Takk for denne gangen, Oslo. Etter tre netter i hovedstaden på jobb, så gikk i dag turen tilbake til Lillehammer med toget.
Da jeg var yngre hadde jeg ikke så stor sans for Oslo. Jeg var innover på konserter, og dro straka vegen hjem, opp Trondheimsvegen og ut på riksveg 4, med en gang konserten var ferdig.
Så kom 1998, og jeg havnet i HMKs Garde. Etter rekrutten, så ble det et trekvartår på i Gardeleiren på Hovseter, og Tigerstaden vokste litt på meg etter utallige turer ned i sentrum med T-banen. Der hang jeg stort sett rundt Youngstorget, som hadde spennende boder, god kebab og ikke minst Råkk n Rålls, vis a vis det Torggata bad, der vi i da finner Deli De Luca.
Jeg frekventerte aldri områdene rundt Grünerløkka på den tiden, men etter en del turer inn i jobbsammenheng har jeg de siste årene blitt skikkelig glad i den bydelen. Jeg skjønner nå greia.
I går kveld ruslet jeg ned igjen langs Akerselva etter jobb, og skar opp til Thorvald Meyers gate, der jeg som en homage til i gamle dager stakk innom ei kebabsjappe, og kjøpte med meg take-away tilbake til hotellrommet. Etter en sen mandagskveld, så fristet det å bare vatre ut i hotellsenga etter middag. Der duppet jeg av, og kom til hektene rett før klokka ni. Skulle siste kvelden i Oslo bare renne ut i sanden?
Jeg motet meg opp, og løp gjennom dusjen for å våkne igjen litt skikkelig, og tok beina fatt og gikk opp til et av mine nye stamsteder på Løkka, den brune og fine O’Reillys. Der visste jeg de sendte Arsenal-Chelsea, så da ble det en deilig cider på fat, og 45 minutter med god fotball.
I pause fant jeg ut at jeg skulle prøve et nytt etablissement for andre omgang, og gikk fra Markveien og tilbake til Thorvald Meyers gate, der jeg fant enda en irsk pub. O’Connors. Der ble det en annen cider, og andre omgang.
O’Connors
Da kampen var ferdig, kastet jeg jakka over skuldrene, og labbet ut i den småkjølige Oslo-natta. Nå måtte det vil bli natta.
På vei nedover til hotellet, så fikk jeg et innfall at jeg skulle skjære til høyre før Nybrua, og ta meg en siste cider på gamle Cafe Sara.
I de gammeldagse, men sjelfulle lokalene, så satt det spredt med mange forskjellige typer mennesker. Jeg kjøpte meg nok en ny cider, en Samuel Smith på flaske, og fant meg en plass for å se på menneskene. Jeg dro umiddelbart kjensel på to karer som satt på nabobordet, og var i ivrig passiar med to jenter og deres sidekick. Jeg overhørte han ene sa; “Vet dere ikke hvem jeg er? Jeg er programleder”. Jeg humret innvortes, og prøvde å skjule at jeg overhørte praten dems.
Som den fotbalidioten jeg er, så kjente jeg disse to godt fra både skjerm og podcast. Jeg nevner ingen navn, men jeg telte på knappene om jeg rett og slett skulle slenge meg ned på bordet, men siden de var veldig opptatt av å diskutere dilemmaer som “stygge pupper eller stygt hår” med de to langt yngre jentene ved deres bord, så tenkte jeg at det nok ikke var tid og sted. De ville neppe ut av den samtalen for å snakke fotball. “Vet dere ikke hvem jeg er? Jeg er Norges største Swindon-supporter”, hadde jeg tenkt skulle være åpningsreplikken. Jeg la den død.
Cideren var så god, at flaska snart var tom. Jeg kastet meg uti det, og kjøpte en ny i baren, og på vei tilbake så fant jeg meg - tilsynelatende diskret - en ledig plass i sofaen på nabobordet til der de satt. Kanskje jeg fikk sneket meg inn i samtalen på et tidspunkt?
Så plutselig klarte jeg å miste snusboksen min på gulvet, og borte var den. Alt som detter rett ned, ligger aldri på det stedet du mistet det. Jeg bøyde meg ned, og satte på lommelykte på telefonen - og begynte å lete ved beina deres. Det så helt sikkert ikke bra ut, og de tenkte nok sitt. “Hvem er den tullingen som ligger på alle fire og lyser under bordet?", mæssom.
