Nok en strek risses inn på tømmerveggen i dag. Nok ett år kvittert ut. Ett skritt nærmere 50. Ett skritt nærmere pensjonist. Ett skritt nærmere det uunngåelige.
Primtallet 47. Velkommen skal du være. Jeg har hørt det skal være sølv. Like mange år som jeg nå har levd har planeten Mars brukt for å runde ett år. Mars er snart i akkurat samme posisjon i forhold til jorda og sola, for første gang siden i 1977. Året jeg ble født. Som en attpåklatt, nesten 17 år etter min storesøster. Satt til verden av det samme settet foreldre. Det må vel nesten være en rekord?
I dag har jeg overlevd min søster. Hun døde i 2006 kun 46 år gammel. Nå har jeg tatt deg igjen, Reidun. Jeg er for første gang eldre enn deg. Men du er nok fortsatt klokere.
Det er en snodig følelse. Rart å tenke på. Selv har jeg i grunn egentlig aldri brydd meg om alder. «Det er bare tall», har min mor alltid sagt. Hun fylte 89 i januar. Men jeg begynner å kjenne det.
30 var ingen krise. Da nærmet jeg meg slutten av min bachelorutdanning, og var allerede bosatt på Lillehammer. En late bloomer. Men singel og barnløs. 40 var heller ingen krise. Fortsatt en late bloomer. Fortsatt singel, men med to unger. Jeg som aldri egentlig hadde drømt om å ha barn. Til tross for både søvnløse netter, grå hår og utmattende fredagskvelder, der jeg kollapset på sofaen før Fredagsrekka, så har disse to totalforandret mitt liv. På en positive måte. Mine to største øyeblikk. To største bragder. Jeg må til stadighet minne meg på det. Det kommer ikke naturlig, slik det sikkert gjør for de fleste.
Jeg elsker mine barn, selv om jeg fortsatt kjenner på at farsrollen ikke alltid er noe jeg mestrer fullt ut. Det er tidvise bekymringer og engstelser, som stikker langt inn i rota. Alt for at jeg ønsker det beste for mine barn. For at de skal bli selvstendige, trygge og solide mennesker i en utrygg, ustabil og massesuggerende verden. Jeg har kommet meg gjennom de krappeste svingene, og ser de strekke seg mot livet på en imponerende måte. Litt etter litt. Dag for dag. 14 åringen først. Den minste på snart 10 like bak. Mine to stolteste øyeblikk. Mine skatter. Jeg er usedvanlig stolt av dem, og det både håper jeg og tror at de vet.
Selv har jeg nok ikke alltid vært den beste versjonen av en far jeg sikkert kunne ha vært. Men jeg har gjort mitt beste ut fra mine forutsetninger, og håper det er mer enn godt nok når regnskapet en dag gjøres opp. Jeg håper å kunne følge dem videre i voksenlivet. Når jeg om tre år bikker 50, så vil eldste være 17. Yngste har nettopp blitt tenåring. Nye utfordringer, nye tester. Samme hva som skjer skal jeg være her for dere. Begge to. Bruk meg til alt dere trenger meg til. Men jeg har lært meg å ta et par skritt tilbake. La dere få flakse med vingene selv. Uten at jeg holder dere tilbake.
Slik er det med oss mennesker. Slik var det i alle fall med meg. Ingenting mine foreldre prøvde å veilede meg til ble tatt inn. I alle fall ikke intensjonelt. Jeg ville finne min egen vei. Fant jeg den? Vel, egentlig ikke. Men i mitt narrativ har alltid reisen vært det essensielle. Det som driver meg. Aldri målet. Aldri destinasjonen. Det har nok gjennomsyret måten jeg har levd livet på. På godt og vondt. For meg. Og for alle rundt meg.
Jeg har aldri vært glad i oppmerksomhet. Aldri hatt et ønske om å være noe midtpunkt. Selv om jeg også tar meg selv i å like det. Innerst inne. Jeg hadde vært typen til å rykke inn avisannonser med «Dagen feires ikke» eller «Bortreist på dagen».
Det å være født på februars siste dag. Ja, i 1977 så var 1. mars neste alternativ, selv om alle gjennom oppveksten spøkte med at jeg «nesten var skuddårsbarn». Det å være født på februars siste dag, det har også vært synonymt med å ha bursdag midt i vinterferien. De fleste av årene. Det var veldig stas gjennom oppveksten. Ikke noe oppmerksomhet på skolen. Kun fra den nærmeste familien. low-key. Kake. Pakker. Ok, da. Jeg elsker pakker. Ja, jeg elsker kake.
