En varm junidag i 1867 stod den snart 16-år gamle Simen Bergersen på barken “Columbia” sitt dekk, og så havna i Quebec komme nærmere og nærmere.
Seilskuta hadde seilt ut fra Christiania den 8. mai, og rett foran øynene på tenåringen Simen lå nå en ny fremtid, der mulighetene etter sigende var uendelige. Bak roret stod en av brødrene Rød fra Tjøme, som hadde kjøpt den nedskalerte fullriggeren fra Tyskland noen år tidligere, og nå snart hadde gjort ferdig sin jomfrutur over Atlanteren med 276 spente passasjerere fra både Norge og Sverige.
Både Simen og kaptein Rød hadde i flere dager allerede sett det nye kontinentet utfolde seg på begge sider, mens barken seilte vestover den forholdsvis smale St. Lawrence-elva. Det måtte ha vært litt av et syn. Litt av en følelse. De hadde vært på det store havet i over fire uker, og i løpet av overfarten hadde et lite barn på seks uker dødd, og et annet lite barn kommet til verden. Om Simen fikk med seg noe av dette, er ikke godt å si - men det som betydde mest for Simen var at han nå var spent på å sette sine bein på et nytt og fremmed kontinent, som kunne by på nye opplevelser, sette drømmer ut i live, og ikke minst tilby arbeid for en storfamilie, som ikke lenger så noen fremtid på bygda i Gausdal, like utenfor Lillehammer.
For det var i Gausdal at Simen ble født, den 9. september 1851. Nærmere bestemt i Østre Gausdal. Der vokste Simen opp som den midterste i en søskenflokk på sju. Farens navn var Berger Iversen, født og oppvokst i nabobygda Øyer - mens mora Karen Stenersdatter var født på Bjørge, under Prestegården i Østre Gausdal, der hennes foreldre var leietagere (“inderst”).
Før familien emigrerte til Amerika, så var de registrert bosatt flere steder rundt om i Østre Gausdal. Både , i Østklevahaugen, Rokvamslien, Bjørge og Nystuen er nevnt i kildene jeg har kommet over. På sistnevnte var de registrert under folketellingen i 1865 - “Nystuen, under Sønstevoll (gnr. 99)”. Historien forteller også at familien i 1853, da Simen bare var to år gammel, ble kastet ut av huset de bodde i, på selveste julaften - og at presten Fleischer, som stod for utkasting, skulle ha låst igjen døra bak dem med hengelås. Kanskje ikke så rart at hele familien etterhvert søkte seg ut av Gausdal. Ut av Norge.
Den ni år eldre eldstebroren Jon hadde seks år før restentatt båten alene over til Amerika, og det var nok hans brev og berettelser om livet der, som etterhvert fikk resten av familien Bergersen til å reise etter. Trolig var det siste bostedet dems Bjørge, siden faren Berger i passasjerlistene stod oppført som “Berger J. Bjørge”. Jådden var sikkert en skrivefeil, da det egentlig var ment å være en “i” for Iversen.
Etter landgang på havna Bassin Louise i Quebec, så gikk turen videre med tog. Trolig var dette første gang både Simen og familien hadde sett et tog, og i alle fall kjørt ett. The Grand Trunk Railroad tok familien Bergersen hele veien til Chicago, der de ved hjelp av apostlenes hester tok seg videre til byen Black River Falls i Wisconsin, der broren og ei søster, Mathea, som hadde reist over ett år før resten, hadde slått seg ned.
Simen ble raskt satt i hardt arbeid, og jobbet som gårdsgutt på flere av gårdene i omegn. Det var imidlertid ikke gardsarbeid han drømte om. Det livet hadde han allerede smakt på hjemme i Gausdal, der han hadde blitt sendt ut på jordene for å gjete buskap mutters alene allerede fra han var 9 år. Men en jobb måtte han ha, og det han fikk var som gårdsarbeider. Det var lange 15-timers dager, og betalingen var 50 cent for dagen.
For å integrere seg i det amerikanske samfunnet, så valgte familien Bergersen å skifte etternavn til Benson. Simen begynte på engelskkurs, slik at han også kunne mestre språket på lik linje med søskenene som fortsatt var i skolealder.
I 1875 giftet han seg med ei jente som het Esther Searles, og flyttet til byen Lynxville, Wisonsin - som lå ved østbredden av elva Mississippi, bare et lite fiskesprett-kast fra staten Iowa. Endelig skulle han starte sitt nye kapittel i livet, fri fra hardt gårdsarbeid. Han startet opp en kolonial, og satte alle kluter til for å bli en vellykket kjøpmann i stedet.
Butikken gikk bra, men etter noen få år var uhellet ute. Butikken brant ned til grunnen, og Simen mistet alt han eide. Blakk som ei kirkerotte, og nå med et lite barn å forsørge, så tok han tre år senere med seg sin lille familie, og dro videre vestover - slik mange emigranter hadde gjort før ham.
