Etter en lang dag på Myrens, så ruslet jeg ved halv seks tiden nedover igjen mot hotellet, langs idylliske Akerselva. En kollega av meg hadde innlosjert seg på et annet hotell, men kjedet seg på rommet, og sendte på ei melding om jeg var hypp på å være med på å ta en matbit og et glass.
Åpenbart. Mat må man ha. Godt drikke også. Vi endte opp med å rusle bort til Brewdog i Markveien, der det ble en burger og for min del et glass av husets egen sider. Personlig går jeg heller for sider enn øl, og denne varianten var utmerket god tross litt stiv pris.
Gode og mette ruslet vi opp til O’Reillys litt lenger opp i gata, der det ble et nytt glass. Da klokka nærmet seg åtte fant vi ut at vi skulle prøve oss på hurtig gange ned til Brewgata, nærmere sentrum. Der var det nemlig musikkquiz som startet klokka åtte, og vi var lystne på å prøve oss på det.
Vi rakk det med god margin, men ikke tidsnok til å oppdrive et ledig bord. Vi hoppet i det, og bestemte oss for å trenge oss på et annet lag, som så ut som de hadde ledig plass. De første vi spurte takket pent nei til vårt selskap – for resten av laget var visst nok i anmarsj. Vi prøvde oss derfor på et par som satt alene i en bås innerst i lokalet, og de ville gjerne ha med seg to fremmede vandrere på laget. To av deres faste hadde meldt avbud, og de ventet kun på en tredjemann – så her var det altså ledig plass. Vi takket ærbødig for at vi fikk slå oss ned, uten at vi kunne gå god for at det faktisk styrket quiz-laget deres på noe som helst vis.
Vi fikk en kort innføring i gangen i denne quizen. To runder a 20 spørsmål, samt en bildevariant som ble lastet opp på Instagram. Quizlaget Vigdis Van Fleet, som vi hadde krasjet oss inn på, var ett av flere faste lag som deltok på denne ukentlige musikkquizen – Mike and Toby’s Magical Mystery Quiz – ledet av to engelskmenn med sans for humor og variert musikk. En del av spørsmålene hadde en fast struktur for hver uke, og vi fikk blant annet vite at på første spørsmål i første runde – som var et lyttespørsmål med tre alternativer – så var, omtrent uten unntak, alltid svaret A.
Det var så klart A som var rett igjen. What a Wonderful World. Quizlagets eneste kvinnelige alibi kunne fortelle at den første konserten hun hadde vært på, var Louis Armstrong – da hun var kun fire! Det hadde vært en skjellsettende opplevelse selv for et lite barn, og kanskje sådd frøet for hva hun skulle bruke resten av sitt yrkesaktive liv på.
Hun kunne fortelle at hun var en av de første kvinnene som jobbet i plateselskapet EMI, og viste frem bilder fra flere tiår tilbake med seg selv om artister som Paul McCartney og Freddie Mercury.
Hennes mann, som også var en del av laget, viste seg å ha jobbet med en rekke forskjellige musikkfestivaler i byen, i tillegg til å være manager for blant andre både Big Bang og Seigmen.
Tredjemann på laget, som kom til bordet rett etter vi hadde slengt oss ned, jobbet også innenfor musikkbransjen, så det var tydelig at dette laget hadde kompetanse på det vi stod ovenfor.
Selv elsker jeg musikk, men opplever stadig vekk når det dukker opp musikkrelaterte spørsmål i quizsammenheng, at den glødende interessen for god musikk, ikke nødvendigvis samsvarer med kunnskapen om navn og utgivelser. I tillegg er jeg nok litt for snever både i tidsperiode og sjanger. Både gammel og ny musikk er jeg skikkelig dårlig på, men har derimot ganske god koll på musikk fra perioden 1993-96. Innbiller jeg meg selv.
Den første runden ga mange korrekte svar ned på arket vårt, men det var mest av alt takket være den faste trioen i Vigdis. Jeg prøvde meg på et long-shot på artistnavnet til fyren med Return of the Mack, som dessverre gikk skyhøyt over mål. Jeg traff imidlertid på min første innskytelse på årstallet. Det hørtes ut som noe jeg hørte i russetida. Jeg var russ i 1996. Etter litt diskusjon landet vi på å skrive 1999. Det ble gikk to år i slingringsmonn begge veier, men i retrospekt burde vi jo så klart dratt det ned. Riktig svar var nemlig 1996!
Praten gikk livlig rundt bordet også i pausen. Verden er ofte mye mindre enn det vi tror, og i lys av teorien «Six Degrees of Kevin Bacon», så dukker det som oftest opp bekreftelser på at den stemmer – eller i mange tilfeller, at mange oss er på underfundige og de merkeligste måter forbundet gjennom enda færre ledd.
Det viste seg at de kjente godt til ei jente fra Toten, som jeg først trodde var identisk med dattera av en tidligere kollega av min mor. Det viste seg å være en annen, men ei som jeg hadde mange felles venner med på Facebook.