Den eldste og mest kjente av de to hørte jeg spurte; “Går det bra?” - og dermed var det en åpning. Trodde jeg. I retrospekt, så tenkte han nok bare at dette var en full raring som var i ferd med å miste det i Hausmanns gate. Jeg skottet opp fra gulvet, og sa; “Jada, jeg leter bare etter snusen min”. Jeg skjønner jo at det innbød til å bli invitert inn i samtalen de hadde med to jenter, og deres - tilsynelatende - felles kompis.
Jeg fant til slutt boksen, og satte meg opp igjen, og tiltalte fyren ved hans navn. Da skvatt han til, og alarmbjellene ringte sikkert solid i hodet hans. Vel, så er han sikkert vant til at folk tar kontakt, siden han har en viss B-kjendisstatus innenfor sitt felt - men han var neppe forberedt på at jeg skulle si, “Duuu, XXXXXX, jeg venter fortsatt på en invitasjon til programmet deres når dere skal ha en Swindon-spesial”. Han kikket rart på meg, og sa høflig at, ok, det skulle han huske hvis det en gang ble aktuelt, og snudde seg tilbake mot de to jentene. Ingen interesse til passiar med en høyst merklig nabo, altså.
Like etter betalte de for seg, og gikk - og jeg sendte nok en kommentar hans vei; “Husk Swindon-episoden, da”.
“Jaja”. Og borte var dem.
Jeg satt igjen med ei tom flaske cider, og innså at klokka nærmet seg ett, så jeg tok på meg jakka, og ruslet ut av Cafe Sara, og bort til hotellet igjen. Lokalet var på det tidspunktet litt mer glissent, men det satt noen folk av ymse karakterer på noen spredte bord. Akkurat som meg, altså. Ymse karakterer.
Da jeg våknet i dag tidlig, kastet i meg en siste hotellfrokost, og tok trikken opp til jobben på Torshov, så var det første jeg leste på nettavisene at det hadde vært skudd avfyrt på et utested i Oslo i natt. Bilde så da vitterlig kjent ut.
Joda, på Cafe Sara hadde noen smelt av et våpen ved halv to-tida - en snau halvtime etter at jeg forlot stedet.
Jaja, potensielt litt spenning i hverdagen, om ikke annet. Ingen ble skadd, og det gikk visst kun ut over interiøret.
Da dagen var omme, tok jeg beina fatt, og gikk i lett hagl fra Torshov, langs Akerselva, og ned mot sentrum, der jeg skulle rekke Trondheimstoget opp igjen til Lillehammer. Akerselva var stri og hissig, enda mer enn i går, og det var lite som minnet om at vi snart skriver mai.
Jeg tok samme svingen nede ved Nybrua, og ruslet forbi åstedet på Cafe Sara igjen. Der var det absolutt ingenting som tydet på at det hadde vært to programledere på vift, en innpåsliten og merklig Swindon-fyr, og noen som hadde avløst skudd, under et døgn tidligere. Ei sliten dame satt på uteserveringa og snakket med seg selv over et glass cider. Akkurat slik en fyr hadde gjort like på innsiden noen timer tidligere.
Jeg la gatene og Oslo bak meg, kom meg inn på toget, og tøffet i stillhet ut av byen for denne gang. Det kommer nok aldri noen Swindon Special på TV. I år har de gjort sin dårligste sesong noen sinne. Og fansen har åpenbart ikke gjort det særlig bra heller.
Jeg plugget inn to trådløse, hvite earpods i ørene, og satte på min hjembys Anna of the North etter at jeg hadde vist billetten, og lot øyelukkene gli igjen med låta “Oslo” på øret.
Plutselig forsvant den ene proppen ut av øret, og ned på gulvet. Fyren som satt ved siden av meg, og så en en indisk true-crime serie på nettbrettet sitt, kikket bare rart på meg, da jeg krøp ned under beina hans for å prøve å hente opp igjen den proppen jeg hadde mistet. Jeg mumlet et eller annet om “ørepropp”, og pekte på gulvet. Han smilte høflig, trakk beina til seg, og forsvant inn igjen i Mumbais underverden.
Klok av skade etter å ha rotet rundt på gulvet to ganger på under ett døgn, så pakket jeg sammen earpodsene, og trakk meg godt inn igjen i hjørnet ved vindusplassen i vogn 3 - og så landskapet gli over fra by til land, mens tanken streifet meg: “Det blir godt å komme hjem”.