Han stoppet ikke før de hadde nådd Stillehavet, og byen Portland i Oregon. Der skulle familien etablere seg på nytt - men livets brutaliteter innhentet fortsatt Simen fra Gausdal. I 1890 døde kona, og han ble igjen alene med tre barn fortsatt i skolealder. Tre år senere giftet han seg imidlertid på nytt, og fikk ytterligere to små. Han hadde både hørt og sett rike tømmermenn snakke om det grønne gullet, som det var tjukt av litt lenger øst.
Tømmer og skog kjente han godt fra barndommens Gausdal, men så lenge det ikke var klassisk gårdsarbeid, så fikk det heller stå sin prøve at han trakk tilbake til tungt, manuelt arbeid - denne gangen som skogsarbeider i nærheten av byen Clatskanie. Etterhvert startet han eget sagbruk, og han utviklet sin egen bedrift til å bli en av de mest suksessfulle i området rundt årtusenskiftet. Mye takket være at han revolusjonerte tømmerindustrien, ved blant annet å implementere datidens moderne teknologi, og benyttet blant annet jernbanen til å kjøre ut tømmer - i stedet for hest og kjerre, som tidligere hadde vært praksis.
I byen Clatskanie bodde og jobbet det for øvrig mange andre nordmenn og andre skandinavere. Den dag i dag er det fortsatt mange etterkommere fra Skandinavia i den lille byen, som teller snaut 1700 innbyggere - midt i “ingenting”, ikke så langt unna statsgrensa til Washington.
Simen Benson ble etterhvert en særdeles holden mann, og pengene rant inn på kontoen. Ja, faktisk ble han etterhvert så søkkende rik på tømmer, at han kunne bygge seg et enormt flott hus i Portland. Et stykke inn på 1900-tallet investerte han mye av pengene han hadde tjent i eiendom og hoteller, og formuen vokste for hvert døgn. Han hadde fått alt han hadde drømt om, da han vinket farvel til jevnaldrende venner i Gausdal, og forlot barndommens dal for godt. Ja, og mere til! Etterhvert giftet han seg også en tredje gang, og fikk ytterligere to attpåklatter med sin siste kone Harriet King.
Da Verdensutstillingen åpnet i San Fransisco i 1914, ble staten Oregon bedt om å kåre statens mest fremstående borger. Mannen som enstemmig ble kåret, var den da 62-år gamle Simen, fra trange kår oppi Gausdal. Han hadde på det tidspunktet også amerikanisert fornavnet sitt til Simon med o.
Tidlig i 1920-årene valgte han å pensjonere seg. Han var nå blitt mangemillionær, og kjøpte et digert hus i Beverly Hills, Los Angeles - der han skulle nye livet i sus og dus.
The Benson Hotel, Portland, Oregon
Den dag i dag finnes det mange spor etter gausdølen Benson i byen Portland. The Benson Hotel, nå en del av Hilton-kjeden, og skolen Benson Polytechnic High School, for å nevne noen. Og i gatene kan du den dag i dag snuble over vannfontener, som han fikk satt opp da pengene begynte å renne inn. Dette var - og fortsatt er - drikkefontener, som folk kunne drikke gratis, frisk vann i fra. For Simen var avholdsmann på sin hals, og hadde fått satt opp disse, slik at folk kunne ha fri tilgang på drikkevann i stedet for å trekke til drikkestedene. Hvorvidt akkurat det prosjektet lyktes, forteller historien ingenting om - men den dag i dag kan du i Portland drikke fra Bensons fontener, hvis tørsten setter inn.
Simen - Simon - Benson, født Bergersen, døde i sitt hjem i Beverly Hills, LA, i august 1942 - nær 91 år gammel.
Dagens soundtrack er signert et band som også tidligere i år har figurert på 366-lista. Bandet Richmond Fontaine kom også fra Portland, Oregon. Vokalist og låtskriver Willy Vlautin, som også er en habil forfatter, med flere romaner på CV’en, skrev i 2011 en fantastisk liten skildring, formet som et brev sendt for å berette om et traumatiserede ekteskap i nettopp den lille tømmerhugger-byen Clatskanie. Teksten leses til musikken i spoken word-stil, av Deborah Kelly - som spilte i bandet The Damnations sammen med blant andre sin egen søster Amy Boone - som i sin tur igjen i dag er i samme band som Vlautin; The Delines.
Låta (!) “Inventory” er noe helt for seg selv, og innleder plata “The High Country” (2011), som er et slags konseptalbum, der alle låtene kretser rundt historier om et par, som lengter etter å komme vekk den lille småbyen de er stuck i. Clatskanie, Oregon. In the middle of nowhere.
Ikke ulikt slikt familien Bergersen fra Østre Gausdal lengtet etter å komme seg vekk, snaut 150 år tidligere.