Etter noen dagers pause i fra rundturen gjennom de 50 amerikanske statene, så er vi i dag tilbake, og turen har nå kommet til Pennsylvania. Den femte største staten i innbyggertall, og den nest eldste av alle. Staten har vært en del av Amerika siden 1787, og historien sitter tjukt over hele staten.
Flest innbyggere har storbyen Philadelphia. Omtrent halvannen million bor innenfor bykjernen, mens hvis man teller med forstedene, og områdene som smelter sammen rundt, så kan du legge på omtrent det totale innbyggertallet i Norge.
For meg er Philadelphia mest av alt synonymt med en smørost. Ironisk nok så denne osten aldri dagens lys i staten med samme navn, men ble først produsert i nabostaten New York i 1880. Jo, og så er det Bruce Springsteen som synger om gatene.
Pennsylvania for meg, gir assosiasjoner til den rullende landsbygdene. Ikke primært byene. Det får mine tanker over på Amish-folket. På Pennsylvania Dutch.
Akkurat som jeg har latt meg fascinere av minoriteter, folkegrupper og folkeslag opp gjennom årene, så har jeg så klart også i alle år latt meg fascinere av Amish-folket, deres kultur og deres levesett. Ikke så mye deres religiøse tro. Jeg er fascinert av det estetiske. Klærne. Møblene. Husene. Gårdene. De rene og enkle kjolene, litt som i «Handmaid’s Tale». Hattene til mennene, og ikke minst hestevognene. Gjennom årene har jeg finkjemt områder av Pennsylvania gjennom Google Maps i jakt på observasjoner av disse. Som en slags moderne sofa-sosialantropolog uten noe annet mål enn nysgjerrighet. En liten titt bak den digitale gardina, på noe ukjent.
Fascinasjonen tror jeg begynte da jeg som liten gutt så filmen «Witness», der en 8-år gammel Amish-gutt ble vitne til et mord under et besøk i Philadelphia. Filmen gjorde et enormt inntrykk på meg. Jeg var også 8 år i 1985 da filmen kom ut, men så den nok ikke før noen år senere. Jeg hadde blitt gammel nok til at jeg likte å hvile øynene på vakre jenter, og syntes jo den mye eldre Kelly McGillis allerede da var ganske så snerten. Det samme gjorde Harrison Ford sin karakter.
Jeg lot meg fascinere av mystikken. Av det utilgjengelige. Det var noe med stemningen. På flere plan. Og så var det hest og kjerre, da. Buggys. Og navnene, så klart. Lapp og Stoltzfus. Eli og Moses.
Amishene har holdt til i Pennsylvania siden tidlig 1700-tallet. Navnet på språket antyder egentlig at de stammer fra Nederland, men faktisk stammer de opprinnelig fra Sveits. Dutch er heller ikke nederlandsk i denne sammenhengen, men en amerikanisering av tysk – deutsch.
Grunnleggeren kan meget vel spores tilbake fra en kjent sveitsisk skihopper i moderne tid, uten jeg har noe belegg for det. Mannen het i alle fall Jakob Ammann. De spredte seg etter hvert til flere stater i USA, men majoriteten holder fortsatt til i områdene vest for Philadelphia, med episenteret i Lancaster County. Kjører du den gule løpemannen på Street View ned på landet utenfor byer som Lancaster, Manheim, Lititz, New Holland eller Strasburg, så er sjansen stor at du etter hvert treffer på noen Amisher, som ufortrødent lever livet sitt utenfor det moderne samfunnet, mens de kikker forundret etter de rare Google Maps-bilene som kjører forbi og laster dem opp på internett.
Fascinasjonen resulterte også i ei låt i min egen katalog på 90-tallet. «Amish Man is in Town». En del i min indre krets humrer nok godt når de tenker tilbake på den låta.
En sann Amish har hverken radio eller TV, men mange har nok blitt mer liberale i forhold til hva den moderne verden har å tilby. De fleste holder seg allikevel til de gamle ritene, og de mest konservative klarer seg utmerket godt uten strøm i heimen fortsatt.
Dagens sang kommer hverken fra meg eller noe Amish-relatert, men vi skal til et band fra delstatens nest største by litt lenger vestover – Pittsburgh.
Byen var og er fortsatt basen til et av mine favorittband, og det ene og alene på grunn av ett eneste album. Bandet heter The Gathering Field, og plata jeg snakker om er den herlige «Lost in America» fra 1996. Den første og siste de ga ut på et stort plateselskap, og med distribusjon til Europa. Senere ga de ut noen oppfølgere på egen label før de la bandet på is. Låtskriver og frontfigur Bill Deasy fortsatte på egen hånd, men fra tid til annen gjør bandet en og annen reunion-konsert på deres stamsted The Club Cafe i Pittsburgh.
«Lost in America»-albumet ble ikonisk blant flere i min vennegjeng på 90-tallet, og den dag i dag er det fortsatt flere av oss som får stjerner i øya når vi hører navnet. På mange måter er vel kanskje Amish-folket fortsatt litt lost in America – selv om Deasy på albumet hekter tittelen på Jack Kerouac sitt liv og virke.
Flere av gromlåtene figurerte i «365-prosjektet» fra 2019, og et av flere dogmer for meg i år er å ikke gjenbruke låter fra den lista. I dag får dere låta «Midnight Ghost», der Deasy drar dere med tilbake til Kerouacs tid; som søkende, reisende med den amerikanske jernbanen.
Steam train blazing a lonely hill
Damaged cargo am I
But not so damaged as not to see
The magic in the sky
Oh Midnight, Midnight Ghost
Ol' zipper rollin' down the line