennom årene flere forskjellige, men på den tiden var det Zak Sally.
Plata jeg oppdaget bandet på var deres fjerde studioalbum Secret Name, som kom ut i 1999. Mange av tekstene til Sparhawk var preget av deres tro, som for eksempel Lion/Lamb fra den nevnte plata.
Bandet holdt det gående helt frem til 2021, men like etter at de hadde gitt ut sitt 13. album, så informerte de fansen om at Mimi hadde fått kreft. De avlyste alle planlagte konserter, og så ble det stille.
I november 2022 la bandet ut en kort melding på Twitter om at Mimi dessverre hadde gått bort, og med det var det heller ikke noe mer band.
Dagens låt passer på flere måter på en dag som dette, og er hentet fra bandets åttende album Drums and Guns fra 2007. Dagens sang er «Murderer».
One more thing before I go
One more thing I'll ask you Lord
You may need a murderer
Someone to do your dirty work
Til minne om Mimi Jo Parker (1967-2022)