I dag er det skjærtorsdag, og for kristne verden over markerer dette starten på en av de viktigste høytiden innenfor deres tro – påsken. Historien er at dette var dagen da Jesus delte et siste måltid med disiplene, og vasket deres føtter.
Jeg deler ikke troen, selv om jeg elsker kirker. Ikke minst elsker jeg røde dager, og siden dagen i dag også er en dag for takknemlighet, så kjenner et behov for å takke.
Takke de kristne for at de i sin tid klarte å få med Staten på å innføre helligdager, og samtidig være så fulle av nestekjærlighet at også vi ikke-troende kan få nyte godt av noen deilige fridag. Vel, vi som er så heldige og ikke har turnusjobber, i alle fall.
Takk for at vi allikevel får betalt. I alle fall vi med gode tariffavtaler i ryggen. Takk for priskrig i butikkene, slik at vi kan meske oss med billig påskemarsipan i solveggen, og takk til metrologisk institutt for at jeg uten et snev av dårlig samvittighet kan meste meg med den samme billige påskemarsipanen i sofaen hjemme. Innendørs. Mens naturen går sin vante gang mot vår på utsiden av veggene.
Takk for fri vilje og stahet, som gjør at jeg uten dårlig samvittighet kan tilbringe dagen akkurat som jeg selv ønsker. Slik jeg både vil og trenger. Null planer. Null ansvar. Bare være. Takk for at jeg kan tilbringe påsken i mitt eget selskap, akkurat slik jeg liker det.
Takk for at allikevel mange jobber i dag for å kunne gi oss som bare vil gire helt ned noe å hvile øynene på. Jeg tenker jeg skal kaste inn en bong til travløpene på Momarken i dag. Der har det vært tradisjon med travløp på skjærtorsdag i en årrekke, og for oss som ikke er nødt til å ha ski på beina for å kose oss, så er det et fint tilbud. Jeg som heller ikke trenger frisk luft for å kose meg, kan se det hele fra stua. Enda bedre. Men takk til fattern som også dro med meg ut på skjærtorsdagene på 80-tallet. Da var det nemlig fast pilkekonkurranse på Einafjorden; en tradisjon som jeg tror også fortsatt eksisterer.
Takk for at handelsstanden på 50-tallet fant på en lur måte for å engasjere folk til å lese bøker i tillegg til å sitte i solveggen eller gå på ski i påsken. De annonserte kriminalromaner til salgs som «påskekriminalromaner». Påskekrimmen som sjanger var født, selv om handlingen så og si aldri var lagt til påsken. Det var nok bare en slu måte å lokke folk til å kjøpe bøker, fordi de visste at det allerede var blitt utbredt å ta seg ei halv, hel uke fri.
Selv er jeg ikke noen lesehest, i alle fall ikke når det kommer til krim. På TV derimot, det blir noe annet. Slik har det alltid vært, og muligens er det også på grunn av min afantasi – som gjør at å lese blir en noe fattigere og mer begrenset opplevelse for meg enn for de som lager sine egne, indre bilder.
Takk til NRK fjernsynet, som i 1977 – min første påske på denne jord – markedsførte den fire episode lange miniserien Lord Peter Wimsey som påskekrim. Serien var produsert av BBC, og var basert på romanen Five Red Herrings av Dorothy Sayers. De hadde vist en Lord Peter Wimsey-serie i påsken også året før, men da uten å omtale den som påskekrim.
Britisk fjernsynskrim til det norske folk i påska, altså. Dermed var nok en påsketradisjon født. Påskekrim på fjernsyn. Britisk, sådan. Siden den gang har påskekrim på NRK vært en fast greie.
Takk til Adam Dalgliesh som fikk meg utpå i alt for ung alder. Ikke minst takk til BBC for Malström. Den serien gikk i påsken 1985. Da var jeg 8 år, og klarte på et eller annet vis å få med meg bruddstykker – og selv om jeg ikke husker noe av handlingen i dag, så sitter det noe dypt inni meg som tyder på at det nok var det mest skumle jeg hadde sett til nå i livet den gangen. Jeg har hatt serien på DVD i mange, mange år – men har aldri tatt sjansen på å se den om igjen. Kanskje jeg kan få med meg 14-åringen en dag?
Takk til Marerittet og Rød Snø, som jeg også innbiller meg ble vist i påsken. Som supplement til de mer klassiske og britiske. Til Adam Dalgliesh, som vandret rundt på landsbygda i Norfolk, England, i dress, og muligens trigget min fascinasjon for engelsk landskap, engelske landsbyer, murhus og brune puber. Og kanskje også for tweed. Og sixpence. Takk for det. Eller ikke.
Takk til canadiske Alanis Morissette, som i 1998 ga ut den ultimate takkelåta, og som med den faktisk nådde meg sterkere enn det debutplata Jagged Little Pill noen år tidligere hadde gjort. Kontroversielt, I know.
How 'bout getting off of these antibiotics?
How 'bout stopping eating when I'm full up?
How 'bout me not blaming you for everything?
How 'bout me enjoying the moment for once?
Thank you India
Thank you terror
Thank you disillusionment
Thank you frailty
Thank you consequence
Thank you thank you silence