Da Øystein, som han het, fortalte at han var manager for Seigmen, så måtte jeg fortelle om den gangen jeg skulle på Seigmen-konsert på Garver’n på Gjøvik. Vi skal tilbake til 90-tallet, og det som skulle bli en strålende kveld med musikk, endte brått og brutalt med at bandet forlot scenen – og forsvant. Grunnen var veldig forståelig. En lokal helt fra Gjøvik skulle stage-dive, og dro med seg gitaristen ned i parketten. Dermed var konserten slutt allerede halvveis inn i første låt. Øystein humret godt. For han var der! Vi hadde altså vært på det samme fiaskoarrangementet på Gjøvik - for 28 år siden - og nå møttes våre veier tilfeldigvis igjen.
Han kunne fortelle at bandet ikke fikk fem flate øre, og at det ble en større oppvask i etterkant, med advokater involverte. Vi i publikum så heller aldri noe mer av pengene våre, og enden på soga var visst at pengene bare forsvant rett i lomma på den fyren som var arrangør.
Etter en gjennomgang av fasit med retting, så gikk vi inn i 2. omgang på en solid tredjeplass. Runde to begynte på samme vis som første runde med fem bildespørsmål – bilder av plateselskap-logoer. Disse tok gjengen nærmest i blinde, og kvitterte ut fem poeng allerede før første låt i andre runde ble spilt av.
For min egen del, så var høydepunktet i runde 2 at jeg klarte å identifisere stemma til Greg Graffin i Bad Religion. Det skulle bare mangle. En del av låtene vi ikke klarte å identifisere rett artist på, var kjente låter – men som vi ikke klarte å hoste frem artistnavnet på. When The Going Get’s Tough med Billy Ocean, som et eksempel. Der stod det stille hos samtlige fem – enn så kjent låta jo er.
Andrerunden gikk overraskende bra tross en litt vrien start, og vi økte poengsummen med ett poeng fra første runde. Det holdt til en tredjeplass også totalt, og bronsepremien ble en LP med Elephant’s Memory, det gamle backingbandet til John Lennon – som gikk rett inn i samlinga til lagets sekretær og pennfører med det eksotiske (klenge)navnet Kee. Det skulle da bare mangle, for han hadde spandert en runde med drikke på hele gjengen like før. Takk skal du ha!
Etter quizen var ferdig, så måtte ekteparet hjem til «dyrene sine», men vi rakk og legge hverandre til på sosiale medier før de forsvant ut. De brukte nemlig å arrangere sin egen digitale quiz på utvalgte lørdager, og kommende lørdag skulle de ha en 4-timers musikkquiz som vi ble invitert til å delta på. Sean på sin side fikk stjerner i øynene da han hørte at de også var en del av arrangørene av festivalen Midgardsblot – og i løpet av noen entusiastiske sekunder hadde han allerede satt av datoene i august.
Jeg på min side inviterte dem til å ta turen til Innlandets konsertperle Arnemoen Gard, som de aldri hadde hørt om før. De hadde hørt gode skussmål om Jesper Lindell fra en kompis, og syntes nok det var litt artig at han hadde spilt på Ringebu så sent som på fredag.
Våre tre nye venner forsvant så ut i den kjølige Oslo-natten, mens vi to blindpassasjerene benyttet anledning til å ta et glass til. Og to. Og tre.
Til slutt var det bare fotsoldatene fra Lillehammer igjen, i tillegg til hun som jobbet i baren. Stakkars henne som måtte høre på de to «på balkongen i Muppet Show», som satt igjen innerst i lokalet og bitchet om alt fra personlige til upersonlige historier om hjerte, smerte, tilfeldigheter, fyll og fanteri. Om det løste noen verdensproblemer, forblir usagt. Mest trolig ikke.
Men sideren Tall Ships fra Sandefjord var umåtelig velsmakende, og da lysene ble slått på i lokalet, så var det med skrekk og gru vi begge innså at arbeidsdagen atter en gang startet om kun få timer. Heldigvis var jeg ikke langt unna hotellet mitt, men halvskotten, stakkars – han måtte vandre langs den strie Akerselva, helt opp igjen til Vulkan, før han fikk lukket øynene.
Dagens soundtrack blir i anledning gårsdagens møte, og mimring tilbake til konserten som aldri ble noe av på Garver’n, så klart signert Seigmen.
Låta Döderlein skrev visst nok frontfigur Kim Ljung etter inspirasjon fra timene han hadde hos sin homøopat Jan Döderlein, hvis slektsnavn ble brakt til Norge av den tyske læreren og offiseren Georg Michael Döderlein, som flyttet til Christiania i 1731, og var en av låtene jeg hadde gledet meg mest til å høre den 2. desember 1996 på Garver’n. Jeg husker fortsatt godt den betente og ampre stemningen, da han tullingen dro med seg gitaristen i gulvet, og bandet gikk av scenen. Etter det jeg kan huske tok det vinter og vår før det ble formidlet at de aldri kom til å gå på igjen, mens stemningen i salen ble mer og mer spent. Ikke et ord var å finne i lokalavisene om konserten som aldri ble noe av i dagene etterpå heller, så dette var nok bare en kveld alle helst bare ville glemme.