Forrige skrivekløe-prosjekt var i 2019. Da telte året bare 365 dager.
I år vil jeg sette personlig rekord. 366 dager. 366 innlegg. 366 låter. Alt takket være i dag. 29. februar. Skuddårsdagen.
I Norge kom denne dagen inn i den gregorianske kalenderen vi bruker i år 1700. Den gangen var det ikke snakk om noen 29. februar, men den 24. februar kom i stedet to ganger på rappen. Et 48 timers langt døgn. En «Groundhog Day» i miniatyr. Et lite deja vu.
I gamledager var dette en dag der single menn gjerne skalv i buksene. Det var nemlig den ene dagen i året at «jomfruer kunne fri». Engstelige menn gjemte seg så godt de kunne, men fra tid til annen glapp det selv for den beste. Det fikk en mann ved navn Mr. Dixon erfare i England for hundre år siden i dag.
Han var leieboer hos ei burugle med tre geiter, som drev et pensjonat på landsbygda i grevskapet Middlesex. Dama var delvis døv, og frierne hadde ikke akkurat stått i kø. Hun hadde vært enslig hele livet, men før jul i 1923 fikk hun plutselig et frierbrev stukket inn gjennom brevsprekken. «De må tilgi meg min freidighet når jeg sier at jeg skulle ønske å gifte meg med dem», stod det i brevet. Hun gjennomskuet avsenderen som sin egen leieboer, men var ublu nok til å takke ja. Det satte nok støtten i Mr. Dixon, som straks grep fyllepennen og forfattet et nytt brev. Det gikk jo ikke an å prate med henne, da hun ikke hørte et kløyva ord.
«Jeg er forferdelig bedrøvet over å måtte skrive dette brevet, men før jeg fridde var jeg lykkelig – men siden har jeg vært så ute av meg at jeg ikke har kunnet sove om natta. En indre stemme sier meg at dette er feil, og det er min plikt å fortelle dem det», lød brevet.
Mr. Dixon la til og med ved 100 pund som tort og svie. Jomfruen – som gikk under navnet Miss Baine – ble illsint, men visste råd. Det nærmest seg jo nytt år. 1924. Skuddår. På skuddårsdagen var det hun som fridde til Mr. Dixon, som ikke turte annet enn å svare ja.
Det som skulle se ut til å ende godt for den aldrende (etter datidenes normer) kvinnen, ble bare til nok et nederlag. Da giftermålet skulle stå, så var Mr. Dixon forduftet.
Miss Blaine dro leieboeren til retten. Hun ønsket erstatning for tapt kjærlighetslykke, og fikk faktisk medhold. Mr. Dixon måtte ut med ytterligere 35 pund etter at dommen falt. Omregnet til norske kroner, og etter den tidens verdi, så kostet hele dette korte fantasieventyret Mr. Dixon over 100 000 kroner.
Den egentlige årsaken kom frem i et intervju med en avis en stund etterpå. Det var hverken på grunn av Miss Baine sitt utseende, hennes stand, eller hennes manglende hørsel at han hadde gitt henne avskjed på blankt papir. «Hun var alt for glad i dyr, og hadde ikke villet kvitte seg med geitene for hans skyld»
Så karer, sitt stille i båten i dag. Kanskje det er i dag annonsene burde stått i avisene: «Bortreist på dagen».
Dagens soundtrack er signert Maria Taylor, som en del kanskje kjenner bedre som den ene halvdelen av duoen Azure Ray. Sammen med den Athens, Georgia-baserte produsenten Andy LeMaster, som har lagt sine fingre bortpå utgivelser fra artister som Drive by Truckers, Jason Isbell, Bright Eyes, Michael Stipe – og selvfølgelig Azure Ray, så ga hun i 2008 ut albumet «Savannah Drive».
Fra den plata får dere den tristvakre «Leap Year»