Sist gang vi var i Canada, så stoppet turen i Northwest Territories, og i dag går turen videre til provinsen Saskatchewan.
Rett syd for grensa ankommer vi innsjøen Lake Athabasca, som er Canadas åttende største innsjø. Her bugner det av liv, både over og under jorda. Rikt med fisk og dyr, samt naturressurser som uran, olje og gass. Et paradoksalt mangfold i forhold til miljøet, og området er dessverre utsatt for både forurensning og habitatødeleggelser som følge av økt industriell aktivitet i området.
Dette har vært urfolkets boltreplass i tusenvis av år, inntil europeiske oppdagelsesreisende og pelshandlere tok seg til rette på 1700-tallet.
Langs innsjøen på Saskatchewan sin side av grensa (25 prosent av innsjøen ligger i naboprovinsen mot vest; Alberta) finner vi bosetninger og tettsteder som bærer preg av det vestlige inntoget. Et eksempel er den nå forlatte urangruva med det norsk-klingende navnet Gunnar – en gang verdens største i sitt slag.
Stedene i nærheten bærer også preg av den boomen som var her tilbake på 50-tallet – med stedsnavn som Eldorado, Goldfields og ikke minst Uranium City.
I Uranium City bodde det på det meste 2500 mennesker, men etter at gruva la ned i 1982, så flyttet de aller fleste. I dag regner man med at det kun bor rundt 90 fastboende der.
Den mest kjente som er født i denne tidligere gruvebyen er den kanadiske ishockeyspilleren Gina Kingsbury, som ble født der i 1981 – året før byen mer eller mindre ble forlatt. Gina ble etter hvert en av de beste kvinnelige hockeyspillerne i landet, og vant blant annet to OL-gull før hun la opp etter Vancouver-OL i 2010. I dag er hun daglig leder for hockeylaget Toronto i PWHL – den kvinnelige motsatsen til NHL.
Vi setter oss på et sjøfly på Lake Athabasca, og tar turen sydover til områdene hvor majoriteten av provinsens rundt 1 million innbyggere bor. Byene ligger ganske spredd, og vi finner ingen storbyer her slik som vi finner i naboprovinsene Alberta og Manitoba.
Den største byen heter Saskatoon, der rundt 300,000 har adresse. Nærmere 12% av disse har urfolksbakgrunn, og byen for øvrig er en aldri så liten smeltedigel med mennesker fra alle nasjonaliteter og bakgrunner. Rundt 6% av innbyggerne regner man med har norske aner. Disse stammer stort sett fra norske emigranter som ankom Quebec på begynnelsen av 1900-tallet, og som i stedet for å følge strømmen sydover til en av de amerikanske statene, valgte å etablere seg i Canada. I Saskatchewan var det rikelig med land tilgjengelig, og landskapet syd i provinsen minnet mange om hjemlandet – med kalde, snørike vintre. En del av de som slo seg ned i dette området hadde også først prøvd lykken i Minnesota og Nord-Dakota, men opplevd at det begynte å bli vel fortettet med nybyggere, og lot seg friste til mer upløyd terreng nordvest for grensen.
Hvert år arrangeres det en festivalen i byen som kalles Saskatoon Folk Festival, og der er også de norskættede sterkt representert. Det selges lefse, krumkaker og klassikeren for mange norsk-amerikanere; pølse i lompe – med den fristende beskrivelsen norwegian hotdog served in a potato based soft flatbread called lompe.
Det drikkes akevitt, det danses, og det stilles ut dokker kledd i forskjellige bunader, og Ole the Troll stiller villig opp til fotografering sammen med barna.
I Saskatoon kan du fortsatt ta norskkurs eller lære norsk folkedans på skolen Norskole, og de arrangerer også kurs i tradisjonelle håndverk som brodering, lafting og rosemaling.
Skulle du befinne deg i området i midten av august, så arrangeres årets festival i perioden 15. til 17. august.
Rundt om i provinsen finner du fortsatt spor etter norske nybyggere, og det fantes nå nedlagte små postkontorer med navn som Bangsund, Dahlton, Forgaard, Gronlid, Lajord, Hamar, Hagen, Bergheim, Mandal, Norden, Norge og Lillestrom.
Så sent som i 1954 flyttet også en norskættet familie til Saskatoon. Sammen med sine foreldre flyttet 11-år gamle Joni Anderson østover fra Alberta, og slo seg ned i Saskatoon. Hennes farfar Henry Anderson var født i Minnesota, men var sønn av et ektepar som hadde emigrert fra Sømna i Nordland. Farmora Ingeborg var på sin side født på Osterøy nord for Bergen, og emigrerte sammen med foreldrene som barn vest over Atlanterhavet.
Hun giftet seg da hun var 22 år gammel, og tok etternavnet Mitchell – et etternavn hun har valgt å beholde selv om ekteskapet kun varte i snaue to år.
Joni ble etter hvert en av de største innenfor sin sjanger, men i all respekt – jeg har dessverre aldri helt klart å bli med på Joni-toget. Skulle hun fått ei låt med på spillelista, så hadde det vært ei låt som hadde vært helt malplassert i juni.
For å finne dagens soundtrack må vi derfor vekk i fra provinsens største by. Og drar da til et lite tettsted som heter Mortlach, som ligger et lite stykke vest for Saskatchewans tredje største by Moose Jaw. Like utenfor tettstedet som huser et par hundre innbyggere, så vokste Megan Nash opp på familiens kveggård.
Her spilte Megan Nash første gang live.
Ved siden av å hjelpe til på gården, så begynte hun tidlig å spille og lage egne låter. Debuten sin fikk hun i et lite lokale i Mortlach, før faren innså at han måtte skysse henne til byer som Moose Jaw og provinshovedstaden Regina for å nå et større publikum.
I mine ører er Megans musikk hundre ganger mer interessant enn Joni Mitchell sin, og hun blir derfor den klokkeklare representanten for Saskatchewan i årets «366 låter»-spilleliste.
35-år gamle Megan har gitt ut tre studioalbum, og også turnert i Europa – selv om hun vel enda ikke kan sies å ha fått noe stort kommersielt gjennombrudd. Megan definerer seg selv om gender fluid – på dårlig norsk; flytende kjønnsidentitet, og veksler derfor mellom pronomenene hun og dem.
Dagens låt kommer fra hennes siste album «Soft Focus Futures», som ble utgitt i 2021 – «My Own Heart».
Og med det tar vi en pause på rundturen gjennom Canada, og farter videre til Alberta i august.