Dansing har aldri vært min greie. Jeg ble født med to venstrebein, og jeg hadde mest lyst til å synke dypt ned i et usynlig hull i gymsalen de gangene gymlærerne gjennom grunnskolen dyttet inn dans på programmet.
Derfor har jeg gjennom alle år holdt meg langt unna dansegulvene også på fest. Fra tid til annen ramlet jeg utpå, men aldri i edru tilstand. Alltid særdeles ukomfortabel, og med en ektefølt frykt for å tråkke noen på tærne, noe jeg som regel også da endte opp med å gjøre. Tanker skaper, sies det.
Det lille jeg har av rytme i kroppen sparer jeg opp til konserter og musikk jeg faktisk liker. Da beveger jeg meg. Litt. En trampende fot eller to, og en lett svai i hoderegionen. Jeg holdt meg langt unna aktiviteter som leikaring og skolemusikk gjennom barneskolen. Fotball var min greie, og det var det eneste av organiserte barneaktiviteter jeg ville drive med.
Men så en dag meldte Grosberg danseskole sin ankomst til Håkonshallen på Bøverbru. Festplassen og grendehuset, der mine foreldre i sin møttes og ble kjærester. På dans! Jeg kan ikke huske at jeg noen gang ytret et eget ønske om å melde meg på dette, men påmeldt ble jeg. Lånte brylcremen til han far, og klampet inn på tunge hæler. Vi var mange fra klassa på barneskolen som var med, men det gjorde ikke opplevelsen noe mindre skummelt. En ting var at jeg ikke hadde rytme i kroppen. En annen ting var at jeg var pinlig blyg. At samtlige jenter skulle stå langs den ene veggen, mens vi guttene da fikk oppgaven om å gå frem for å engasjere? Vel, den hadde jeg ikke sett komme, og nok en gang ønsket jeg at et synkehull plutselig skulle åpenbare seg under meg.
Men på et aller annet vis så kom jeg meg gjennom. Jeg husker ingen av dansetrinnene. Det gikk nok heller ikke inn. Jeg husker heller ikke noe av selve kursene. Vi drev sikkert på en del kvelder. Nærmere bestemt åtte tirsdagskvelder, i følge annonsen fra OA.
Jeg engasjerte vel sikkert også, eller ventet såpass lenge at jeg kunne gå frem å plukke med meg en av de som stod igjen. Alt dette er fortrengt. I ettertid tenkte jeg på at det nok var litt slik som Jo Nesbø noen år senere skulle synge om i «Rumba med Gunn». Bare det at jeg var Gunn.
Det lille jeg husker er fra selve danseavslutningen. Litt stivere pyntet enn vanlig, og med en striglet hockeysveis, så ble jeg paret opp med Anne Berit fra klassa, og skulle nå altså få vist frem alt jeg ikke hadde lært foran en fullsatt sal med spente foreldre. Det eneste jeg tenkte på var at jeg ikke måtte tråkke henne på tærne. Jeg husker ikke om jeg faktisk endte opp med å gjøre det, men det er i alle fall narrativet jeg har skapt meg i etterkant.
Gjennom brytningstiden på videregående, da festing ble en del av helgeprogrammet, så nøyde jeg meg aller helst med å sitte i en mørk krok og bare se på. Jeg var ikke alene. Det var ikke mange i min kompisgjeng som var danseløver, og de fleste styrte som meg glatt unna strobelyset på diskotekene. Aller helst ville vi sitte på en brun pub og bare skravle. Eller høre på musikk, og digge. Ikke danse. Digge.
Noen år senere kom jeg meg også gjennom et programforpliktet Gardeball på Oslo Plaza. Fint skal det være selv om halve ræva henger utafor, sies det. Gardeuniformen kunne heller ikke kompensere for de to venstre beinene, men jeg kom meg gjennom både polonese og vals. Heldigvis lå lista der.
I dag kan jeg ta meg en gammeldags svingom for moroskyld med 9-åringen på kjøkkengulvet. Det synes hun er gøy, og det passer også mitt nivå. Ut over det ligger begge ungene langt over meg i både danseglede og koordinasjon. Eldstejenta hadde til og med noen år på danseskole da hun var mindre, og koste seg med det – men det kom til et punkt der det var andre ting som var mer gøy. Minstejenta har dessverre arvet meg, og har en iboende aversjon mot å bli med på noe som er utenfor komfortsona. Jeg kan jo skjønne henne, selv om jeg altså – av en eller annen grunn – var langt utafor komfortsona på Håkonshallen noen vinterkvelder på 80-tallet.
I dag er vel stort sett disse danseskolene permanente. På bygda i «gamle dager» var de omreisende. Ta Grosberg sin. Duoen bak denne omreisende danseskolen var ekteparet Grosberg fra Hadeland. Kona Anne Marie, født Gran, hadde siden 40-tallet jobbet som danselærerinne på bygdene, først som assistent for ei Rigmor Gluckstad, og deretter med sine egne kurs: Anne Marie Grans danseskole.
Så møtte hun Leif Grosberg fra Jevnaker, som var en av landets beste standard-dansere, med flere NM-gull på samvittigheten, og en bronsemedalje fra EM.
Sammen dyrket de dansen, og ønsket at så mange som mulig skulle føle den samme gleden og pasjonene som dem – og dermed ble Grosbergs danseskole til. I tillegg til dette drev også Leif en periode både en musikkforretning, og prøvde seg også med diskotek-drift hjemme på Hadeland.
Sammen drev de danseskolen sin i over 40 år, før de begge la inn årene.
Bidraget de gjorde for både folkehelse og danseglede rundt på lokale grendehus gjennom disse årene var åpenbart stort, uten at det beit helt på meg.
Jeg får holde meg til å digge musikk på min måte, og så får andre ta seg av dansinga.
Dagens soundtrack blir ei låt som får både beina og hodet til å rykke i seg. Selv om den heter «Dance again», så vil jeg ikke si at den frister meg til dans – men jeg skjønner de som danser til den. Skjønt hva er egentlig dans? Er det ikke kroppslige bevegelse til musikk?
Da så! Jeg danser jo! Jeg elsker visst å danse! [setter på låta med den svenske duoen Kite, og begynner å bevege hodet, mens foten lett tramper takta i gulvet]