Ungene synes bursdager er stor stas. Selv gamle fattern sin. I dag ble jeg vekket på senga av de to fantastiske, skjønne, herlige ungene mine – som ønsket meg alt godt med pakke, gode ord og ubetinget kjærlighet. Så har jeg nok gjort noe riktig tross alt. Tusen takk, jenter!
Jeg har gått stille i dørene på jobb, og er glad for at ikke bursdager betyr kake på denne jobben, slik det har gjort på en del tidligere jobber. Det er så klart hyggelig å bli satt pris på, men det er mest hyggelig å bli satt pris på i form av andre egenskaper enn at man har blitt ett år eldre. Ok, jeg messer mye om både og. Ikke enten eller. Jeg er ikke så veldig beskjeden lenger. Slik jeg var før. Det er kanskje mest en trygghetsstrategi.
Tør å bli sett, sa en inkahealer til meg en gang, på en dokumentarinnspilling på Mysusæter. Det har tatt meg et helt, halvt liv. Jeg prøver å plante den samme selvtilliten i mine barn. Tør å bli sett, jenter! Men barn gjør som man gjør, og ikke som man sier. Så jeg jobber fortsatt med saken.
Nok vrøvl. Jeg fyller år. Hipp hurra for meg. Se på meg, a! Sjuogførr, mæssom! Kanskje akkurat slik det skal være, selv om jeg sjelden føler meg som sjuogførr. Jeg føler meg stort sett enten som 70 eller 25. Alt ettersom humøret, vær og vind. Noen ganger som 15, og ifølge ungene også noen ganger som fem.
Sjuogførr, mæssom! Landskoden til Norge. Landet jeg helst skulle snudd ryggen hver gang vinteren tærer på kroppen, fingrene mister følelsen, og bilen står og spinner på stedet hvil.
Jeg merker alderen på skrotten. Spesielt værsjuken. Før elsket jeg vinter og snø. Nå kan jeg egentlig ikke fordra det. Gi meg sol og grønt gress hver dag hele året. Før likte jeg hunder. Jeg vokste opp med dem. Nå er jeg ikke spesielt begeistret for dyr. De er koselige å hilse på, men jeg hadde aldri i verden ville bodd sammen med noen. Til ungenes store fortvilelse. Ei heller liker jeg DeLillos. Det har jeg egentlig aldri gjort. Jeg har prøvd. Og en ting kan vi i alle fall enes om: Før var det morsomt med sne. Selv om det så klart heter snø. Jeg vokser meg inn i en gammelgubbekarakter. En litt gretten sådan.
Jeg har som sagt aldri brydd meg om tall. Aldri lagt stor vekt på destinasjonen. Men jeg kjenner det komme. Ta mer plass i meg. Jeg vil bli eldst mulig. Jeg vil leve evig. Jeg er så nysgjerrig. På livet. På alt. På hvordan Swindon gjør det i 2150-sesongen. På hva tippoldebarnet til Iris vil gjøre på 47-års dagen sin. Hva slags ny musikk er det å oppdage i 2077?
Jeg akter å leve mitt liv til det fulle. Som at hver dag var den siste. Tull, sier sikkert mange. Da burde du ikke sovet så mye! Da burde du kommet deg mer ut! Joda, jeg ser den. Men jeg vil leve MITT liv til det fulle. Jeg vil at mine barn skal leve SINE liv til det fulle. Og forhåpentligvis holder det til at jeg får se dem bli godt voksne, og ringe meg en gang i ny og ned. Besøke meg fra tid til annen. Ringe på døra uanmeldt på 67-års dagen. Med pakke. Og kake. Så skal jeg ha kaffen klar.
Min gave til meg selv i dag må bli mitt all time favorittband Counting Crows. Fra mitt all time favorittalbum. August and Everything After. Låta Perfect Blue Buildings har jeg til gode å høre live. Det står på bøttelista. Sammen med en hel haug med andre drømmer.
Men de to største gavene av alt, det viste seg altså å være drømmen jeg ikke visste at jeg hadde. Og den erkjennelsen, det er faktisk selve livet. Motoren. Hjertet. Alt.
Takk for dere, Iris & Evelin!
Nå blir det kake!
Asleep in perfect blue buildings
Beside the green apple sea
Gonna get me a little oblivion
Try to keep myself away from me
