Da var dagen her. Årets beste enkeltdag foruten julaften og mine barns bursdager – nemlig siste arbeidsdag før sommerferien. Komplett lykke for en som er skrudd sammen slik at han jobber for å leve, og ikke lever for å jobbe. Så får det bare stå sin prøve at jeg samtidig har klart å bli forkjølet!
Joda, jeg elsker min jobb – men jeg elsker min egen fritid enda høyere, så nå logger jeg av i fem strake uker. Den lengste ferien siden 2006!
Den følelsen er det lite som slår. Det er den samme hvert år. Jeg jubler innvendig på vei ut døra, og ser frem til late dager og nye opplevelser. I år som i fjor, som for året før der, og året før der igjen – så blir det tradisjon tro road trip med døtrene. Vi farter allerede søndag, og mandag morgen sitter vi klar for å rulle inn på ferga som skal ta oss fra Larvik og til kontinentet.
Hva som skjer etter det, og hvor vi etter hvert ender opp, vel det er i det blå. Det er slik jeg elsker å reise. Minst mulig planlagt på forhånd. Det er også slike reiser jentene mine har lært seg å like, og da spørsmålet kom tidligere i vår om hva de ønsket å gjøre i ferien, så kom de sammen frem til at de ville på road trip i år igjen – men denne gangen en tur ut av Norden, der vi har holdt oss tidligere.
Vi har tre uker til rådighet, og så blir det lommeboka, humøret og været som styrer når vi til slutt kommer hjem. Det er klart, budsjettet har blitt pimpet opp til årets ferie. Jeg har øremerket penger, og spart hver måned siden i fjor, for nå er det også slutt på telt som fast reisevenn. Det ble litt for trangt og lite privat i fjor, og det ser jeg – all den tid begge jentene blir ett år eldre for hvert år. 14-åringen ser i år frem til å sove innendørs, og fattern selv er egentlig ganske så fornøyd med å slippe å sette og rive leir i vind og regnvær, som har vært melodien stort sett hver sommer tidligere.
Med det så ønsker jeg samtlige lesere av dette 366 dager-prosjektet en riktig god ferie, og som nevnt tidligere, så blir innleggene i tre uker frem i tid preget av daglige reisebrev, i stedet for fiktive turer rundt i Amerika, historier om fotballspillere eller skihoppere, eller diverse utgreiinger om ny og gammel musikk. Det blir fortsatt ei låt om dagen, for prosjektet med 366 låter-spillelista må bestå. Den blir også med oss på tur, siden lista er lastet ned offline, og klar for å spilles på random i Mondeoen, som forøvrig også denne gangen muligens kommer til å spille en større rolle enn som bare et fremkomstmiddel - og en statist uten replikker.
For først ut: en tur til Dekklåven på Furnes for å få på seg nye, raske sommersko!
Dagens soundtrack kommer fra det glitrende svenske bandet Deportees. Symbolikken kjøper jeg, selv om det er høyst frivillig at vi nå deporterer i tre uker. Låta «That was a Feeling, This is a Fact» er en av deres bedre fra min favorittplate «All Future» fra 2019 – deres sjette i rekken.
Ah, sommerferie! Det er en følelse – og nå ett faktum!